TURRAPPORT:
Møte med hare
Publisert 21.03.2012 kl 16:10 av Ole-Petter
Tidspunkt: 18.03.2012
Topper besteget på turen: UZJglwlz 1m i Gjerstad, Aust-Agder
Med på turen: Ole-Petter
Parkerte på p-plassen i nordvestenden av Heilandsvatnet. Herfra var det 3km i luftlinje mot NV til toppen, men ved å følge vei og sti blir det fort nærmere 4,5 km å gå.
Det lå snø og knallhard skare på skogsveien, som dermed gikk greit å følge (1,2 km i nordøstlig retning). Var mer spent på returen, når sola hadde fått varmet opp snøen – ville det bli gjennomslag på gjennomslag da?
Der veien sluttet så jeg ingen sti mot venstre, men etter en kort «bushfight» dukket den opp. Hadde jeg bare fulgt veien 15 meter lenger, ville jeg sett både skilt og sti lett… Det var mye vått i marka nå, og en del råtten snø, men også noen partier med fin skare. En hvit hare skjente over snøen foran meg i imponerende fart!
Over Marisheia så jeg tydelig varden oppe i skråningen. Noen glattskurte sva til, og så var jeg ved punktet – en stusselig kommunetopp. Derfor gjorde det ikke så mye at jeg hadde glemt kameraet…Men været var fantastisk, så jeg tok solid pause, mat og en liten lur i varmen, og funderte på om jeg skulle rusle opp til Solhomfjell også. Hadde jeg fått med meg at det var et utsiktstårn der oppe, ville jeg nok gått dit. (Så tårnet på tilbakeveien, men da sto jeg alt på Marisheia, og gadd ikke snu.)
Mye av denne turen går i vernet naturområde, der visstnok de største barlindtrærne i landet befinner seg. Skaren holdt tilbake også, og jeg var ved bilen etter tre timers tid, og hadde rikelig med tid til en topp til.
Det lå snø og knallhard skare på skogsveien, som dermed gikk greit å følge (1,2 km i nordøstlig retning). Var mer spent på returen, når sola hadde fått varmet opp snøen – ville det bli gjennomslag på gjennomslag da?
Der veien sluttet så jeg ingen sti mot venstre, men etter en kort «bushfight» dukket den opp. Hadde jeg bare fulgt veien 15 meter lenger, ville jeg sett både skilt og sti lett… Det var mye vått i marka nå, og en del råtten snø, men også noen partier med fin skare. En hvit hare skjente over snøen foran meg i imponerende fart!
Over Marisheia så jeg tydelig varden oppe i skråningen. Noen glattskurte sva til, og så var jeg ved punktet – en stusselig kommunetopp. Derfor gjorde det ikke så mye at jeg hadde glemt kameraet…Men været var fantastisk, så jeg tok solid pause, mat og en liten lur i varmen, og funderte på om jeg skulle rusle opp til Solhomfjell også. Hadde jeg fått med meg at det var et utsiktstårn der oppe, ville jeg nok gått dit. (Så tårnet på tilbakeveien, men da sto jeg alt på Marisheia, og gadd ikke snu.)
Mye av denne turen går i vernet naturområde, der visstnok de største barlindtrærne i landet befinner seg. Skaren holdt tilbake også, og jeg var ved bilen etter tre timers tid, og hadde rikelig med tid til en topp til.
BILDER FRA TUREN:
