TURRAPPORT:
Endelig er jekkijævelen unnagjort!
Publisert 16.05.2013 kl 21:49 av mob
oppdatert 16.05.2013 kl 22:00
Tidspunkt: 11.05.2013
Topper besteget på turen: UZJglwlz 1m i Lyngen/Tromsø, Troms
Vi prøvde oss på denne for noen år siden, men måtte slukøret gi oss pga elendig vær når vi hadde sliti oss opp på Holmbukttind i en haug med nysnø.
Denne gangen dro vi ikke opp før det lå et høytrykk over hele Nord-Norge. Frode fikk dessverre ikke møtt pga kvinnfolktrøbbel, men Ingar slet seg løs fra familien og Anders kom rake veien fra et halvt år i tjukkeste Afrika for en skikkelig kontrast oppe i nord med masse snø.
Vi visste det ventet oss 2200 harde høydemeter på Jekkijævelen, så vi tok oss noen lette og fine oppvarmingsturer i strålende vær dagene før; Lavangens Spanstind og Harstads Sætertind hadde begge kun ca 1000 høydemeter og var lette og fine vårskitopper med base fra hytta på Tjeldøya.
Vi la oss så inn på eminente og gjestfrie Vollan Gjestestue i Nordkjosbotn. Etter en fin kjesteik kvelden i forveien sto vi passe tidlig opp og kjørte en halvtime inn til Holmbukt. Der fant vi en parkeringsplass der en rekke andre tullinger hadde startet før oss.
Til vår overraskelse var det bare å spenne på ski og skifeller rett fra bilen og sikte mot vakre, men tilsynelatende ubestigelige Holmbukttind 1660 høydemeter oppover. Det var bare å sikte seg mot blåisen, men skar av der dalen med alle snørasene kom - til venstre, foran den svarte veggen på Holmbuktind, på ca 600hm. Her begynte bakken kan du si. Ble ikke bedre av at jeg brakk staven tvers av i en av de ørten kryssingene. Men med et spadeskaft, sportsteip og afrikansk elektrikerteip fikk vi lappa den sammen på et vis og durte fortrødent videre oppover.
Øverst oppe var det en bratt passasje som vi måtte av med skiene på. Det hadde gått rimelig greit opp hit til 1300mh, men her satte melkesyra seg bom fast i låra. Derifra og videre opp ble et sabla slit for min del, men med en god porsjon stahet og gode kompiser hangla jeg videre. Først opp den smalere og smalere ryggen opp til fantastiske Holmbukttind. Du verden for en utsikt - jeg klarte nesten å glede meg over den.
Jekkijævelen selv så ganske snill ut herifra. To snille kuler bortenfor bare. Det var bare å komme seg et par hundre meter bratt ned og så ut på breen. Vi hadde med tau, men etter å ha møtt noen andre som kastet seg ned bresidene på ski - uten å forsvinne - bestemte vi oss for å følge skisporene videre uten tau. Ble sabla bratt i starten av brefallet, men deretter var det bare å gå sakte men sikkert fram til høyeste punkt. Utsikten på vei bort var formidabel for de som ikke var like slitne som meg, men vel fremme kunne jeg puste lettet ut og endelig nyte at jeg hadde besteget min siste og 19. fylkestopp!
Ble der en halvtimes tid og bare nøt roen sammen med noen andre i samme ærend. Været var fortsatt ypperlig og vindstille. Så var det bare å grue seg til oppoverbakken til Holmbukttind og alle stupbratte høydemetre samme vei ned på stive lår. Nedturen gikk heldigvis langt bedre enn fryktet og vi kom alle hele ned - om enn med noen tryn. Anders koste seg glugg ihjel på telemarksskiene, mens Ingar forbannet den stadig mykere snøen på sine smalere Combat-ski.
Vi brukte ca 11 timer totalt på turen og rakk akkurat middagen, et par verdensbeste-iskalde Mack-øl og en flaske champis på Vollan Gjestestue før vi sovnet som barn alle mann.
Denne gangen dro vi ikke opp før det lå et høytrykk over hele Nord-Norge. Frode fikk dessverre ikke møtt pga kvinnfolktrøbbel, men Ingar slet seg løs fra familien og Anders kom rake veien fra et halvt år i tjukkeste Afrika for en skikkelig kontrast oppe i nord med masse snø.
Vi visste det ventet oss 2200 harde høydemeter på Jekkijævelen, så vi tok oss noen lette og fine oppvarmingsturer i strålende vær dagene før; Lavangens Spanstind og Harstads Sætertind hadde begge kun ca 1000 høydemeter og var lette og fine vårskitopper med base fra hytta på Tjeldøya.
Vi la oss så inn på eminente og gjestfrie Vollan Gjestestue i Nordkjosbotn. Etter en fin kjesteik kvelden i forveien sto vi passe tidlig opp og kjørte en halvtime inn til Holmbukt. Der fant vi en parkeringsplass der en rekke andre tullinger hadde startet før oss.
Til vår overraskelse var det bare å spenne på ski og skifeller rett fra bilen og sikte mot vakre, men tilsynelatende ubestigelige Holmbukttind 1660 høydemeter oppover. Det var bare å sikte seg mot blåisen, men skar av der dalen med alle snørasene kom - til venstre, foran den svarte veggen på Holmbuktind, på ca 600hm. Her begynte bakken kan du si. Ble ikke bedre av at jeg brakk staven tvers av i en av de ørten kryssingene. Men med et spadeskaft, sportsteip og afrikansk elektrikerteip fikk vi lappa den sammen på et vis og durte fortrødent videre oppover.
Øverst oppe var det en bratt passasje som vi måtte av med skiene på. Det hadde gått rimelig greit opp hit til 1300mh, men her satte melkesyra seg bom fast i låra. Derifra og videre opp ble et sabla slit for min del, men med en god porsjon stahet og gode kompiser hangla jeg videre. Først opp den smalere og smalere ryggen opp til fantastiske Holmbukttind. Du verden for en utsikt - jeg klarte nesten å glede meg over den.
Jekkijævelen selv så ganske snill ut herifra. To snille kuler bortenfor bare. Det var bare å komme seg et par hundre meter bratt ned og så ut på breen. Vi hadde med tau, men etter å ha møtt noen andre som kastet seg ned bresidene på ski - uten å forsvinne - bestemte vi oss for å følge skisporene videre uten tau. Ble sabla bratt i starten av brefallet, men deretter var det bare å gå sakte men sikkert fram til høyeste punkt. Utsikten på vei bort var formidabel for de som ikke var like slitne som meg, men vel fremme kunne jeg puste lettet ut og endelig nyte at jeg hadde besteget min siste og 19. fylkestopp!
Ble der en halvtimes tid og bare nøt roen sammen med noen andre i samme ærend. Været var fortsatt ypperlig og vindstille. Så var det bare å grue seg til oppoverbakken til Holmbukttind og alle stupbratte høydemetre samme vei ned på stive lår. Nedturen gikk heldigvis langt bedre enn fryktet og vi kom alle hele ned - om enn med noen tryn. Anders koste seg glugg ihjel på telemarksskiene, mens Ingar forbannet den stadig mykere snøen på sine smalere Combat-ski.
Vi brukte ca 11 timer totalt på turen og rakk akkurat middagen, et par verdensbeste-iskalde Mack-øl og en flaske champis på Vollan Gjestestue før vi sovnet som barn alle mann.
BILDER FRA TUREN:
