TURRAPPORT:
For et slit II
Publisert 21.03.2012 kl 16:06 av Ole-Petter
Tidspunkt: 17.03.2012
Topper besteget på turen: UZJglwlz 1m i Sauherad, Telemark
Med på turen: Ole-Petter
Etter toppen i Skien:
Vardefjell – blodslit i vårsnøen
Satte igjen skiene ved vannet under sørflanken til Vardefjell, og nå begynte kraftprøven for alvor; å bakse delvis i råtten vårsnø bratt oppover til topps. Søkte helst der det ikke var snø, men der har det en lei tendens til å stå trær og greiner og kratt og slikt i veien. Der det var åpent lende, lå snøen fristende, men med sin skjulte råttenskap. Gjennomvåt av svette nådde jeg toppen, bare for å oppdage at en diger kløft skilte meg fra hovedtoppen. Skulle jeg "jukse" og regne toppen for besteget? Tanken fristet meg, men det var tid til mer slit, så jeg prøvde å finne en vei ned i skaret. Så glei jeg og ramla ned i en smal sprekk, men fikk kjempet meg opp og ut av denne. Jeg måtte nok over denne toppen og litt ned på vestsida, før jeg kunne skrå nordover og opp på hovedtoppen. Puh!
Så endelig var Sauherads kommunetopp i boks, og jeg så rett over på Skåråfjell. For en galskap å herje rundt i dette terrenget på denne tida av året – ikke overrasket over å være ganske så alene. Men så var det disse scootergutta ute på Eiangen da, som rånet rundt…
Skulle jeg våge en direkte retur ned mot øst? Det var klart kortest, men risikoen for å gå seg fast var absolutt til stede her. Jeg valgte den tunge omveien som jeg hadde gjort oppover – så var det i alle fall sikkert at jeg kom meg greit ned.
Så gjentok det meste seg i motsatt rekkefølge: Skiene tilbake langs vannet, forsiktig som Bambi på isen et par steder, og så scooterspor til Sommerseter – henta boksmaten min – og staket meg på utrolig bakglatte ski videre hele veien tilbake til bilen. Var vel tilbake rundt 17-tida. Nei, disse toppene hadde vært bedre på sommeren, ja! Men nå er snart Telemark i boks.
Vardefjell – blodslit i vårsnøen
Satte igjen skiene ved vannet under sørflanken til Vardefjell, og nå begynte kraftprøven for alvor; å bakse delvis i råtten vårsnø bratt oppover til topps. Søkte helst der det ikke var snø, men der har det en lei tendens til å stå trær og greiner og kratt og slikt i veien. Der det var åpent lende, lå snøen fristende, men med sin skjulte råttenskap. Gjennomvåt av svette nådde jeg toppen, bare for å oppdage at en diger kløft skilte meg fra hovedtoppen. Skulle jeg "jukse" og regne toppen for besteget? Tanken fristet meg, men det var tid til mer slit, så jeg prøvde å finne en vei ned i skaret. Så glei jeg og ramla ned i en smal sprekk, men fikk kjempet meg opp og ut av denne. Jeg måtte nok over denne toppen og litt ned på vestsida, før jeg kunne skrå nordover og opp på hovedtoppen. Puh!
Så endelig var Sauherads kommunetopp i boks, og jeg så rett over på Skåråfjell. For en galskap å herje rundt i dette terrenget på denne tida av året – ikke overrasket over å være ganske så alene. Men så var det disse scootergutta ute på Eiangen da, som rånet rundt…
Skulle jeg våge en direkte retur ned mot øst? Det var klart kortest, men risikoen for å gå seg fast var absolutt til stede her. Jeg valgte den tunge omveien som jeg hadde gjort oppover – så var det i alle fall sikkert at jeg kom meg greit ned.
Så gjentok det meste seg i motsatt rekkefølge: Skiene tilbake langs vannet, forsiktig som Bambi på isen et par steder, og så scooterspor til Sommerseter – henta boksmaten min – og staket meg på utrolig bakglatte ski videre hele veien tilbake til bilen. Var vel tilbake rundt 17-tida. Nei, disse toppene hadde vært bedre på sommeren, ja! Men nå er snart Telemark i boks.
BILDER FRA TUREN:
