TURRAPPORT:
Fargerik tur til Hardangerviddas høyeste
Publisert 11.10.2014 kl 08:31 av mob
oppdatert 11.10.2014 kl 08:48
Etter en kort jobbturne i Hardanger måtte jeg benytte sjansen til en høsttur opp på denne. Plukket opp ei ekte striladame ved kaia i Odda som var superklar for topptur. Vi provianterte og kjørte et stykke forbi Røldal til vi så skiltet vei inn Valldalen der vi skulle ha base-camp på den selvbetjente Middalsbu.
Vi kjørte veien til enden (ca 16 km) og parkerte i et eventyr av høstfarger der inne. Her var det faktisk en haug med biler, pga jakt og høstferie, så vi antok at vi knapt fikk sengeplass på Middalsbu - som var en halvtimes spasertur unna på kjerrevei. Men på Middalsbu var det faktisk ikke en sjel, så her satte Cecilie i gang med å hente vann på afrikansk vis, mens jeg fant ved og fyra opp hytta. Så var det bare å nyte kaffen til solnedgangen og fargeeldoradoet her inne. No gruff! Ligger faktisk sabla fint til denne hytta.
Morgenen etter fant Cecilie en sti rett bak sikringsbua som gikk over elva og inn Trossovdalen. Vi fulgte hele tiden stien som gikk litt opp i høyden på venstre side av elva inn dalen. Igjen i helt magiske høstfarger! Etter en drøy times tid, så gikk det en naturlig dal opp til venstre som førte oss opp i høydedraget mot Sandfloegga. Det gikk en svakt merket sti opp på venstresiden av bekken her. Ca ved 1400 meter krysset vi enkelt bekken og fulgte egentlig bare høydedraget til topps. Det var kun delvis vardet herfra og truende tåkeskyer gjorde at jeg fant fram GPS'en.
Oppe på høydedraget ble det straks mer hustrig. Vind, gråstein i lange baner og et par små breer måtte også krysses - uten problem eller sikringsbehov annet enn en stav hver. Stort sett dura vi bare rett på mot toppen i lettgått terreng. Etter 4 timer sto vi endelig ved den megasvære varden. Til tross for truende skyer var det faktisk fin og vid utsikt innover vidda. Men pga den sterke vinden ble toppoppholdet kort, så var egentlig bare å komme seg ned.
Vi fant omtrent samme rute tilbake og Trossovdalen med sine fine farger og var en nytelse å komme ned til. Vi ble riktignok truet av et tusentalls lemen som skrek opp prøvde å bite oss i leggene, men det gikk bra.
Vel tilbake på hytta varta Cecilie opp med alskens retter. Trøndersodd a la box og fersken a la box gikk ned på høykant. 8 fine og litt kalde timer på topptur gjør at Michelin-stjernene muligens er en smule litt mer oppnåelige til fjells :-)
Vi kjørte veien til enden (ca 16 km) og parkerte i et eventyr av høstfarger der inne. Her var det faktisk en haug med biler, pga jakt og høstferie, så vi antok at vi knapt fikk sengeplass på Middalsbu - som var en halvtimes spasertur unna på kjerrevei. Men på Middalsbu var det faktisk ikke en sjel, så her satte Cecilie i gang med å hente vann på afrikansk vis, mens jeg fant ved og fyra opp hytta. Så var det bare å nyte kaffen til solnedgangen og fargeeldoradoet her inne. No gruff! Ligger faktisk sabla fint til denne hytta.
Morgenen etter fant Cecilie en sti rett bak sikringsbua som gikk over elva og inn Trossovdalen. Vi fulgte hele tiden stien som gikk litt opp i høyden på venstre side av elva inn dalen. Igjen i helt magiske høstfarger! Etter en drøy times tid, så gikk det en naturlig dal opp til venstre som førte oss opp i høydedraget mot Sandfloegga. Det gikk en svakt merket sti opp på venstresiden av bekken her. Ca ved 1400 meter krysset vi enkelt bekken og fulgte egentlig bare høydedraget til topps. Det var kun delvis vardet herfra og truende tåkeskyer gjorde at jeg fant fram GPS'en.
Oppe på høydedraget ble det straks mer hustrig. Vind, gråstein i lange baner og et par små breer måtte også krysses - uten problem eller sikringsbehov annet enn en stav hver. Stort sett dura vi bare rett på mot toppen i lettgått terreng. Etter 4 timer sto vi endelig ved den megasvære varden. Til tross for truende skyer var det faktisk fin og vid utsikt innover vidda. Men pga den sterke vinden ble toppoppholdet kort, så var egentlig bare å komme seg ned.
Vi fant omtrent samme rute tilbake og Trossovdalen med sine fine farger og var en nytelse å komme ned til. Vi ble riktignok truet av et tusentalls lemen som skrek opp prøvde å bite oss i leggene, men det gikk bra.
Vel tilbake på hytta varta Cecilie opp med alskens retter. Trøndersodd a la box og fersken a la box gikk ned på høykant. 8 fine og litt kalde timer på topptur gjør at Michelin-stjernene muligens er en smule litt mer oppnåelige til fjells :-)
BILDER FRA TUREN:
