TURRAPPORT:
Dobbel skimaraton i Breheimen - dag 2
Publisert 03.05.2012 kl 13:33 av Ole-Petter
oppdatert 03.05.2012 kl 13:34
Tidspunkt: 01.05.2012
Topper besteget på turen: UZJglwlz 1m, UZJglwlz 1m, UZJglwlz 1m, UZJglwlz 1m i Lom/Skjåk, Oppland
Med på turen: Ole-Petter
Tirsdag morgen 1.mai:
Våknet på Trulsbu allerede kl 6 av sollys, og var mentalt - om enn ikke fysisk - klar for en ny blendende vakker dag i snøriket. Unte meg en kopp kakao til knekkebrødene og spekepølsa, før jeg var klar utenfor kl 7 presis. Hmm, var det ikke meldt om rolige vindforhold i dag, da? Det blåste friskt fra vest, men jeg fikk heldigvis vinden i ryggen. Skled litt ned i Vesldalen, før fellene kom på i skyggen av sola, og jeg skrådde østover opp en endeløs halvbratt skråning av skare. En tøff start for ømme og stive muskler, og et gnagsår fra i går var allerede plagsomt merkbart. Jo, det skulle jeg nok få kjenne mer til utover dagen.
Etter halvannen time var jeg oppe på ryggen/avsatsen på rundt 1700 meter, og fikk nærkontakt med Vestre Hestbrepiggen, som virkelig dominerer her som en gigantisk pyramide. Men først skulle to litt mer kjedelig topper besøkes. Først rundt 2,5 km nordøst og opp til Låven.
Oppe på ryggen mot Låven, der jeg satte fra meg sekken, fikk jeg fint utsyn bort på Hestbrepiggen som jeg hadde vært på for tre år siden, sammen med Nordre og Midtre. Det hadde vært fottur tidlig i juli, og mye vassing i snø. Nå hadde jeg ski, men på ryggen bort til Låven måtte jeg gå sikksakk mellom alle steinene som stakk opp. På toppen (kl 9:45) kunne jeg se helt tilbake til Trulsbu. Jeg så også rett over dalen (nord) til Hestdalshøgda, fra kvelden før.
Vinden var nå avtatt, og det ble riktig behagelig opp mot Hestbrepiggen Midtre-2 (2142m). Denne hadde jeg latt bli igjen på forrige turs snøvassing, men den passet fortreffelig i dag, og på ski. Det som ikke var så greit, var at den ene skifellen var begynte å løsne, og på toppen tok jeg den av, og lot den tørke i en ytterlomme på sekken.
Fra M2 var det reneste cruiset ned og vest mot «Pyramiden», hvis sørøstegg virket litt spennende. Vurderte å plukke med meg høyde 2050 underveis, men endte opp med å gå nord for denne, da dagen nok ville bli lang nok. (I ettertid et helt riktig valg.)
Ved foten av østflanken på Vestre H, tok jeg en rast. Menyen var gitt, og som variasjon til tidligere beskrivelser tok jeg en kvikklunsj som dessert, og for å få litt ekstra energi til neste motbakke. Stavene ble pakket sammen, og med skia som støtte tråkket jeg meg centimeter for centimeter opp flanken. Der det var skare og lett å trå, steg begeistringen, og der skaren ikke holdt, og jeg sank nedi 15-20 cm, steg pulsen. Jeg lette etter tegn i snøen som kunne si meg hvor skaren bar, men fant ikke noe idiotsikkert mønster.
Oppe på sørøsteggen var det forholdsvis luftig, og med vindkast på tvers, måtte jeg – hva skal jeg si – i alle fall konsentrere meg. Artig på vinterstid, denne! På toppen kl 11:45, men gikk raskt videre etter litt fotografering ned vesteggen, og opp mot Vestraste. Her var det mange gjennomtråkk, men jeg trøstet meg med at toppen var lavere enn forrige. Jeg merket at jeg var i ferd med å bli litt sliten nå, for jeg måtte ha flere pustepauser i bratta, særlig på grunn av mange gjennomslag.
Ettermiddag: Toppeggen på Vestraste Hestbrepiggen var skikkelig artig – egentlig en kjempediger snøskavl. Igjen var jeg «konsentrert» om saken. Jeg var også veldig spent på turen ned i vest, der det skulle være et bratt punkt. Det ville imidlertid ikke være så veldig ille å gå ned østeggen heller, selv om det det ble litt lenger hjem da.
Toppen vest på egga ble nådd like før kl halv ett, men da jeg så meg tilbake lurte jeg på om jeg allerede hadde gått over og forbi høyeste punktet. Den 8.ende nye 2k-toppen var nådd på to dager. Nå gjensto spenningen med nedturen i vest – det så jo ganske greit ut et stykke bortover, da.
Etter et par minutter ble det åpenbart brattere og smalere, men snøen hadde fin konsistens, og selve cruxet var bare en halvmeters «drop». Med skiene som støtte gikk det veldig greit, og i alle fall nedover! Hadde det vært panseris, ville jeg ønsket både stegjern og isøks her!
Målene var nådd, og opprinnelig hadde jeg tenkt en natt til på Trulsbu, men i finværet ville jeg heller gå helt tilbake til Sota igjen. Det kom til å bli drøyt, og heldigvis visste jeg foreløpig ikke at jeg skulle gjøre noen gale veivalg, som gjorde returen enda lenger!
Laang retur til Sota:
Fra vestsida av Høybrean skled jeg vestover, sør for Rasmustjønne, og holdt vest på en slik måte at jeg i størst mulig grad kunne utnytte nedoverbakker til å skli i retningen jeg ville. Noen steder begynte det å lugge, og etter hvert sank jeg noe ned i den bløte solvarme snøen, som effektivt bremset gliden. Æsj, det hadde jeg vel fryktet, tenkte jeg i det jeg nådde kvista rute fra Trulsbu. Skulle jeg returnere til Trulsbu likevel da? Nei, jeg ville til bilen i dag!
Nå var jeg utenfor kartet jeg hadde skrevet ut på forhånd, og den kvista ruta jeg trodde at jeg fulgte, skulle lede vestover til Illvatnet, og så svinge nordover. Det jeg ikke kunne se var at jeg fulgte en kvista rute sørvestover! Sør for Illvassnosi ble jeg mistenksom, slo på gps-en, og manøvrerte rundt på den vesle skjermen. Vanskelig å få oversikt, men jeg beveget meg visselig stadig mer vekk fra Sota! Nå var det blitt over 14 km i luftlinje dit, og klokka nærmet seg 17. Dette var ikke bra!
Jeg fant bart fjell og rennende vann, og fikk fylt opp både kropp og flasker. Det hjalp på! Jeg tok på fellene, og tråklet meg opp øst for Illvassnosi, ganske høyt oppe i fjellsida, som var bratt. Heldigvis gikk det greit å runde fjellet så høyt, og jeg kunne ta av fellene og skli nordover og inn på den navnløse breen her. Møtte så kvista rute i øst-vest-retning, og svingte mot vest.
Jeg ville ikke skli helt ned til Illvatnet og så svinge nordover, men heller utnytte høyden og skrå nordvest over et vann, og holdt siden høyt oppe i Illvassurdi (ca 1600m). Selvsagt var terrenget ikke så greit som det så ut som på kartet, og det var ikke bare å kose seg nedover mot nordvest og Tundradalsbandet. Men jeg nådde da endelig dette, og gikk med vinden i ryggen nordøstover, og kom snart inn på sporene jeg hadde gått dagen før. Nå, kl 19, var skaren blitt sterk nok til å bære vekten min, og det gikk både raskere og lettere. Over Sottjørnin kunne jeg holde bra tempo, og det var behagelig føre ned mot Sota.
Slutten, i skogkrattet bød selvsagt på utfordringer, men jeg var heldig og fant et gammelt scooterspor, og kjørte på snø helt ned til setra. Klokka var nå 20:45, og jeg hastet straks til bilen, for å rekke en burger på Lom innen de stengte der kl 22. Det gikk heldigvis med god margin, og burgeren smakte som forventet; helt himmelsk, etter 14t på ski!
Våknet på Trulsbu allerede kl 6 av sollys, og var mentalt - om enn ikke fysisk - klar for en ny blendende vakker dag i snøriket. Unte meg en kopp kakao til knekkebrødene og spekepølsa, før jeg var klar utenfor kl 7 presis. Hmm, var det ikke meldt om rolige vindforhold i dag, da? Det blåste friskt fra vest, men jeg fikk heldigvis vinden i ryggen. Skled litt ned i Vesldalen, før fellene kom på i skyggen av sola, og jeg skrådde østover opp en endeløs halvbratt skråning av skare. En tøff start for ømme og stive muskler, og et gnagsår fra i går var allerede plagsomt merkbart. Jo, det skulle jeg nok få kjenne mer til utover dagen.
Etter halvannen time var jeg oppe på ryggen/avsatsen på rundt 1700 meter, og fikk nærkontakt med Vestre Hestbrepiggen, som virkelig dominerer her som en gigantisk pyramide. Men først skulle to litt mer kjedelig topper besøkes. Først rundt 2,5 km nordøst og opp til Låven.
Oppe på ryggen mot Låven, der jeg satte fra meg sekken, fikk jeg fint utsyn bort på Hestbrepiggen som jeg hadde vært på for tre år siden, sammen med Nordre og Midtre. Det hadde vært fottur tidlig i juli, og mye vassing i snø. Nå hadde jeg ski, men på ryggen bort til Låven måtte jeg gå sikksakk mellom alle steinene som stakk opp. På toppen (kl 9:45) kunne jeg se helt tilbake til Trulsbu. Jeg så også rett over dalen (nord) til Hestdalshøgda, fra kvelden før.
Vinden var nå avtatt, og det ble riktig behagelig opp mot Hestbrepiggen Midtre-2 (2142m). Denne hadde jeg latt bli igjen på forrige turs snøvassing, men den passet fortreffelig i dag, og på ski. Det som ikke var så greit, var at den ene skifellen var begynte å løsne, og på toppen tok jeg den av, og lot den tørke i en ytterlomme på sekken.
Fra M2 var det reneste cruiset ned og vest mot «Pyramiden», hvis sørøstegg virket litt spennende. Vurderte å plukke med meg høyde 2050 underveis, men endte opp med å gå nord for denne, da dagen nok ville bli lang nok. (I ettertid et helt riktig valg.)
Ved foten av østflanken på Vestre H, tok jeg en rast. Menyen var gitt, og som variasjon til tidligere beskrivelser tok jeg en kvikklunsj som dessert, og for å få litt ekstra energi til neste motbakke. Stavene ble pakket sammen, og med skia som støtte tråkket jeg meg centimeter for centimeter opp flanken. Der det var skare og lett å trå, steg begeistringen, og der skaren ikke holdt, og jeg sank nedi 15-20 cm, steg pulsen. Jeg lette etter tegn i snøen som kunne si meg hvor skaren bar, men fant ikke noe idiotsikkert mønster.
Oppe på sørøsteggen var det forholdsvis luftig, og med vindkast på tvers, måtte jeg – hva skal jeg si – i alle fall konsentrere meg. Artig på vinterstid, denne! På toppen kl 11:45, men gikk raskt videre etter litt fotografering ned vesteggen, og opp mot Vestraste. Her var det mange gjennomtråkk, men jeg trøstet meg med at toppen var lavere enn forrige. Jeg merket at jeg var i ferd med å bli litt sliten nå, for jeg måtte ha flere pustepauser i bratta, særlig på grunn av mange gjennomslag.
Ettermiddag: Toppeggen på Vestraste Hestbrepiggen var skikkelig artig – egentlig en kjempediger snøskavl. Igjen var jeg «konsentrert» om saken. Jeg var også veldig spent på turen ned i vest, der det skulle være et bratt punkt. Det ville imidlertid ikke være så veldig ille å gå ned østeggen heller, selv om det det ble litt lenger hjem da.
Toppen vest på egga ble nådd like før kl halv ett, men da jeg så meg tilbake lurte jeg på om jeg allerede hadde gått over og forbi høyeste punktet. Den 8.ende nye 2k-toppen var nådd på to dager. Nå gjensto spenningen med nedturen i vest – det så jo ganske greit ut et stykke bortover, da.
Etter et par minutter ble det åpenbart brattere og smalere, men snøen hadde fin konsistens, og selve cruxet var bare en halvmeters «drop». Med skiene som støtte gikk det veldig greit, og i alle fall nedover! Hadde det vært panseris, ville jeg ønsket både stegjern og isøks her!
Målene var nådd, og opprinnelig hadde jeg tenkt en natt til på Trulsbu, men i finværet ville jeg heller gå helt tilbake til Sota igjen. Det kom til å bli drøyt, og heldigvis visste jeg foreløpig ikke at jeg skulle gjøre noen gale veivalg, som gjorde returen enda lenger!
Laang retur til Sota:
Fra vestsida av Høybrean skled jeg vestover, sør for Rasmustjønne, og holdt vest på en slik måte at jeg i størst mulig grad kunne utnytte nedoverbakker til å skli i retningen jeg ville. Noen steder begynte det å lugge, og etter hvert sank jeg noe ned i den bløte solvarme snøen, som effektivt bremset gliden. Æsj, det hadde jeg vel fryktet, tenkte jeg i det jeg nådde kvista rute fra Trulsbu. Skulle jeg returnere til Trulsbu likevel da? Nei, jeg ville til bilen i dag!
Nå var jeg utenfor kartet jeg hadde skrevet ut på forhånd, og den kvista ruta jeg trodde at jeg fulgte, skulle lede vestover til Illvatnet, og så svinge nordover. Det jeg ikke kunne se var at jeg fulgte en kvista rute sørvestover! Sør for Illvassnosi ble jeg mistenksom, slo på gps-en, og manøvrerte rundt på den vesle skjermen. Vanskelig å få oversikt, men jeg beveget meg visselig stadig mer vekk fra Sota! Nå var det blitt over 14 km i luftlinje dit, og klokka nærmet seg 17. Dette var ikke bra!
Jeg fant bart fjell og rennende vann, og fikk fylt opp både kropp og flasker. Det hjalp på! Jeg tok på fellene, og tråklet meg opp øst for Illvassnosi, ganske høyt oppe i fjellsida, som var bratt. Heldigvis gikk det greit å runde fjellet så høyt, og jeg kunne ta av fellene og skli nordover og inn på den navnløse breen her. Møtte så kvista rute i øst-vest-retning, og svingte mot vest.
Jeg ville ikke skli helt ned til Illvatnet og så svinge nordover, men heller utnytte høyden og skrå nordvest over et vann, og holdt siden høyt oppe i Illvassurdi (ca 1600m). Selvsagt var terrenget ikke så greit som det så ut som på kartet, og det var ikke bare å kose seg nedover mot nordvest og Tundradalsbandet. Men jeg nådde da endelig dette, og gikk med vinden i ryggen nordøstover, og kom snart inn på sporene jeg hadde gått dagen før. Nå, kl 19, var skaren blitt sterk nok til å bære vekten min, og det gikk både raskere og lettere. Over Sottjørnin kunne jeg holde bra tempo, og det var behagelig føre ned mot Sota.
Slutten, i skogkrattet bød selvsagt på utfordringer, men jeg var heldig og fant et gammelt scooterspor, og kjørte på snø helt ned til setra. Klokka var nå 20:45, og jeg hastet straks til bilen, for å rekke en burger på Lom innen de stengte der kl 22. Det gikk heldigvis med god margin, og burgeren smakte som forventet; helt himmelsk, etter 14t på ski!
BILDER FRA TUREN:
