TURRAPPORT:
Løs og farlig stein, men nydelig tur
Publisert 31.08.2008 kl 21:07 av erling
Tidspunkt: August 2008
Topper besteget på turen: UZJglwlz 1m i Gildeskål, Nordland
Med på turen: erling
Fremdeles litt tent etter forrige helgs skøyerferd på Lurfjelltind, klaska jeg ned på flyplassen i Bodø på fredagskvelden med en tanke i huet: Klatre opp på den særdeles fristende Memaurtinden i Gildeskål, som faktisk ligger mitt i panoramaet på høyre side ved innflyvning, dersom pilotene flyr "the scenic route".
Memaurtinden er del av massivet "Småtindan", som stikker majestetisk opp i horisonten sør og vest for Børvasstindan og er med på å skape denne lille byens unike panorama.
På lørdagen sto jeg tidlig opp i strålende seinsommervær og kasta meg i bilen for å rekognosere før det avgjørende framstøtet på søndagen. Jeg kjørte Riksvei 17 forbi Saltstraumen og videre inn i Gildeskål kommune. Det strålende været endret seg nå til lav tåke og regnbyger, siden fjellene ikke slipper djevelskapet lett forbi. Etter ca 45 minutter ankom jeg Breivika og svingte av til venstre rett etter brua over Breidvikelva ved en liten rød trafobygning. Kjørte så langt jeg komm, ca 300 m innover til en pistolskytebane, hvor jeg parkerte. Antar P-plassen ligger ca 15 moh.
Fulgte elva for det meste på sørsida eller midt i elveleiet helt opp til botnen inne ved Breivikdalsvatnet. Nordsida av botnen så alt annet enn innbydende ut, bratt som den var. Sørsida virka mer fristende og jeg begynte å klatre opp akkurat oppe på bandet ved inngangen til botnen.
Dette var en litt dårlig idé. Fjellet i klyvepartiene var så porøst og elendig at jeg ikke våget meg samme vei ned igjen, men tok en sving oppi lia innover i botnen. Merket meg umulige sva og andre områder som burde unngås, men la merke til at det så bedre ut like under svaet og på skrå oppover mot toppen av en enorm og stygg ur, der en bekk skal renne ut fra Hattvatnan oppå knea. Bestemte meg for å prøve der dagen etter og pusla meg hjem igjen. I løpet av rekognoseringa hadde selve massivet med toppen og veggen under eggen vist seg svakt gjennom tåka. Den så herlig ut!
Dagen etter var det blikkstille og ikke en sky. Jeg parkerte samme sted og så hele herligheten rett opp dalen. For et fjell! Fulgte ruta jeg hadde tatt ut og unngikk den store ura opp til Hattvatnan helt til det gjensto bare 25-50 høydemetre. Derfra bar det rett mot sørtoppen. Passa på å holde meg nær stupet, siden det ligger et hav av kampestein litt lenger inn, som gjør framdrifta treg. Ikke problematisk eller luftig. Det er god plass. Smatt inn i dalen mellom sørtoppen og H 1105, hvor jeg raskt la kursen opp mot eggen for å unngå Småtindbreen lenger framme.
Oppå eggen var det heller ikke noe problem å oppholde seg eller spasere bortover. Brei og fin egg med en fabelaktig utsikt nær sagt alle veier. Breen var mye mindre enn venta og ser ut til å være på vei inn i historien, selv om den var stygg nok enkelte steder, med store sprekker. Kurant å komme opp til den ganske flate toppen via eggen. To varder venter og en trigmarkering, som har fått gjennomgå i dette klimaet...
Toppen virker å være lite besøkt. Beholdere inni varden var fulle av vann og lister/bøker var dessverre i oppløsning.
Spiste assortert lunsj på toppen etter turen på ca 3,5 timer. Samme vei ned igjen på omtrent halve tida.
NB! Vil egentlig ikke anbefale ruta jeg brukte. Den var direkte livsfarlig, med svært ustabil stein både i ura og ellers. Flere ganger kom stein på hundrevis av kilo i bevegelse både over og under meg. Aleine går det, men ikke hyggelig med andre i følget.
Anbefaler i stedet å kjøre RIksvei 17 noen få kilometer lenger sørover og kjøre opp på Sundsfjordfjellet. Da blir det en veldig lett tur med flere hundre høydemeter spart. Er veien, så blir dette en fin skitur i april/mai, sjøl om den spektakulære veggen ikke oppleves...
Memaurtinden er del av massivet "Småtindan", som stikker majestetisk opp i horisonten sør og vest for Børvasstindan og er med på å skape denne lille byens unike panorama.
På lørdagen sto jeg tidlig opp i strålende seinsommervær og kasta meg i bilen for å rekognosere før det avgjørende framstøtet på søndagen. Jeg kjørte Riksvei 17 forbi Saltstraumen og videre inn i Gildeskål kommune. Det strålende været endret seg nå til lav tåke og regnbyger, siden fjellene ikke slipper djevelskapet lett forbi. Etter ca 45 minutter ankom jeg Breivika og svingte av til venstre rett etter brua over Breidvikelva ved en liten rød trafobygning. Kjørte så langt jeg komm, ca 300 m innover til en pistolskytebane, hvor jeg parkerte. Antar P-plassen ligger ca 15 moh.
Fulgte elva for det meste på sørsida eller midt i elveleiet helt opp til botnen inne ved Breivikdalsvatnet. Nordsida av botnen så alt annet enn innbydende ut, bratt som den var. Sørsida virka mer fristende og jeg begynte å klatre opp akkurat oppe på bandet ved inngangen til botnen.
Dette var en litt dårlig idé. Fjellet i klyvepartiene var så porøst og elendig at jeg ikke våget meg samme vei ned igjen, men tok en sving oppi lia innover i botnen. Merket meg umulige sva og andre områder som burde unngås, men la merke til at det så bedre ut like under svaet og på skrå oppover mot toppen av en enorm og stygg ur, der en bekk skal renne ut fra Hattvatnan oppå knea. Bestemte meg for å prøve der dagen etter og pusla meg hjem igjen. I løpet av rekognoseringa hadde selve massivet med toppen og veggen under eggen vist seg svakt gjennom tåka. Den så herlig ut!
Dagen etter var det blikkstille og ikke en sky. Jeg parkerte samme sted og så hele herligheten rett opp dalen. For et fjell! Fulgte ruta jeg hadde tatt ut og unngikk den store ura opp til Hattvatnan helt til det gjensto bare 25-50 høydemetre. Derfra bar det rett mot sørtoppen. Passa på å holde meg nær stupet, siden det ligger et hav av kampestein litt lenger inn, som gjør framdrifta treg. Ikke problematisk eller luftig. Det er god plass. Smatt inn i dalen mellom sørtoppen og H 1105, hvor jeg raskt la kursen opp mot eggen for å unngå Småtindbreen lenger framme.
Oppå eggen var det heller ikke noe problem å oppholde seg eller spasere bortover. Brei og fin egg med en fabelaktig utsikt nær sagt alle veier. Breen var mye mindre enn venta og ser ut til å være på vei inn i historien, selv om den var stygg nok enkelte steder, med store sprekker. Kurant å komme opp til den ganske flate toppen via eggen. To varder venter og en trigmarkering, som har fått gjennomgå i dette klimaet...
Toppen virker å være lite besøkt. Beholdere inni varden var fulle av vann og lister/bøker var dessverre i oppløsning.
Spiste assortert lunsj på toppen etter turen på ca 3,5 timer. Samme vei ned igjen på omtrent halve tida.
NB! Vil egentlig ikke anbefale ruta jeg brukte. Den var direkte livsfarlig, med svært ustabil stein både i ura og ellers. Flere ganger kom stein på hundrevis av kilo i bevegelse både over og under meg. Aleine går det, men ikke hyggelig med andre i følget.
Anbefaler i stedet å kjøre RIksvei 17 noen få kilometer lenger sørover og kjøre opp på Sundsfjordfjellet. Da blir det en veldig lett tur med flere hundre høydemeter spart. Er veien, så blir dette en fin skitur i april/mai, sjøl om den spektakulære veggen ikke oppleves...
BILDER FRA TUREN:
