TURRAPPORT:
På trass i møkkavær
Publisert 02.04.2012 kl 09:31 av Ole-Petter
Tidspunkt: 30.03.2012
Topper besteget på turen: UZJglwlz 1m i Fitjar, Hordaland
Med på turen: Ole-Petter
Parkerte på 400 moh ved Heia, på veien opp mot Kattnakken. (Gps: 32 V 303370 6641250 på 402 moh) Her var det skilt og sti i nordvestlig retning, som kommer inn på stisystem tegnet på kartet. Alt dette ligger noen kilometer sørøst for toppen(e).
Jeg ville imidlertid ha med meg Kattnakken også, og startet kl 8.40 på veien oppover i tungt skydekke men med gløtt av sol. Værvarselet var imidlertid dystert, men siden jeg neppe kommer så ofte til Stod så gjaldt det å benytte muligheten når jeg først var der. Kattnakken (724 moh) ga meg en forsmak på hva jeg hadde i vente; hylende vind og lett snø/sludd. Jeg gjemte meg bak bygget her oppe og fikk på med vindjakke, balaklava og alpinbriller; nå skulle ingenting stoppe meg!
Med stavene som god støtte i de verste vindkastene gikk jeg for en sørvestlig kurs, for å komme inn på stisystemet som leder til toppen(e). Det var lettere sagt enn gjort, for her sperret skrenter og isharde snøbakker veien rett som det er. Etter hvert kom jeg dog inn på stien noe før Martetjørna. Så var det bare å rusle i vei og følge stien over skaresnø og rundt knauser og opp og ned, og en ganske stor sving mot sørvest, der jeg lurte på om en snarvei var mulig på tilbaketuren (ble forkastet; stiene er oftest beste alternativ – det er en grunn til at de går akkurat der de går, har erfaringen lært meg.)
Skyene la seg tettere, men vinden avtok noe. Til gjengjeld ble det tettere med nedbør, og egentlig var det bare trass å «plukke» disse to kommunetoppene under slike forhold. Etter litt mer berg og dalbane nådde jeg endelig den store varden, høyeste punkt i Stord, skrev meg raskt inn i boka, tok et par kjappe bilder i skodda, og hastet videre ca 500 m mot nordvest. Fitjars topp tok seg ganske godt ut i tåka; litt alpin i profilen, men en stusselig liten varde var det, og ingen bok.
Gikk nå på gps i sørøstlig retning, for å komme inn på stien igjen. Terrenget er jammen mye vanskeligere her enn kartet gir inntrykk av. Tungt opp noen bratte snøfelt, før jeg igjen var på stien. Denne ble fulgt hele veien til Martetjørna igjen, men så fulgte jeg stien på kartet i sørøstlig retning, og bratt ned til veien og bilen. 6t 10 min totalt. Ganske våt, men fornøyd med turen, trass været.
Tror ikke det er så dumt å starte fra denne veien opp mot Kattnakken. Man starter da på 400 høydemeter. Man må ha tillatelse for å kunne kjøre lenger enn gps-punktet mitt, og man må ha firehjulstrekk står det på et skilt. Dette betviler jeg ikke, da det var meget bratt, men i slutten av mars lå det store snøfonner lenger opp, som man ikke hadde kommet forbi uansett.
Jeg ville imidlertid ha med meg Kattnakken også, og startet kl 8.40 på veien oppover i tungt skydekke men med gløtt av sol. Værvarselet var imidlertid dystert, men siden jeg neppe kommer så ofte til Stod så gjaldt det å benytte muligheten når jeg først var der. Kattnakken (724 moh) ga meg en forsmak på hva jeg hadde i vente; hylende vind og lett snø/sludd. Jeg gjemte meg bak bygget her oppe og fikk på med vindjakke, balaklava og alpinbriller; nå skulle ingenting stoppe meg!
Med stavene som god støtte i de verste vindkastene gikk jeg for en sørvestlig kurs, for å komme inn på stisystemet som leder til toppen(e). Det var lettere sagt enn gjort, for her sperret skrenter og isharde snøbakker veien rett som det er. Etter hvert kom jeg dog inn på stien noe før Martetjørna. Så var det bare å rusle i vei og følge stien over skaresnø og rundt knauser og opp og ned, og en ganske stor sving mot sørvest, der jeg lurte på om en snarvei var mulig på tilbaketuren (ble forkastet; stiene er oftest beste alternativ – det er en grunn til at de går akkurat der de går, har erfaringen lært meg.)
Skyene la seg tettere, men vinden avtok noe. Til gjengjeld ble det tettere med nedbør, og egentlig var det bare trass å «plukke» disse to kommunetoppene under slike forhold. Etter litt mer berg og dalbane nådde jeg endelig den store varden, høyeste punkt i Stord, skrev meg raskt inn i boka, tok et par kjappe bilder i skodda, og hastet videre ca 500 m mot nordvest. Fitjars topp tok seg ganske godt ut i tåka; litt alpin i profilen, men en stusselig liten varde var det, og ingen bok.
Gikk nå på gps i sørøstlig retning, for å komme inn på stien igjen. Terrenget er jammen mye vanskeligere her enn kartet gir inntrykk av. Tungt opp noen bratte snøfelt, før jeg igjen var på stien. Denne ble fulgt hele veien til Martetjørna igjen, men så fulgte jeg stien på kartet i sørøstlig retning, og bratt ned til veien og bilen. 6t 10 min totalt. Ganske våt, men fornøyd med turen, trass været.
Tror ikke det er så dumt å starte fra denne veien opp mot Kattnakken. Man starter da på 400 høydemeter. Man må ha tillatelse for å kunne kjøre lenger enn gps-punktet mitt, og man må ha firehjulstrekk står det på et skilt. Dette betviler jeg ikke, da det var meget bratt, men i slutten av mars lå det store snøfonner lenger opp, som man ikke hadde kommet forbi uansett.
BILDER FRA TUREN:
