TURRAPPORT:
God samvittighet
Publisert 26.12.2013 kl 21:22 av Ole-Petter
Bra værvarsel for første del av dagen, var nok til å motivere meg til å kjøre til Eidsbugarden for 5.te gang denne måneden (!) Parkerte noe før p-sona, sov i bilen, og syklet neste morgen kl 7 et par km. Slik sparte jeg p-avgifta og noen kjedelige meter på vei, og litt av gjørmestien opp langs Mjølkedøla. Det er jo særlig i starten her stien er veldig våt og fæl.
Storegut
Brukte en times tid opp til Store Mjølkedalsvannet, og tok frokost her i godværet og (så vidt) i sola. Knallblå himmel, så oddsene for å få klarvær på Storegut var svært gode. Skjente i for stor iver opp i østflanken på Storegut. Det beste hadde vært å gå helt opp til sørenden på Sør Mjølkedalstjørni (1470m) og ta seg opp NØ-flanken.
Kom meg ganske høyt opp i siden, før det ble noe trøblete; og i en ganske bratt snøfonn, som var hard nå om morgenen, måtte jeg ta meg svært god tid; sparke trinn og framfor alt holde balansen med stavene. Et evt fall ville ikke vært kritisk, men store kvestelser kunne det blitt. Æsj, at jeg skulle rote meg oppi her! Opp noen bratte sva, før det løste seg greit opp til toppen. Var oppe kl 9 presis, og 3 timer opp var litt mer enn forventet. Hva skulle jeg gjøre nå?
Det var tilskyende vær. Jeg hadde hatt en liten drøm om Mjølkedalspiggen og Sagi, men forkastet nå dette. Da vil jeg ha friskere bein (og ikke vært oppom Storegut i forkant), og dessuten hadde jeg litt dårlig samvittighet for Snøholstinden, som jeg hadde besøkt for mange år siden, men neppe vært helt oppe på toppen, grunnet snø og dårlig sikt. Saken var klar: Samvittigheten måtte lettes, og Snøholstinden få et skikkelig besøk - det var ikke så farlig om skyene kom, tenkte jeg...
Først gikk jeg over NV-toppen, og fulgte så en lang rest av snø ytterst langs NØ-flanken; behagelig og greit. Så litt plunder med å komme ned de første 3-5 m på snøskavlen og over i ura, for skavlen var hard og bratt. Videre i ur og på snøfelt som var passelig harde og bratte, helt ned til Søre Mjølkedalstjørni. Her tok jeg meg en ny spisepause. Skyene la seg rundt toppene nå.
Møtte to karer ved stien til Olavsbu, og slo av en prat, før jeg fortsatte langs t-stien - helt til Snøholsvannet (1487m), som jeg rundet i nordkant. Jeg ville gjenoppleve turen fra forrige gang, og ha med meg hele nordegga.
Nordegga på Snøholstind
Kom greit opp på egga noe under en bratt hammer. Denne kjente jeg i grunn ikke igjen. Det var vardet på høyre side her (sørvest) og greit å omgå i begynnelsen. Så kom et lite sva i SV-flanken (fortsatt i omgåelsen av hammeren) som jeg definitivt husket godt. Den gang det lå 20 cm snø her, var det med nød og neppe jeg hadde kommet meg opp. Nå gikk det veldig greit, og bare artig klyving opp på egga igjen. Noe luftig videre nå, og et eller annet sted i tåka på forrige tur snudde jeg her, vel vitende om at det neppe var toppen jeg hadde nådd. Tåka lå tjukk denne gangen også, men føret var optimalt. Derfor var det bare moro og kos!
Kom til en ny liten hammer, som dannet starten på en større topp og brattere egg. Også denne kunne nok omgås til høyre, siden jeg så varding der. Jeg kløv rett opp, og i den grad noen gule trekanter skal deles ut på nordegga, så må det være her. 32 V 462769 6812710 på ca 1985m.
Resten av turen gikk nå i tåka. Det var flere artige klyvepunkt og noe smal egg her og der, og overraskende langt opp/bort til toppen. Vanskeligheter etter "mitt gule punkt" kunne omgås på VENSTRE side - altså NØ-sida. Strengt tatt bør "en gul trekant" like så mye gjelde hele egga totalt sett, mener jeg. Noe eksakt vanskelig punkt uten mulighet for omgåelse fant ikke jeg, i alle fall. Verre var det at en gammel kjenning kom for fullt nå; migrenen! Æsj og atter æsj.
20-30 m før den store toppvarden, passerte jeg en annen varde, som virket like høy. Gps-sporet mitt viser lik høyde også... I tjukk tåke var det ikke mye å fotografere for, men jeg gledet meg over at min dårlige samvittighet nå kunne slettes. Dermed står jeg igjen med bare to norske topper, der jeg nok må ha meg en ny tur opp: Leirungskampen (snudde kort før toppvarden siden stegjerna klabbet så) og Styggedalstinden, (der jeg ikke tok meg tid til å besøke vesttoppen, som er høyeste punkt, kun østtoppen.)
Elendig retur-rute
Fortsatte greit en halv km sørover fra toppen, da det brått ble bråstopp i tåkeheimen. Her ble det svært bratt, og hvor i alle dager skulle jeg egentlig gå ned? Hadde en mistanke om at jeg burde fortsatt lenger sørover, men søkte i stedet mot vest - der det var litt sikt. Såpass langt så jeg at jeg forsto det burde vært mulig å gå ned der, og skred til verket: Løst og bratt; selv store steiner rørte på seg. Likte ikke dette, og migrenen "mørkela" det hele - måtte ta en tablett omgående.
Tok meg forsiktig og svært sakte 50-70 hm ned i sida, da det bratnet til. Kun ett sted, en renne, så det ut til å være greit videre, men da jeg kom dit ned, så jeg en svær blokk som lå over atkomsten ned i renna, og dannet et overheng. No way! Jeg sto på en 3-4 m skrent, og videre nedenfor virket det greit. Ikke ville jeg gå opp igjen heller.
En mosegrodd liten hylle et stykke ned i et dieder, som lå like ved, ble nøkkelen til løsningen her. Etter å ha trippel-sjekket små og større tak, kunne jeg slippe meg kontrollert ned til hylla og sjekke at mosen holdt, før jeg belastet den med full vekt. Det var loddrett her, og jeg slet med å holde balansen pga manglende tak for armene, men en ørliten list ga noe støtte for den ene hånda. Så fikk jeg prøvet meg med en fot lenger nede på en nabb ut til venstresiden - ikke nok til å stå på, men balansen ble styrket, og nye tak "åpenbarte" seg for armene. Jeg kunne nå stå med kroppen ut fra fjellet, og få oversikt over den siste halvannen meteren, og fant raskt greie løsninger, og kløv relativt uanstrengt ned. Teknisk sett tipper jeg punktet lå mellom tre og fire, men et fall ville blitt stoppet i ura med en gang, så det var slett ikke et livsfarlig stunt, vel å merke hvis en sørget for å falle med beina først. Det jeg fryktet mest var evt steinsprang ovenfra.
Så fulgte en lang og løs ur, som gradvis ble avløst av våte sva med gressganger mellom. I sikksakk gikk det derfor greit ned til vannet, og migrenen lettet også litt, heldigvis. Tok en spisepause mellom de to vannene, før jeg fortsatte i steinødet bort til t-stien og hele den lange veien tilbake, som nå fortonte seg ganske så kjedelig. Gikk ganske sakte også, da bankingen i hodet lå på lur hele tiden. Etter litt salt (potetsticks i bilen) forsvant hodepinen totalt og ganske fort; kan det ha vært saltmangel, tro? Kan jeg ha drukket for mye vann underveis?
11 timer på tur
Avsluttet en måned med over 70 t på tur eller med trening. Så mye har jeg aldri registrert tidligere.
Storegut
Brukte en times tid opp til Store Mjølkedalsvannet, og tok frokost her i godværet og (så vidt) i sola. Knallblå himmel, så oddsene for å få klarvær på Storegut var svært gode. Skjente i for stor iver opp i østflanken på Storegut. Det beste hadde vært å gå helt opp til sørenden på Sør Mjølkedalstjørni (1470m) og ta seg opp NØ-flanken.
Kom meg ganske høyt opp i siden, før det ble noe trøblete; og i en ganske bratt snøfonn, som var hard nå om morgenen, måtte jeg ta meg svært god tid; sparke trinn og framfor alt holde balansen med stavene. Et evt fall ville ikke vært kritisk, men store kvestelser kunne det blitt. Æsj, at jeg skulle rote meg oppi her! Opp noen bratte sva, før det løste seg greit opp til toppen. Var oppe kl 9 presis, og 3 timer opp var litt mer enn forventet. Hva skulle jeg gjøre nå?
Det var tilskyende vær. Jeg hadde hatt en liten drøm om Mjølkedalspiggen og Sagi, men forkastet nå dette. Da vil jeg ha friskere bein (og ikke vært oppom Storegut i forkant), og dessuten hadde jeg litt dårlig samvittighet for Snøholstinden, som jeg hadde besøkt for mange år siden, men neppe vært helt oppe på toppen, grunnet snø og dårlig sikt. Saken var klar: Samvittigheten måtte lettes, og Snøholstinden få et skikkelig besøk - det var ikke så farlig om skyene kom, tenkte jeg...
Først gikk jeg over NV-toppen, og fulgte så en lang rest av snø ytterst langs NØ-flanken; behagelig og greit. Så litt plunder med å komme ned de første 3-5 m på snøskavlen og over i ura, for skavlen var hard og bratt. Videre i ur og på snøfelt som var passelig harde og bratte, helt ned til Søre Mjølkedalstjørni. Her tok jeg meg en ny spisepause. Skyene la seg rundt toppene nå.
Møtte to karer ved stien til Olavsbu, og slo av en prat, før jeg fortsatte langs t-stien - helt til Snøholsvannet (1487m), som jeg rundet i nordkant. Jeg ville gjenoppleve turen fra forrige gang, og ha med meg hele nordegga.
Nordegga på Snøholstind
Kom greit opp på egga noe under en bratt hammer. Denne kjente jeg i grunn ikke igjen. Det var vardet på høyre side her (sørvest) og greit å omgå i begynnelsen. Så kom et lite sva i SV-flanken (fortsatt i omgåelsen av hammeren) som jeg definitivt husket godt. Den gang det lå 20 cm snø her, var det med nød og neppe jeg hadde kommet meg opp. Nå gikk det veldig greit, og bare artig klyving opp på egga igjen. Noe luftig videre nå, og et eller annet sted i tåka på forrige tur snudde jeg her, vel vitende om at det neppe var toppen jeg hadde nådd. Tåka lå tjukk denne gangen også, men føret var optimalt. Derfor var det bare moro og kos!
Kom til en ny liten hammer, som dannet starten på en større topp og brattere egg. Også denne kunne nok omgås til høyre, siden jeg så varding der. Jeg kløv rett opp, og i den grad noen gule trekanter skal deles ut på nordegga, så må det være her. 32 V 462769 6812710 på ca 1985m.
Resten av turen gikk nå i tåka. Det var flere artige klyvepunkt og noe smal egg her og der, og overraskende langt opp/bort til toppen. Vanskeligheter etter "mitt gule punkt" kunne omgås på VENSTRE side - altså NØ-sida. Strengt tatt bør "en gul trekant" like så mye gjelde hele egga totalt sett, mener jeg. Noe eksakt vanskelig punkt uten mulighet for omgåelse fant ikke jeg, i alle fall. Verre var det at en gammel kjenning kom for fullt nå; migrenen! Æsj og atter æsj.
20-30 m før den store toppvarden, passerte jeg en annen varde, som virket like høy. Gps-sporet mitt viser lik høyde også... I tjukk tåke var det ikke mye å fotografere for, men jeg gledet meg over at min dårlige samvittighet nå kunne slettes. Dermed står jeg igjen med bare to norske topper, der jeg nok må ha meg en ny tur opp: Leirungskampen (snudde kort før toppvarden siden stegjerna klabbet så) og Styggedalstinden, (der jeg ikke tok meg tid til å besøke vesttoppen, som er høyeste punkt, kun østtoppen.)
Elendig retur-rute
Fortsatte greit en halv km sørover fra toppen, da det brått ble bråstopp i tåkeheimen. Her ble det svært bratt, og hvor i alle dager skulle jeg egentlig gå ned? Hadde en mistanke om at jeg burde fortsatt lenger sørover, men søkte i stedet mot vest - der det var litt sikt. Såpass langt så jeg at jeg forsto det burde vært mulig å gå ned der, og skred til verket: Løst og bratt; selv store steiner rørte på seg. Likte ikke dette, og migrenen "mørkela" det hele - måtte ta en tablett omgående.
Tok meg forsiktig og svært sakte 50-70 hm ned i sida, da det bratnet til. Kun ett sted, en renne, så det ut til å være greit videre, men da jeg kom dit ned, så jeg en svær blokk som lå over atkomsten ned i renna, og dannet et overheng. No way! Jeg sto på en 3-4 m skrent, og videre nedenfor virket det greit. Ikke ville jeg gå opp igjen heller.
En mosegrodd liten hylle et stykke ned i et dieder, som lå like ved, ble nøkkelen til løsningen her. Etter å ha trippel-sjekket små og større tak, kunne jeg slippe meg kontrollert ned til hylla og sjekke at mosen holdt, før jeg belastet den med full vekt. Det var loddrett her, og jeg slet med å holde balansen pga manglende tak for armene, men en ørliten list ga noe støtte for den ene hånda. Så fikk jeg prøvet meg med en fot lenger nede på en nabb ut til venstresiden - ikke nok til å stå på, men balansen ble styrket, og nye tak "åpenbarte" seg for armene. Jeg kunne nå stå med kroppen ut fra fjellet, og få oversikt over den siste halvannen meteren, og fant raskt greie løsninger, og kløv relativt uanstrengt ned. Teknisk sett tipper jeg punktet lå mellom tre og fire, men et fall ville blitt stoppet i ura med en gang, så det var slett ikke et livsfarlig stunt, vel å merke hvis en sørget for å falle med beina først. Det jeg fryktet mest var evt steinsprang ovenfra.
Så fulgte en lang og løs ur, som gradvis ble avløst av våte sva med gressganger mellom. I sikksakk gikk det derfor greit ned til vannet, og migrenen lettet også litt, heldigvis. Tok en spisepause mellom de to vannene, før jeg fortsatte i steinødet bort til t-stien og hele den lange veien tilbake, som nå fortonte seg ganske så kjedelig. Gikk ganske sakte også, da bankingen i hodet lå på lur hele tiden. Etter litt salt (potetsticks i bilen) forsvant hodepinen totalt og ganske fort; kan det ha vært saltmangel, tro? Kan jeg ha drukket for mye vann underveis?
11 timer på tur
Avsluttet en måned med over 70 t på tur eller med trening. Så mye har jeg aldri registrert tidligere.
BILDER FRA TUREN:
