TURRAPPORT:
Utforsking av Seljebottinden - nyttige tips
Publisert 06.07.2012 kl 07:22 av Ole-Petter
Tidspunkt: 04.07.2012
Topper besteget på turen: UZJglwlz 1m i Stordal, Møre og Romsdal
Med på turen: Ole-Petter
Seljebottinden var en topp jeg ikke fant så mye presis informasjon om på nettet, så her ville jeg utforske mest mulig i godværet med gps-en.
Parkerte på en liten asfaltert p-plass like før gården innerst i Seljebotten. Gps 32 V 408422 6918078 på 420m. Bonden, en hyggelig kar, ga meg to muligheter (der begge ble utforsket) for veien inn dalen: Første alternativ var å krysse elva der nede på bro like etter gården, og holde sørvest for elva inn dalen over myrene (ingen stier her, men gode sauetråkk). Dette innebar en usikker kryssing av den relativt store elva fra Uriskardbotn, som er den største av sideelvene i Seljebotten.
Det andre alternativet (og som jeg valgte på tilbakeveien) var å følge veien innover nord for elva, og gradvis runde sørover innerst i dalen, så man unngår å krysse elva fra Uriskardbotn.
PÅ SØRSIDA AV ELVA INNOVER
Jeg la i vei kl 10.10 i praktfullt vær. Bare noen hundre meter etter gården gikk det en traktorvei sør og ned til elva, der jeg fant en solid bru på gps 32 V 408569 6917706 på 400moh. Så fulgte jeg sauetråkk og kanten av myrene – hele tiden sør for elva – om lag 2 km sørøstover, inntil jeg støtte på elva fra Uriskardbotn. Den var flomstor nå i starten av juli, og jeg skjønte straks at dette innebar vading. Ved å gå litt oppover langs denne elva (sørover) fant jeg snart et sted den delte seg litt i to, og der det ikke var så altfor strie vannmasser, ved gps 32 V 410073 6916115 på 495 moh. Stavene var til god hjelp og støtte, og i bare underbuksa vadet jeg kjapt elva her.
OPP TIL URISKARDBOTN
Nå var jeg heldig og fant et tydelig sauetråkk – jeg vil kalle det en sti – sørover og opp i Uriskardbotn. Tracket denne på gps, for å rote i krattet oppover i bratta her er kjekt å unngå. Oppe på vel 700 moh avtok krattet, og jeg forlot stien, tok av til venstre opp og sørøstover flanken her, helt opp til et tydelig vannfall på 1120 moh (gps 32 V 410372 6914713.) Antakelig kunne jeg med fordel fortsatt litt lenger inn i Uriskardbotn, før jeg svingte opp til venstre (øst).
2t 20min hadde jeg brukt opp til denne bekken, som kommer fra en liten kulp her oppe, som nå var azurblå og omtrent fylt av snø – vakkert, men sikkert iskaldt. Jeg merket meg den lange bratte snørenna som førte ned hit nesten helt fra toppen, men gikk «normalveien» videre: Snaut 500 meter sørover og øst for høyde 1182m, før jeg svingte bratt opp mot venstre (øst) og gikk i ganske fast ur en snau time opp til topps.
SNØKUPPEL PÅ TOPPEN
Selve toppen er en diger snøkuppel som ikke gir så god utsikt i alle retninger, og ingen spor av varde var det heller under snøen. Jeg kretset litt rundt og knipset, før jeg dro meg ned til de tre svære vardene ved nordeggen. Her lette jeg etter toppbok eller kasse, men fant ingen ting, og tok en skikkelig lang rast og slappet av i stekende sol. Slik skal det være på fjelltur! Bar overkropp i vindstille, og kongeutsikt!
NORDEGGEN OG GLISSADE PÅ SNØEN
Jeg ville utforske nordeggen, og særlig fristet en mulig glissade ned den lange snørenna mot vest. Jeg kløv forsiktig ned 10-15 meter og opp på en liten «klump» på eggen, som manglet varde. (Denne bygde jeg raskt og enkelt her.) Klyvinga hadde kanskje et 2- punkt, men er en høydesterk og har litt erfaring med bratt lende, er det overkommelig i godvær og på tørt fjell. Ved å følge naturlige hyllesystemer i sikksakk gikk jeg stort sett med stavene i hendene som støtte.
Fra «klumpen» og videre ned nordeggen virket de neste 10-15 meterne hakket verre, men «klumpen» kan omgås i vest. Det var også veien jeg skulle, så jeg «sikksakket» meg på nye hyller ned til snørenna. Underveis måtte nok hendene tas litt i bruk også, med stavene hengende løst på håndleddene. Gir rutevalget i sin helhet graderingen 2- ned til snørenna, jeg.
Nå var jeg spent på snøforholdene. Det virket greit, men jeg kløv delvis på snøen og delvis på tørre fjellet 15-20 meter lenger ned langs høyre kant på renna, inntil det ble en tanke mindre bratt. Forsiktig prøvde jeg ut en glissade med stavene som støtte. Joda, dette skulle gå, og et eventuelt fall ville stoppes av den myke snøen umiddelbart – ingen fare! Så var det bare å skli på støvlene ned til den lille azurblå kulpen, og etter denne dukket det opp nye snøfelter som kunne sklis helt ned til Uriskardbotn. Tror jeg brukte snaut 40 min fra toppen og ned hit (inkludert klyvinga øverst og vardinga på «klumpen.»)
NORDSIDEN AV ELVA TILBAKE
Fulgte etter hvert sauestien ned i Seljebotten igjen, og passerte vadestedet mitt. Det virket som om det var mer vann i elva her nå, enn for bare noen timer siden. Men jeg ville heller prøve den andre veien, så jeg fortsatte NNØ inntil jeg 230 meter etter vadestedet så en diger bjørk som lå over de frådende vannmassene. «Dagmar» hadde kanskje gjort nytte for seg i vinter likevel? Etter litt prøving forkastet jeg denne løsningen pga noen gjenstridige greiner som var i veien, og fortsatte noen titalls meter mot NNØ. Her støtte jeg på en ny ganske stor elv, som kom fra øst; Rynggrova. Jeg ble tvunget i feil retning, mot vest, men etter noen titalls meter fant jeg et greit sted å krysse på gps 32 V 410204 6916326 på snaut 480 m. Nå svingte jeg mot nordøst, krysset to mindre bekker og fant en bro på gps 32 V 410113 6916625 på 470m. Denne broa virket noe unødvendig, men kan være grei å ha som referanse for andre.
Nå var det bare å kjøre på over myrene nordøstover (og altså nord for hovedelva). 875m etter broa fant jeg starten på skogsveien på gps 32 V 409374 6917120 på 430moh. Skogsveien ble bare bedre og bedre, gjennom to grinder, og så var jeg tilbake ved bilen igjen kl 16.00 presis.
ETTERORD
Med tanke på Seljebottinden fra Seljebotnen anbefales helt klart skogsvei-alternativet nord for elva, av to grunner: 1,5 km med god sti (vei) og at man slipper vading av elva fra Uriskardbotn.
Traff på en syklist ved p-plassen, og han hadde vurdert mulighetene for å nå toppen på ski en gang, sa han. Vestflanken er det opplagte alternativet da, men selv denne blir ganske bratt rundt 1000-1100 meter, så jeg ville nok anbefalt å ha med stegjern og isøks i sekken.
Bonden på gården stoppet igjen traktoren, for å høre fra turen. Han savnet også to kalver, men jeg hadde ikke sett dem, kun et rådyr. Han forklarte grunnen til de mange plastposene som hang i gjerdet rundt potetåkeren; det holdt hjorten unna, så den ikke grov opp potetene hans! Jeg hadde undret meg på dette.
Parkerte på en liten asfaltert p-plass like før gården innerst i Seljebotten. Gps 32 V 408422 6918078 på 420m. Bonden, en hyggelig kar, ga meg to muligheter (der begge ble utforsket) for veien inn dalen: Første alternativ var å krysse elva der nede på bro like etter gården, og holde sørvest for elva inn dalen over myrene (ingen stier her, men gode sauetråkk). Dette innebar en usikker kryssing av den relativt store elva fra Uriskardbotn, som er den største av sideelvene i Seljebotten.
Det andre alternativet (og som jeg valgte på tilbakeveien) var å følge veien innover nord for elva, og gradvis runde sørover innerst i dalen, så man unngår å krysse elva fra Uriskardbotn.
PÅ SØRSIDA AV ELVA INNOVER
Jeg la i vei kl 10.10 i praktfullt vær. Bare noen hundre meter etter gården gikk det en traktorvei sør og ned til elva, der jeg fant en solid bru på gps 32 V 408569 6917706 på 400moh. Så fulgte jeg sauetråkk og kanten av myrene – hele tiden sør for elva – om lag 2 km sørøstover, inntil jeg støtte på elva fra Uriskardbotn. Den var flomstor nå i starten av juli, og jeg skjønte straks at dette innebar vading. Ved å gå litt oppover langs denne elva (sørover) fant jeg snart et sted den delte seg litt i to, og der det ikke var så altfor strie vannmasser, ved gps 32 V 410073 6916115 på 495 moh. Stavene var til god hjelp og støtte, og i bare underbuksa vadet jeg kjapt elva her.
OPP TIL URISKARDBOTN
Nå var jeg heldig og fant et tydelig sauetråkk – jeg vil kalle det en sti – sørover og opp i Uriskardbotn. Tracket denne på gps, for å rote i krattet oppover i bratta her er kjekt å unngå. Oppe på vel 700 moh avtok krattet, og jeg forlot stien, tok av til venstre opp og sørøstover flanken her, helt opp til et tydelig vannfall på 1120 moh (gps 32 V 410372 6914713.) Antakelig kunne jeg med fordel fortsatt litt lenger inn i Uriskardbotn, før jeg svingte opp til venstre (øst).
2t 20min hadde jeg brukt opp til denne bekken, som kommer fra en liten kulp her oppe, som nå var azurblå og omtrent fylt av snø – vakkert, men sikkert iskaldt. Jeg merket meg den lange bratte snørenna som førte ned hit nesten helt fra toppen, men gikk «normalveien» videre: Snaut 500 meter sørover og øst for høyde 1182m, før jeg svingte bratt opp mot venstre (øst) og gikk i ganske fast ur en snau time opp til topps.
SNØKUPPEL PÅ TOPPEN
Selve toppen er en diger snøkuppel som ikke gir så god utsikt i alle retninger, og ingen spor av varde var det heller under snøen. Jeg kretset litt rundt og knipset, før jeg dro meg ned til de tre svære vardene ved nordeggen. Her lette jeg etter toppbok eller kasse, men fant ingen ting, og tok en skikkelig lang rast og slappet av i stekende sol. Slik skal det være på fjelltur! Bar overkropp i vindstille, og kongeutsikt!
NORDEGGEN OG GLISSADE PÅ SNØEN
Jeg ville utforske nordeggen, og særlig fristet en mulig glissade ned den lange snørenna mot vest. Jeg kløv forsiktig ned 10-15 meter og opp på en liten «klump» på eggen, som manglet varde. (Denne bygde jeg raskt og enkelt her.) Klyvinga hadde kanskje et 2- punkt, men er en høydesterk og har litt erfaring med bratt lende, er det overkommelig i godvær og på tørt fjell. Ved å følge naturlige hyllesystemer i sikksakk gikk jeg stort sett med stavene i hendene som støtte.
Fra «klumpen» og videre ned nordeggen virket de neste 10-15 meterne hakket verre, men «klumpen» kan omgås i vest. Det var også veien jeg skulle, så jeg «sikksakket» meg på nye hyller ned til snørenna. Underveis måtte nok hendene tas litt i bruk også, med stavene hengende løst på håndleddene. Gir rutevalget i sin helhet graderingen 2- ned til snørenna, jeg.
Nå var jeg spent på snøforholdene. Det virket greit, men jeg kløv delvis på snøen og delvis på tørre fjellet 15-20 meter lenger ned langs høyre kant på renna, inntil det ble en tanke mindre bratt. Forsiktig prøvde jeg ut en glissade med stavene som støtte. Joda, dette skulle gå, og et eventuelt fall ville stoppes av den myke snøen umiddelbart – ingen fare! Så var det bare å skli på støvlene ned til den lille azurblå kulpen, og etter denne dukket det opp nye snøfelter som kunne sklis helt ned til Uriskardbotn. Tror jeg brukte snaut 40 min fra toppen og ned hit (inkludert klyvinga øverst og vardinga på «klumpen.»)
NORDSIDEN AV ELVA TILBAKE
Fulgte etter hvert sauestien ned i Seljebotten igjen, og passerte vadestedet mitt. Det virket som om det var mer vann i elva her nå, enn for bare noen timer siden. Men jeg ville heller prøve den andre veien, så jeg fortsatte NNØ inntil jeg 230 meter etter vadestedet så en diger bjørk som lå over de frådende vannmassene. «Dagmar» hadde kanskje gjort nytte for seg i vinter likevel? Etter litt prøving forkastet jeg denne løsningen pga noen gjenstridige greiner som var i veien, og fortsatte noen titalls meter mot NNØ. Her støtte jeg på en ny ganske stor elv, som kom fra øst; Rynggrova. Jeg ble tvunget i feil retning, mot vest, men etter noen titalls meter fant jeg et greit sted å krysse på gps 32 V 410204 6916326 på snaut 480 m. Nå svingte jeg mot nordøst, krysset to mindre bekker og fant en bro på gps 32 V 410113 6916625 på 470m. Denne broa virket noe unødvendig, men kan være grei å ha som referanse for andre.
Nå var det bare å kjøre på over myrene nordøstover (og altså nord for hovedelva). 875m etter broa fant jeg starten på skogsveien på gps 32 V 409374 6917120 på 430moh. Skogsveien ble bare bedre og bedre, gjennom to grinder, og så var jeg tilbake ved bilen igjen kl 16.00 presis.
ETTERORD
Med tanke på Seljebottinden fra Seljebotnen anbefales helt klart skogsvei-alternativet nord for elva, av to grunner: 1,5 km med god sti (vei) og at man slipper vading av elva fra Uriskardbotn.
Traff på en syklist ved p-plassen, og han hadde vurdert mulighetene for å nå toppen på ski en gang, sa han. Vestflanken er det opplagte alternativet da, men selv denne blir ganske bratt rundt 1000-1100 meter, så jeg ville nok anbefalt å ha med stegjern og isøks i sekken.
Bonden på gården stoppet igjen traktoren, for å høre fra turen. Han savnet også to kalver, men jeg hadde ikke sett dem, kun et rådyr. Han forklarte grunnen til de mange plastposene som hang i gjerdet rundt potetåkeren; det holdt hjorten unna, så den ikke grov opp potetene hans! Jeg hadde undret meg på dette.
BILDER FRA TUREN:
