TURRAPPORT:
Dobbel skimaraton i Breheimen - dag 1
Publisert 03.05.2012 kl 13:26 av Ole-Petter
oppdatert 03.05.2012 kl 13:29
Tidspunkt: 30.04.2012
Topper besteget på turen: UZJglwlz 1m, UZJglwlz 1m, UZJglwlz 1m, UZJglwlz 1m i Luster/Skjåk, Oppland/Sogn og Fjordane
Med på turen: Ole-Petter
Jeg har vondt! Stiv i låra, det verker i skuldrene, leppene er såre – enda de ble grundig påsmurt sunblock begge dagene, ansiktet rød-brunt – selv med faktor 20 begge dagene, og et stort og et mindre gnagsår minner meg om utallige skritt og gjentatte bevegelser de siste døgnene: 13 timer på ski på mandag, 14 timer på tirsdag; til sammen mellom 8 og 9 mil tilbakelagt på ski i Breheimen. Storslagent vær, imponerende synsinntrykk og store kontraster frister likevel ikke til gjentakelse – i hvert fall ikke akkurat nå. Det er fordi det er så mange andre turmål å besøke også, før jeg eventuelt skal gå der igjen. Men akkurat nå er etterdønningene etter dette skieventyret en effektiv vaksine mot nye skiutflukter – i denne uka. Jeg vet at vaksinen ikke varer så lenge…
Søndag kveld 29.april: Kjørte til Sota seter, og fikk se Tverrådalskyrkja i nydelig rosa kveldslys. Med skikkelig kamera ble det noen stemningsfulle bilder. I det siste har jeg ikke prioritert vekten av et kvalitets-fotoapparat, men etter siste turen (Snønipa) med Morten Helgesen – da jeg fikk se bildene HAN tok, og sammenliknet med mine billig-kamerabilder, fikk jeg fornyede argumenter mot å spare på disse ekstra grammene.
Mandag morgen 30.april: Etter natta bak i Sharanen, var jeg våken alt i halv fem-tida, men da det fortsatt var ganske overskyet, slumret jeg nesten en time til. Så sjekket jeg værmeldinga på ipaden, som lovte klar himmel fra kl 9 – det avgjorde saken; opp og stå! Ca 6:15 var jeg i gang oppover mot sørøst. Fulgte noen skispor på kryss og tvers gjennom skogen, og her og der var det allerede begynt å bli bart. Det var faktisk smeltet en del siden jeg var her for elleve dager siden.
Ettersom vegetasjonen avtok, ble det lettere å gå, og skifeller og skareføre passet meg ypperlig. Men vinden økte også på, og oppe ved Sottjørnin søkte jeg bak en hyttevegg for å innta frokosten; grovt knekkebrød og spekepølse. Skyene var i opplett, og føret noe helt annet enn for halvannen uke siden, da jeg vasset i 20 cm nysnø og møtte snøfokk oppunder Vestre Holåtinden. Nå gikk det langt raskere – og det er alltid motiverende å SE målet man går imot.
Formiddag: Etter høyde 1536 øst for Sottjørnin, skled jeg noe ned i en botn, før jeg gikk oppover og holdt nord for høyde 1590, og over Grøntjørni. Deretter opp sørøstover en bre, forbi punktet jeg hadde snudd i snøføyka elleve dager tidligere (og da hadde jeg brukt 1t 20 min lenger tid) før jeg svingte bratt opp i skaret mellom Vestre Holåtinden og høyde 1964 i nord. Jeg lurte litt på å plukke med meg denne toppen (1964), men tenkte det var lurt å spare kreftene, for turen jeg hadde foran meg kom nok til å bli lang nok (og jammen fikk jeg rett i dette!)
Derfor fortsatte jeg på skrå opp mot østeggen på Vestre Holåtind, der jeg satte fra meg sekken, før jeg krysset meg opp til toppeggen. Her så jeg to personer komme opp over breen fra sør – tydeligvis med kurs mot Midtre. Dem kom jeg sikkert til å møte seinere. Krysset meg så oppover mot toppen. En liten skavl var litt kronglete å passere, men det var ikke utsatt. Så lett vest og kort bort til toppvarden, etter 5 timer på tur. Årets første 2k-topp – og en deilig følelse! De neste toppene ligger jo på rekke og rad her. Kjapp fotografering, og så hastig videre for å utnytte dagen – hvilken galskap, og hvilket vær!
Ettermiddag: Sklei ned mot nordøst, fortsatt med fellene på (bremser så fint!) før jeg labbet over breen mot Midtre. Her gikk jeg rett på sørflanken, men holdt mot øst, og noe under toppen satte jeg fra meg sekken ved en stor skavl, som ville gi fin ly for vinden etterpå, til lunsj. Så på kryss og tvers til topps; 50 min etter Vestre. Nede ved sekken møtte jeg på de to som var på vei opp. De hadde brukt tau på breen, men lurte litt på om det var nødvendig, når de så meg krysse breen alene. Jeg fortalte at jeg ikke hadde sett antydninger til noen sprekker, og at breen var regnet som ganske «snill». Såpass tidlig i sesongen, og med så mye snø, var jeg ikke særlig bekymret.
Så var det tid for en pause i solveggen av snø; det steikte – herlig! To-tre nye knekkebrød og litt spekepølse. 3 liter drikke hadde jeg med, slett ikke for mye for en slik langtur, og halvparten var isotonisk drikke. Fra dette punktet var det ganske greit å krysse seg ned østflanken på Midtre, til bandet mot Østre.
Ved foten av vesteggen på Østre Holåtinden satte jeg igjen sekken og skiene, tok med meg kamera og staver, fulgte fotspor (flaks) oppover egga. Nå var det omtrent vindstille, og kyllingen i stekeovnen må ha det forholdsvis svalt i forhold til dette, tenkte jeg. Et par skavler var litt småbratte å klyve opp, men ved å regulere stavhøyden til minimum slapp jeg å putte hendene ned i snøen for å få støtte. På toppen kl 13.30 – dagens tredje i boks, deilig! Jeg observerte fornøyd at jeg ikke kunne se så mye som en sprekk på Holåbreen (jeg ville videre til Hestdalshøgdi.)
Nede igjen ved sekken og skia, så kom det to karer, fra Oppdal. Vi hadde en lengre hyggelig samtale, og tok noen bilder, før jeg (uten feller) skled nordover og østover på Holåbreen. Skvatt litt da gps-en viste at det var drøyt 9 km til Hestdalshøgda i luftlinje!
Føret var ganske greit, og kilometerne gikk brukbart unna, men det tok litt lenger tid å nå denne toppen enn jeg hadde trodd. Passerte like sør for de to høydene på 1932 m, før jeg igjen satte igjen sekken, og gikk opp på Hestdalshøgdi kl 17. Herfra kunne jeg studere morgendagens rute (Låven og vestre Hestbrepigger.)
Kveld: Så var det klart for den mest behagelige delen av turen; nedkjøringa til Trulsbu. Fulgte mine egne spor tilbake til Holåbreen, der jeg svingte rett sør over breen. De siste 200 høydemetrene gikk jeg til fots ned bratta mot Trulsbu. Dette var fordi det hadde dannet seg et ekkelt lag med skare, som ikke holdt hele tiden, og som gjorde skikjøringa luggete og vanskelig – i alle fall med fjellski.
Du verden hvor godt det var å komme i hus kl 19, etter 13 timer på tur! Først fyre opp i ovnen, drikke noe varmt, og så gå amok i valgets kvaler mellom middagsmat i spiskammeret. Mitt valg falt på en hel boks Joikakaker, som gikk ned på høykant. Da det begynte å skumre ute, kom det jammen en kar på ski fra øst. Han var heldig, som kom til ferdig varm hytte.
Søndag kveld 29.april: Kjørte til Sota seter, og fikk se Tverrådalskyrkja i nydelig rosa kveldslys. Med skikkelig kamera ble det noen stemningsfulle bilder. I det siste har jeg ikke prioritert vekten av et kvalitets-fotoapparat, men etter siste turen (Snønipa) med Morten Helgesen – da jeg fikk se bildene HAN tok, og sammenliknet med mine billig-kamerabilder, fikk jeg fornyede argumenter mot å spare på disse ekstra grammene.
Mandag morgen 30.april: Etter natta bak i Sharanen, var jeg våken alt i halv fem-tida, men da det fortsatt var ganske overskyet, slumret jeg nesten en time til. Så sjekket jeg værmeldinga på ipaden, som lovte klar himmel fra kl 9 – det avgjorde saken; opp og stå! Ca 6:15 var jeg i gang oppover mot sørøst. Fulgte noen skispor på kryss og tvers gjennom skogen, og her og der var det allerede begynt å bli bart. Det var faktisk smeltet en del siden jeg var her for elleve dager siden.
Ettersom vegetasjonen avtok, ble det lettere å gå, og skifeller og skareføre passet meg ypperlig. Men vinden økte også på, og oppe ved Sottjørnin søkte jeg bak en hyttevegg for å innta frokosten; grovt knekkebrød og spekepølse. Skyene var i opplett, og føret noe helt annet enn for halvannen uke siden, da jeg vasset i 20 cm nysnø og møtte snøfokk oppunder Vestre Holåtinden. Nå gikk det langt raskere – og det er alltid motiverende å SE målet man går imot.
Formiddag: Etter høyde 1536 øst for Sottjørnin, skled jeg noe ned i en botn, før jeg gikk oppover og holdt nord for høyde 1590, og over Grøntjørni. Deretter opp sørøstover en bre, forbi punktet jeg hadde snudd i snøføyka elleve dager tidligere (og da hadde jeg brukt 1t 20 min lenger tid) før jeg svingte bratt opp i skaret mellom Vestre Holåtinden og høyde 1964 i nord. Jeg lurte litt på å plukke med meg denne toppen (1964), men tenkte det var lurt å spare kreftene, for turen jeg hadde foran meg kom nok til å bli lang nok (og jammen fikk jeg rett i dette!)
Derfor fortsatte jeg på skrå opp mot østeggen på Vestre Holåtind, der jeg satte fra meg sekken, før jeg krysset meg opp til toppeggen. Her så jeg to personer komme opp over breen fra sør – tydeligvis med kurs mot Midtre. Dem kom jeg sikkert til å møte seinere. Krysset meg så oppover mot toppen. En liten skavl var litt kronglete å passere, men det var ikke utsatt. Så lett vest og kort bort til toppvarden, etter 5 timer på tur. Årets første 2k-topp – og en deilig følelse! De neste toppene ligger jo på rekke og rad her. Kjapp fotografering, og så hastig videre for å utnytte dagen – hvilken galskap, og hvilket vær!
Ettermiddag: Sklei ned mot nordøst, fortsatt med fellene på (bremser så fint!) før jeg labbet over breen mot Midtre. Her gikk jeg rett på sørflanken, men holdt mot øst, og noe under toppen satte jeg fra meg sekken ved en stor skavl, som ville gi fin ly for vinden etterpå, til lunsj. Så på kryss og tvers til topps; 50 min etter Vestre. Nede ved sekken møtte jeg på de to som var på vei opp. De hadde brukt tau på breen, men lurte litt på om det var nødvendig, når de så meg krysse breen alene. Jeg fortalte at jeg ikke hadde sett antydninger til noen sprekker, og at breen var regnet som ganske «snill». Såpass tidlig i sesongen, og med så mye snø, var jeg ikke særlig bekymret.
Så var det tid for en pause i solveggen av snø; det steikte – herlig! To-tre nye knekkebrød og litt spekepølse. 3 liter drikke hadde jeg med, slett ikke for mye for en slik langtur, og halvparten var isotonisk drikke. Fra dette punktet var det ganske greit å krysse seg ned østflanken på Midtre, til bandet mot Østre.
Ved foten av vesteggen på Østre Holåtinden satte jeg igjen sekken og skiene, tok med meg kamera og staver, fulgte fotspor (flaks) oppover egga. Nå var det omtrent vindstille, og kyllingen i stekeovnen må ha det forholdsvis svalt i forhold til dette, tenkte jeg. Et par skavler var litt småbratte å klyve opp, men ved å regulere stavhøyden til minimum slapp jeg å putte hendene ned i snøen for å få støtte. På toppen kl 13.30 – dagens tredje i boks, deilig! Jeg observerte fornøyd at jeg ikke kunne se så mye som en sprekk på Holåbreen (jeg ville videre til Hestdalshøgdi.)
Nede igjen ved sekken og skia, så kom det to karer, fra Oppdal. Vi hadde en lengre hyggelig samtale, og tok noen bilder, før jeg (uten feller) skled nordover og østover på Holåbreen. Skvatt litt da gps-en viste at det var drøyt 9 km til Hestdalshøgda i luftlinje!
Føret var ganske greit, og kilometerne gikk brukbart unna, men det tok litt lenger tid å nå denne toppen enn jeg hadde trodd. Passerte like sør for de to høydene på 1932 m, før jeg igjen satte igjen sekken, og gikk opp på Hestdalshøgdi kl 17. Herfra kunne jeg studere morgendagens rute (Låven og vestre Hestbrepigger.)
Kveld: Så var det klart for den mest behagelige delen av turen; nedkjøringa til Trulsbu. Fulgte mine egne spor tilbake til Holåbreen, der jeg svingte rett sør over breen. De siste 200 høydemetrene gikk jeg til fots ned bratta mot Trulsbu. Dette var fordi det hadde dannet seg et ekkelt lag med skare, som ikke holdt hele tiden, og som gjorde skikjøringa luggete og vanskelig – i alle fall med fjellski.
Du verden hvor godt det var å komme i hus kl 19, etter 13 timer på tur! Først fyre opp i ovnen, drikke noe varmt, og så gå amok i valgets kvaler mellom middagsmat i spiskammeret. Mitt valg falt på en hel boks Joikakaker, som gikk ned på høykant. Da det begynte å skumre ute, kom det jammen en kar på ski fra øst. Han var heldig, som kom til ferdig varm hytte.
BILDER FRA TUREN:
