TURRAPPORT:
Pappapermisjon i Antarktis
Publisert 21.06.2011 kl 14:10 av mflygind
Mandag 19. november
Yes! Nå er vi endelig fremme i Punta Arenas. Vi reiste fra OSL 15.45. Da hadde jeg levert Gustav til Tante Marianne så Vibeke kunne kjøre Morten og meg til Gardermoen. Flyturen gikk via Paris, der vi hadde god tid og intok en bedre middag på Sherathon. Videre gikk turen til Santiago. Veldig grei flytur, kanskje ikke så rart når vi flyr business class. Videre fra Santiago fortsatte ”Team Platinum and his personal assistant” på business, mens vi andre i ”Team Budget” fulgte på monkey med neste fly. Ca. 35 timer etter at vi reiste hjemmefra var vi endelig på plass i Punta Arenas. Thor Johan og Martin, som mom et par timer før oss, konkluderte meget raskt at hotellet som Hvitserk hadde booket ikke tilfredsstilte våre krav. Og jaggu hadde det beste hotellet i byen 2 juniorsuiter reservert til Mr. Thor Johan Furuholmen. I skjul hadde han bestilt rom for et par uker siden fr sikkerhets skyld. Det var deilig med en dusj etter reisen, og vi spiste middag på hotellet. Det ble noen øl etter middag, men det skle ikke skikkelig ut.
I dag har vi vært på info møte hos ALE og sjekket inn bagasjen. Så nå er det bare å vente på at været blir bra nok til å fly til Patriot Hills. Det ser ut til å bli på onsdag. Kanskje i morgen.
Håper ikke vi må vente lenge, for denne byen er ikke veldig spennende. Og vi må kunne være klare i løpet av 1 time. Så nå er vi ”stand by” fra kl. 06.00 til ettermiddag helt frem til avreise.
Det er 26 menn/kvinner som skal inn til Mt Vinson sammen med oss. Jeg hadde vel trodd det skulle være flere, men det er jo greit å slippe å gå i kø. Det er ingen andre vi kjenner, men det er 2 norske damer som først skal klatre Mt Vinson for så å gå på ski til sydpolen (ca. 1.200 km).
Nå skal vi ta en øl til før vi skal møte Christian Eide (guiden vår) og Hans Christian (legen vår). Da blir det vel enda en øl. Det er jo det mest fornuftige vi kan gjøre mens vi venter på å komme oss avgårde til det kalde kontinent.
Torsdag 22. november
Vi venter fremdeles.
Tirsdag gjorde vi ikke veldig mye fornuftig. Vi var stort sett på hotellet og holdt på med internett og så videoer. Vi så Børge Ouslands tur gjennom Patagonia, og diverse filmer på YouTube. Innimellom spiste vi lunch og koste oss med øl og vin. Jeg skrev dagboken på hvitserk.no.
Hver dag er det faste tidspunkter med info fra ALE. Hvis vi skal fly ringer de kl. 06 om morgenen. Hvis ikke er neste info kl 10. Da ringer de uansett og forteller status. Neste tidspunkt er kl 16.
Heller ikke i går(onsdag) kom det telefon kl 06. Da det var ”no go” kl. 10 dro Morten og jeg sammen med Christian og jentene på pingvin safari. Det er en liten koloni ca. 1 time å kjøre fra byen. Da vi kom tilbake til hotellet var rommet ryddet og bagasjen vår borte. Hotellet var fullbooket så vi var flyttet over på et nytt hotell. De hadde bare glemt å gi oss beskjed. Nå bor vi på Cabo del Horno som må være det beste hotellet i byen.
Det ble lunch og middag på hotellet. Etter noen øl og litt vin kom vi på den geniale ideen om å ta en helikopter tur til Kapp Horn. Så nå undersøker vi hvor langt det er og hva det koster. Morten drømmer om nakenbading på Kapp Horn.
I dag er vi nok en gang på flyttefot. Både dette og det forrige hotellet er fullt, men vi har fått rom på et nytt hotell som skal være OK. Så nå er det bare å pakke bagasjen og sjekke ut. Har ikke den store troen på at vi kommer oss avgårde i dag.
Fredag 23. november
......... og vi befinner oss fremdeles i Punta Arenas.
I går flyttet vi inn på Hotel Diego de Almagro nede ved vannet. Det er det beste rommet vi har hatt, med flott utsikt utover havet. Vi gikk en liten tur rundt i byen og spiste lunch på et hotell. Deretter dro vi tilbake til hotellet og slappet av. Morten skrev dagbok mens Martin, TJ og jeg så på film. Vi spiste middag med Christian, HC og 3 stykker fra ALE. Blandt annet en jente fra Norge som skal jobbe som kokk. Etter middag gikk vi 4 til et utested. Ganske bra, men røykfylt. Vi var vel ikke hjemme før kl 02.
I dag var det nok en gang dårlige nyheter om morgenen. Etter frokost gikk vi en tur langs stranden sammen med Christian. Det er litt for jævlig, for vi diskuterte hvor lenge vi kan vente før vi må reise hjem. Som Vibeke skrev i en SMS i dag, vil det i så fall være tidenes dyreste ferie i Punta Arenas!
Til lunch fant vi ut at hotellet vårt ikke bare har de beste rommene, men også den beste maten.
Kl. 16 tikket det inn en uvanlig og oppløftende melding: Ny info kl. 20, mulig værvindu!
Det er fantastisk hvis vi kan fly i dag, men jeg må innrømme at jeg tviler. Ellers har jeg nettopp snakket med Vibeke som reiser med Gustav til Gran Canaria i morgen tidlig. Håper virkelig de får en fin tur.
Mandag 26. november
Ja, vi er fremdeles i Punta Arenas.
Fredag kom det til slutt beskjed om at det ikke ble noe fly. Da dro vi på byen, så det var egentlig helt greit at det ikke ble flytur lørdag morgen. Samme opplegg lørdag kveld og søndag morgen.
I løpet av helgen har vi også flyttet fra hotell til hotell. Lørdag kveld ble vi kastet ut fra Diego de Almagro, og flyttet videre til Isla de Jorge. Søndag flyttet vi så videre til Finis Terrae hvor vi bodde de første nettene her.
På søndag spilte vi golf. Bommet mye på ballen i begynnelsen, men etter hvert gikk det ganske bra. For et par dager siden oppdaget vi at Berge Viking ligger i havnen her. Vi har prøvd å få kontakt, men får ikke svar. Hadde vært kult med en seiltur.
I dag har det vært mye spenning. Først budrunde på et hus på Bygdøy. Etter et siste bud på 8 mill, lot vi det gå til svogeren til TJ (Alex) for 8,1 mill.
Midt oppe i dette var det mye optimisme med tanke på å fly. Oppdateringer annen hver time hele dagen, men aldri noen hyggelige beskjeder. Jeg som håpet å kjøpe hus før jeg satt meg på flyet, endte opp med absolutt ikke en dritt.
Tirsdag 27. november
Det ble rolig i går kveld, og det var kanskje like greit. For i dag tidlig gikk alarmen kl. 08.30. Vi rakk ikke frokost, men en kjapp dusj før vi pakket sakene og ble plukket opp av en buss som kjørte oss til flyplassen. Der ble vi sjekket ut av Chile og ombord på et digert russisk transportfly av typen Ilushin. En diger satan med jetmotorer og hjul. Kl. 11.30 var ventetiden over, og vi var endelig på vei til det kalde kontinent!
Sammen med en snescooter, ca. 30 madrasser og et digert lass med utstyr satt vi langs siden av flyet. Litt synd at vi ikke hade noe utsikt, men sånn er det i et fly uten vinduer. Etter 4,5 timer i luften landet vi på blåisen. En veldig spesiell landing, men alt gikk bra. Fra flyet gikk vi ca. 1 km bort til basen ”Patriot Hills”. Det er en privat base som kun er åpen i sesongen fra november til januar. Basen eies av ALE/ANI som driver flytrafikk for private. En kjempeoperasjon som gjør at disse turene koster mer enn faen så mye.
Endelig fikk vi orden på ekspedisjonens kritiske snus situasjon. All snusen var pakket i bagasjen som ble pakket i flyet da vi ankom Punta Arenas, og vi gikk tomme for ca. 4 dager siden.
Deretter ble vi servert middag i et oppvarmet spisetelt. Og da fikk vi også den gledelige beskjeden om at vi skulle på første flyet inn til Mt. Vinson Base Camp.
Kl. 19 lettet vi fra Patriot Hills i en twin otter. Nå var landingshjul byttet ut med meier/ski. Det var en fantastisk flytur, for dette flyet hadde vinduer. En time senere landet vi i Mt Vinson BC. Endelig etter 10 dager og over 25 timer i diverse fly, er vi fremme. Nå er det bikkjekaldt, så jeg må fortsette i morgen.
Onsdag 28. november
I dag har det vært strålende vær, og vi gikk nesten inn til Low Camp med sekker og pulker. Vi var friske og raske i dag tidlig, selv etter første natt i camp. Merket at det var noen år siden sist, og dette er ikke stedet å være hvis man ikke har kontroll. Morten og jeg har så mange teltdøgn sammen, så det var ikke noe problem så fort vi fikk fart i primusen. Og jeg må også få med at Team Platinum imponerte. Selv om det er general tabbe å legge seg uten å ha fylt opp alle vannflasker.
Campen her er utrolig flott. Fantastisk utsikt og veldig rent og pent. De som har monopol på flygninger hit kjører fullstendig nazi på avfallsrutiner. Når man går mellom campene er det ikke lov å pisse og drite i sneen. Man må pisse i flaske og drite i pose. Absolutt alt blir fløyet ut igjen. I campene er det toaletter der man tømmer ”møkka”, så blir det fløyet ut etter hvert. Det er så og si ikke nedbør her, så alt man legger igjen blir igjen til senere besøkende. Utrolig bra system.
Base Camp ligger på ca. 2.100 moh, og i dag brukte vi ca. 5 timer oppover mot Low Camp. Da vi snudde var det bare ca. 30 minutter igjen, men vi trodde det var lenger. Mer om Low Camp i morgen når vi har flyttet inn der.
Etter 7,5 timer på bena var det godt å komme tilbake til Base Camp. Etter en nitrist DryTech middag i går tok Morten ansvar og serverte ostesmørbrød til Team Budget. Nå er vannflasker fulle og pisseflasker tomme. Primusen er skrudd av og det er kaldt i teltet. Vi har lagt oss i soveposene og gleder oss til en ny dag!
Fredag 30. november
I går var det også fantastisk vær. Etter frokost og ostesmørbrød rev vi campen og la i vei mot Low Camp. Det var varmt, så vi gikk i undertøy. Varmt er kanskje ikke helt riktig. Det er 20 kuldegrader, men solen gjør det veldig varmt. Martin Ville helst gå i netting, men av erfaring kunne Morten og jeg fortelle at man blir rutete solbrent.
Jeg synes det gikk mye lettere enn dagen i forveien, selv om vi bar/trakk tyngre, og gikk fortere. Vi går med liten sekk og har resten hengende bak i et akebrett. Vi undrer oss over at alle andre går med enorme sekker og et liggeunderlag i pulken.
Turen inn til Low Camp går over en bre, og er ikke bratt. Tror vi brukte ca. 5 timer. Low Camp ligger ca. 2.800 moh nesten innerst på breen. Da vi kom frem stresset vi veldig med teltene, og slet oss ut ut med bygging av snemurer. Da var det deilig at Morten lagde ostesmørbrød til middag. Etter middag skrev jeg dagbok på PDA’en til Christian sammen med Morten.
Vi hadde et besøk fra Team Platinum før vi la oss i soveposene og hørte på litt musikk før vi la oss. Da jeg skrudda av MP3 spilleren og sovnet var kl. 02.00 og solen stod fremdeles på teltet. Det er glovarmt i soveposen og jeg tar av alt undertøyet.
Så våkner jeg noen timer senere av at det er helt for jævlig kaldt. Jeg kler på meg undertøyet, men det er ikke nok. Jeg frysermeg gjennom natten, og våkner veldig ofte.
Kl. 11 i dag tidlig stod solen endelig opp, og en elendig natt var over. Vi ble fortalt av de norske jentene at det var 41 kuldegrader i natt!
Vi lå lenge i teltet og fyrte primusen og fikk varme i kroppen. Morten disket opp med ostesmørbrød og livet ble med ett mye bedre. Christian og Hans Christian tok med seg forsyninger og gikk opp til High Camp på 3.900 moh. Martin, Morten og jeg gikk rolig innover breen og opp i et skar helt i enden av breen. Fantastisk utsikt! Thor Johan er forkjølet og ble igjen i teltet. Han var ikke alene så lenge, for vi var bare ute ca. 3 timer.
Det ble DryTech til middag, og Morten spiste hele porsjonen sin. Etter middag har vi spilt kort og spist vingummi.
Jeg savner virkelig Gustav og Vibeke. Satelitttelefonen er visstnok håpløs å snakke i, men jeg har fått sendt en e-mail i dag. Gleder meg skikkelig til å se de igjen.
Siden TJ er litt dårlig, er det usikkert hva vi gjør i morgen. Hvis han er bra flytter vi opp til High Camp og går for toppen på søndag.
Nå er vi på vei i soveposene. Har funnet frem en ekstra i natt, så håper denne natten blir bedre enn forrige.
Søndag 2. desember
Natt til lørdag målte vi 42 kuldegrader, men jeg brukte en ekstra sovepose og masse undertøy, så det var ikke så ille.
Lørdag morgen viste det seg at TJ ikke var bra nok til å flytte opp i High Camp. Vi ble da enige om min geniale løsning: Morten, jeg og Christian flytter opp i HC og gjør toppforsøk søndag. TJ og de andre flytter opp på søndag og gjør toppforsøk mandag. Vi tar kun med et telt opp og 3 soveposer. Da kan TJ hvile en dag til, og de slipper å bære tungt opp til HC siden de overtar alt vi har båret opp. Det betyr også at vi må helt ned i Low Camp samme dag som vi eventuelt har vært på toppen.
Siden solen ikke står opp før kl. 11 i Low Camp, kom vi oss ikke avgårde før kl. 15. Vi skulle gå en ny rute og bo i en egen camp ca. 200 meter høyere enn den High Campen alle andre bruker. Vår HC ligger på 3.900 moh. Ruten er satt opp av de som jobber her for ALE. Først en bratt snevegg med faste tau, og så slakere mot campen som ligger på ruten mellom vanlig High Camp og Toppen.
I strålende vær, som vanlig, la vi i vei oppover de faste tauene. Morten med tidenes største og tyngste sekk. Jeg ble sliten og Morten ble høydesyk. Vi brukte 6 timer på 1.100 høydemetere, og var fremme kl. 21. Så måtte vi sette opp telt og fylle opp vannflasker til alle 3. Helst før kl. 24, for mellom 24 og 04 er solen borte. Ikke lett å huske forskjellen på de forskjellige campene. Mens vi satt opp teltet kom det 3 stykker ned fra toppen. De første i år.
Det var mye varmere i High Camp enn i Low Camp, uten at jeg vet hvor mange kuldegrader det var. Jeg sov i hvert fall godt, mens Christian og Morten ikke fikk sove.
Avtalen i dag var opp kl. 08 og gå mot toppen kl. 10. Ingen av oss fikk i oss nok drikke og spise før vi la i vei ca kl. 10.30. Været var som alltid perfekt, men jeg begynte tidlig å fryse, spesielt på hendene. Jeg brukte 2-3 timer på å få varmen igjen.
Jeg gikk foran og styrte tempoet, og snart hadde vi tatt igjen alle som var foran oss. Vi gikk over en bre som var slak i begynnelsen, før det ble brattere opp en bre på selve fjellet. Morten som var veldig pigg en periode, var nå helt ute av det. Men heldigvis begynte vi å nærme oss toppen.
Mot slutten ble det mer og mer spektakulært. Utsikten var fantastisk. Den siste eggen bort til toppen var helt vannvittig, ca. 300 meter. Og etter 6 timer var vi endelig på toppen!!! Sol, ikke en sky, og fullstendig vindstille.
Utsikten kunne jeg ikke ha forestilt meg. Det er noe av det vakreste jeg har sett. Morten ble så rørt at han fikk noen tårer i øyekroken. I en halvtime hadde vi toppen for oss selv. Sesongens 4. 5. og 6. bestigning. Vi gikk bananas med kameraene, og VIF skjerfet var som alltid med. Jeg fikk låne en satelitt telefon og ringte til Vibeke. På toppen fungerer de som regel OK. Vi hoppet rundt og minnet oss selv på hvor utrolig priviligerte vi er som får oppleve noe sånt.
What goes up, must come down. Vi også. Da vi var tilbake I High Camp tok vi med oss alt personlig utstyr, utenom det vi hadde avtalt å legge igjen. Vi fylte opp primusflaskene og la igjen termoser med varmt vann. Akkurat da vi skulle gå kom Hans Christian. Deretter satte vi kursen mot Low Camp, via den vanlige High Camp og ned brefallet. Ca kl. 23 var vi tilbake i Low Camp. Her er vi helt alene, for vi er de eneste som har vært på toppen kommet helt ned hit. Alle andre er høyere på fjellet. Alle som er her kom med samme fly fra Punta Arenas, og fly nummer 2 har ikke kommet enda.
Nå har vi fått i oss mat og drikke og er klare for en god natts søvn. Klokken er nå 03 om natten.
Nå krysser vi fingrene for at Martin, Thor Johan og Hans Christian kommer på toppen i morgen! Så kan vi komme oss hjem via Base Camp, Patriot Hills, Punta Arenas, Santiago og Paris. Nå vil jeg hjem til Gustav og Vibeke.
Mandag 3. desember
Jeg sov veldig dårlig i natt. Det var ikke så kaldt, og jeg sov i soveposen til Thor Johan. Det er den dyreste og varmeste som finnes.
Da vi krabbet ut av posene var vi veldig spente på hvordan det gikk med vårt 2. topplag. Første melding var at Thor Johan hadde snudd. Andre melding var at også Hans Christian hadde snudd, og at Martin var på vei oppover med gruppen til Marty Schmidt. Thor Johan og Hans Christian tok følge ned hit til Low Camp. Da de kom hit, dro Morten og Christian opp for å møte Martin i High Camp og ta med alt ned til Low Camp.
Nå har vi endelig fått beskjed om at Martin har vært på toppen! Ufattelig sliten, og det hadde tatt ganske lang tid. 9 timer hvis jeg har forstått det riktig.
Her i Low Camp har TJ, HC og jeg spist stekte danskepølser med smeltet ost. Nydelig! Vi venter på at Martin, Morten og Christian kommer ned. Sannsynligvis mellom kl 24 og 01 en gang.
Vi har fått beskjed om at flyet som skulle gå fra Punta Arenas i dag ikke har gått. Så hvis alt går vår vei kan vi fly ut til Punta Arenas med det i morgen. I morgen tidlig går vi ned til Base Camp og flyr ut til Patriot Hills. Så hvis ting går på skinner er jeg hjemme i Norge 7. eller 8. desember. Og Vibeke og Gustav kommer hjem fra Gran Canaria 8. desember.
Tirsdag 4. desember
Morten, Martin og Christian kom ikke ned før kl. 01 i natt. Vi hadde gjort klart stekte pølser og drikke til gutta, og de ble meget fornøyde med mottagelsen. Morten og jeg satt opp teltet vårt som hadde vært i High Camp. Natten ble den værste på hele turen. Det var forferdelig kaldt. Jeg vil anslå 45 kalde!
Da vi våknet var det kun en ting som gjaldt; komme seg fortest mulig til Punta Arenas. Byen vi er så ufattelig lei av...... I strålende sol gikk vi i undertøy ned til Base Camp på 2 timer. Og da kom de fantastiske nyhetene. Ilushinen er på vei fra Punta Arenas, og en Twin Otter er på vei fra Patriot Hills for å hente oss. Det er bare ikke mulig å ha mer flaks!
I skrivende stund sitter vi i Ilushinen på vei til Punta Arenas, øl, seng, dusj og telefon til Vibeke. Vi lettet kl. 24 og er vel på hotellet ved 06-07 tiden om morgenen.
Fredag 7. desember
Da vi endelig kom til Punta Arenas hadde ALE ordnet rom til oss på Hotel Diego de Almagro. Vi fikk en etterlengtet dusj og frokost før vi la oss ved 7 tiden.
Onsdag var det tid for bankett! Vi slo oss sammen med Marty Schmidt og hans klienter Bob og Cliff. En fuktig lunch etterfulgt av en fuktig middag, og en aldri så liten tur ut etterpå.
Torsdag morgen pakket Team Platinum sakene sine og reiste hjem på første klasse. Team Budget hadde ikke 55.000 kr å avse for å reise hjem en dag tidligere. Så vi ruslet kleine rundt i byen og rundet av med middag og vin på hotellet.
Ingen av oss fikk sove før vi reiste avgårde for å ta et fly til Santiago allerede kl. 04.20 om morgenen. Nå har vi sittet på flyplassen i Santiago i snart 9 timer, og det er enda en time til flyet går. Vi sitter i business loungen og er stup trette. Det skal bli deilig å strekke ut kroppene våre i de fantastiske setene på BC. Ikke Base Camp, men Business Class!
Lørdag 8. desember
Da vi endelig var ombord i flyet, ble livet plutselig mye bedre. Først champis etterfulgt av 4 retters middag på hvit duk med nydelige viner. 2 timer etter avgang la jeg ned setet og sovnet umiddelbart. Nå har jeg nettopp våknet etter å ha sovet ca. 8,5 timer i strekk. Ikke vanskelig i disse deilige setene.
Nå er vi i Paris om 2 timer. Da er det 1,5 time til vi flyr videre til Oslo, så nå nærmer det seg slutten på denne fantastiske turen. Da er det kanskje på tide med en liten oppsummering.
Det finnes ufattelig mange fjell i verden, men ikke mange av disse må man betale 250.000 kr for å klatre. Men sett i ettertid er det uten tvil verdt pengene. Å reise til Antarktis er som å reise til en annen planet. Det er så isolert fra resten av verden, og det føler man når man lander i Patriot Hills, og flyr videre inn til fjellet. Med midnattssol og ekstreme værforhold føler man hele tiden at man er på et veldig spesielt sted. Vi var utrolig heldige med været, men var hele tiden klar over hva som kunne komme.
Området og utsikten fra fjellet er utvilsomt det flotteste jeg har sett. Den halvtimen jeg hadde på toppen med Morten og Christian vil jeg nok alltid tenke tilbake på som en av mine aller største opplevelser. Jeg lurer på om det er fordi jeg nettopp har vært der, eller om det faktisk var en større opplevelse enn McKinley, Everest og alle de andre fjellene jeg har vært på. Everest var spesielt fordi det var Everest, og i utgangspunktet så veldig uoppnåelig. Vinson var spesielt fordi det er så utilgjengelig, og fordi det er så utrolig vakkert. I tillegg kunne vi nyte å være på toppen fordi vi visste at vi hadde kontroll og kunne komme trygt ned.
Når jeg kommer hjem skal jeg gjøre alt for å overtale alle venner med interesse for fjell til å reise til Vinson.
I kveld skal jeg hente Gustav og Vibeke på Gardermoen når de kommer hjem etter 2 uker på Gran Canaria. Selv har jeg vært borte i nøyaktig 3 uker. Det skal bli utrolig deilig å se de igjen. Fatter’n er utrolig takknemmelig for å ha fått lov til å reise bort så lenge og gjøre et såpass stort innhugg i reisekassen.
Yes! Nå er vi endelig fremme i Punta Arenas. Vi reiste fra OSL 15.45. Da hadde jeg levert Gustav til Tante Marianne så Vibeke kunne kjøre Morten og meg til Gardermoen. Flyturen gikk via Paris, der vi hadde god tid og intok en bedre middag på Sherathon. Videre gikk turen til Santiago. Veldig grei flytur, kanskje ikke så rart når vi flyr business class. Videre fra Santiago fortsatte ”Team Platinum and his personal assistant” på business, mens vi andre i ”Team Budget” fulgte på monkey med neste fly. Ca. 35 timer etter at vi reiste hjemmefra var vi endelig på plass i Punta Arenas. Thor Johan og Martin, som mom et par timer før oss, konkluderte meget raskt at hotellet som Hvitserk hadde booket ikke tilfredsstilte våre krav. Og jaggu hadde det beste hotellet i byen 2 juniorsuiter reservert til Mr. Thor Johan Furuholmen. I skjul hadde han bestilt rom for et par uker siden fr sikkerhets skyld. Det var deilig med en dusj etter reisen, og vi spiste middag på hotellet. Det ble noen øl etter middag, men det skle ikke skikkelig ut.
I dag har vi vært på info møte hos ALE og sjekket inn bagasjen. Så nå er det bare å vente på at været blir bra nok til å fly til Patriot Hills. Det ser ut til å bli på onsdag. Kanskje i morgen.
Håper ikke vi må vente lenge, for denne byen er ikke veldig spennende. Og vi må kunne være klare i løpet av 1 time. Så nå er vi ”stand by” fra kl. 06.00 til ettermiddag helt frem til avreise.
Det er 26 menn/kvinner som skal inn til Mt Vinson sammen med oss. Jeg hadde vel trodd det skulle være flere, men det er jo greit å slippe å gå i kø. Det er ingen andre vi kjenner, men det er 2 norske damer som først skal klatre Mt Vinson for så å gå på ski til sydpolen (ca. 1.200 km).
Nå skal vi ta en øl til før vi skal møte Christian Eide (guiden vår) og Hans Christian (legen vår). Da blir det vel enda en øl. Det er jo det mest fornuftige vi kan gjøre mens vi venter på å komme oss avgårde til det kalde kontinent.
Torsdag 22. november
Vi venter fremdeles.
Tirsdag gjorde vi ikke veldig mye fornuftig. Vi var stort sett på hotellet og holdt på med internett og så videoer. Vi så Børge Ouslands tur gjennom Patagonia, og diverse filmer på YouTube. Innimellom spiste vi lunch og koste oss med øl og vin. Jeg skrev dagboken på hvitserk.no.
Hver dag er det faste tidspunkter med info fra ALE. Hvis vi skal fly ringer de kl. 06 om morgenen. Hvis ikke er neste info kl 10. Da ringer de uansett og forteller status. Neste tidspunkt er kl 16.
Heller ikke i går(onsdag) kom det telefon kl 06. Da det var ”no go” kl. 10 dro Morten og jeg sammen med Christian og jentene på pingvin safari. Det er en liten koloni ca. 1 time å kjøre fra byen. Da vi kom tilbake til hotellet var rommet ryddet og bagasjen vår borte. Hotellet var fullbooket så vi var flyttet over på et nytt hotell. De hadde bare glemt å gi oss beskjed. Nå bor vi på Cabo del Horno som må være det beste hotellet i byen.
Det ble lunch og middag på hotellet. Etter noen øl og litt vin kom vi på den geniale ideen om å ta en helikopter tur til Kapp Horn. Så nå undersøker vi hvor langt det er og hva det koster. Morten drømmer om nakenbading på Kapp Horn.
I dag er vi nok en gang på flyttefot. Både dette og det forrige hotellet er fullt, men vi har fått rom på et nytt hotell som skal være OK. Så nå er det bare å pakke bagasjen og sjekke ut. Har ikke den store troen på at vi kommer oss avgårde i dag.
Fredag 23. november
......... og vi befinner oss fremdeles i Punta Arenas.
I går flyttet vi inn på Hotel Diego de Almagro nede ved vannet. Det er det beste rommet vi har hatt, med flott utsikt utover havet. Vi gikk en liten tur rundt i byen og spiste lunch på et hotell. Deretter dro vi tilbake til hotellet og slappet av. Morten skrev dagbok mens Martin, TJ og jeg så på film. Vi spiste middag med Christian, HC og 3 stykker fra ALE. Blandt annet en jente fra Norge som skal jobbe som kokk. Etter middag gikk vi 4 til et utested. Ganske bra, men røykfylt. Vi var vel ikke hjemme før kl 02.
I dag var det nok en gang dårlige nyheter om morgenen. Etter frokost gikk vi en tur langs stranden sammen med Christian. Det er litt for jævlig, for vi diskuterte hvor lenge vi kan vente før vi må reise hjem. Som Vibeke skrev i en SMS i dag, vil det i så fall være tidenes dyreste ferie i Punta Arenas!
Til lunch fant vi ut at hotellet vårt ikke bare har de beste rommene, men også den beste maten.
Kl. 16 tikket det inn en uvanlig og oppløftende melding: Ny info kl. 20, mulig værvindu!
Det er fantastisk hvis vi kan fly i dag, men jeg må innrømme at jeg tviler. Ellers har jeg nettopp snakket med Vibeke som reiser med Gustav til Gran Canaria i morgen tidlig. Håper virkelig de får en fin tur.
Mandag 26. november
Ja, vi er fremdeles i Punta Arenas.
Fredag kom det til slutt beskjed om at det ikke ble noe fly. Da dro vi på byen, så det var egentlig helt greit at det ikke ble flytur lørdag morgen. Samme opplegg lørdag kveld og søndag morgen.
I løpet av helgen har vi også flyttet fra hotell til hotell. Lørdag kveld ble vi kastet ut fra Diego de Almagro, og flyttet videre til Isla de Jorge. Søndag flyttet vi så videre til Finis Terrae hvor vi bodde de første nettene her.
På søndag spilte vi golf. Bommet mye på ballen i begynnelsen, men etter hvert gikk det ganske bra. For et par dager siden oppdaget vi at Berge Viking ligger i havnen her. Vi har prøvd å få kontakt, men får ikke svar. Hadde vært kult med en seiltur.
I dag har det vært mye spenning. Først budrunde på et hus på Bygdøy. Etter et siste bud på 8 mill, lot vi det gå til svogeren til TJ (Alex) for 8,1 mill.
Midt oppe i dette var det mye optimisme med tanke på å fly. Oppdateringer annen hver time hele dagen, men aldri noen hyggelige beskjeder. Jeg som håpet å kjøpe hus før jeg satt meg på flyet, endte opp med absolutt ikke en dritt.
Tirsdag 27. november
Det ble rolig i går kveld, og det var kanskje like greit. For i dag tidlig gikk alarmen kl. 08.30. Vi rakk ikke frokost, men en kjapp dusj før vi pakket sakene og ble plukket opp av en buss som kjørte oss til flyplassen. Der ble vi sjekket ut av Chile og ombord på et digert russisk transportfly av typen Ilushin. En diger satan med jetmotorer og hjul. Kl. 11.30 var ventetiden over, og vi var endelig på vei til det kalde kontinent!
Sammen med en snescooter, ca. 30 madrasser og et digert lass med utstyr satt vi langs siden av flyet. Litt synd at vi ikke hade noe utsikt, men sånn er det i et fly uten vinduer. Etter 4,5 timer i luften landet vi på blåisen. En veldig spesiell landing, men alt gikk bra. Fra flyet gikk vi ca. 1 km bort til basen ”Patriot Hills”. Det er en privat base som kun er åpen i sesongen fra november til januar. Basen eies av ALE/ANI som driver flytrafikk for private. En kjempeoperasjon som gjør at disse turene koster mer enn faen så mye.
Endelig fikk vi orden på ekspedisjonens kritiske snus situasjon. All snusen var pakket i bagasjen som ble pakket i flyet da vi ankom Punta Arenas, og vi gikk tomme for ca. 4 dager siden.
Deretter ble vi servert middag i et oppvarmet spisetelt. Og da fikk vi også den gledelige beskjeden om at vi skulle på første flyet inn til Mt. Vinson Base Camp.
Kl. 19 lettet vi fra Patriot Hills i en twin otter. Nå var landingshjul byttet ut med meier/ski. Det var en fantastisk flytur, for dette flyet hadde vinduer. En time senere landet vi i Mt Vinson BC. Endelig etter 10 dager og over 25 timer i diverse fly, er vi fremme. Nå er det bikkjekaldt, så jeg må fortsette i morgen.
Onsdag 28. november
I dag har det vært strålende vær, og vi gikk nesten inn til Low Camp med sekker og pulker. Vi var friske og raske i dag tidlig, selv etter første natt i camp. Merket at det var noen år siden sist, og dette er ikke stedet å være hvis man ikke har kontroll. Morten og jeg har så mange teltdøgn sammen, så det var ikke noe problem så fort vi fikk fart i primusen. Og jeg må også få med at Team Platinum imponerte. Selv om det er general tabbe å legge seg uten å ha fylt opp alle vannflasker.
Campen her er utrolig flott. Fantastisk utsikt og veldig rent og pent. De som har monopol på flygninger hit kjører fullstendig nazi på avfallsrutiner. Når man går mellom campene er det ikke lov å pisse og drite i sneen. Man må pisse i flaske og drite i pose. Absolutt alt blir fløyet ut igjen. I campene er det toaletter der man tømmer ”møkka”, så blir det fløyet ut etter hvert. Det er så og si ikke nedbør her, så alt man legger igjen blir igjen til senere besøkende. Utrolig bra system.
Base Camp ligger på ca. 2.100 moh, og i dag brukte vi ca. 5 timer oppover mot Low Camp. Da vi snudde var det bare ca. 30 minutter igjen, men vi trodde det var lenger. Mer om Low Camp i morgen når vi har flyttet inn der.
Etter 7,5 timer på bena var det godt å komme tilbake til Base Camp. Etter en nitrist DryTech middag i går tok Morten ansvar og serverte ostesmørbrød til Team Budget. Nå er vannflasker fulle og pisseflasker tomme. Primusen er skrudd av og det er kaldt i teltet. Vi har lagt oss i soveposene og gleder oss til en ny dag!
Fredag 30. november
I går var det også fantastisk vær. Etter frokost og ostesmørbrød rev vi campen og la i vei mot Low Camp. Det var varmt, så vi gikk i undertøy. Varmt er kanskje ikke helt riktig. Det er 20 kuldegrader, men solen gjør det veldig varmt. Martin Ville helst gå i netting, men av erfaring kunne Morten og jeg fortelle at man blir rutete solbrent.
Jeg synes det gikk mye lettere enn dagen i forveien, selv om vi bar/trakk tyngre, og gikk fortere. Vi går med liten sekk og har resten hengende bak i et akebrett. Vi undrer oss over at alle andre går med enorme sekker og et liggeunderlag i pulken.
Turen inn til Low Camp går over en bre, og er ikke bratt. Tror vi brukte ca. 5 timer. Low Camp ligger ca. 2.800 moh nesten innerst på breen. Da vi kom frem stresset vi veldig med teltene, og slet oss ut ut med bygging av snemurer. Da var det deilig at Morten lagde ostesmørbrød til middag. Etter middag skrev jeg dagbok på PDA’en til Christian sammen med Morten.
Vi hadde et besøk fra Team Platinum før vi la oss i soveposene og hørte på litt musikk før vi la oss. Da jeg skrudda av MP3 spilleren og sovnet var kl. 02.00 og solen stod fremdeles på teltet. Det er glovarmt i soveposen og jeg tar av alt undertøyet.
Så våkner jeg noen timer senere av at det er helt for jævlig kaldt. Jeg kler på meg undertøyet, men det er ikke nok. Jeg frysermeg gjennom natten, og våkner veldig ofte.
Kl. 11 i dag tidlig stod solen endelig opp, og en elendig natt var over. Vi ble fortalt av de norske jentene at det var 41 kuldegrader i natt!
Vi lå lenge i teltet og fyrte primusen og fikk varme i kroppen. Morten disket opp med ostesmørbrød og livet ble med ett mye bedre. Christian og Hans Christian tok med seg forsyninger og gikk opp til High Camp på 3.900 moh. Martin, Morten og jeg gikk rolig innover breen og opp i et skar helt i enden av breen. Fantastisk utsikt! Thor Johan er forkjølet og ble igjen i teltet. Han var ikke alene så lenge, for vi var bare ute ca. 3 timer.
Det ble DryTech til middag, og Morten spiste hele porsjonen sin. Etter middag har vi spilt kort og spist vingummi.
Jeg savner virkelig Gustav og Vibeke. Satelitttelefonen er visstnok håpløs å snakke i, men jeg har fått sendt en e-mail i dag. Gleder meg skikkelig til å se de igjen.
Siden TJ er litt dårlig, er det usikkert hva vi gjør i morgen. Hvis han er bra flytter vi opp til High Camp og går for toppen på søndag.
Nå er vi på vei i soveposene. Har funnet frem en ekstra i natt, så håper denne natten blir bedre enn forrige.
Søndag 2. desember
Natt til lørdag målte vi 42 kuldegrader, men jeg brukte en ekstra sovepose og masse undertøy, så det var ikke så ille.
Lørdag morgen viste det seg at TJ ikke var bra nok til å flytte opp i High Camp. Vi ble da enige om min geniale løsning: Morten, jeg og Christian flytter opp i HC og gjør toppforsøk søndag. TJ og de andre flytter opp på søndag og gjør toppforsøk mandag. Vi tar kun med et telt opp og 3 soveposer. Da kan TJ hvile en dag til, og de slipper å bære tungt opp til HC siden de overtar alt vi har båret opp. Det betyr også at vi må helt ned i Low Camp samme dag som vi eventuelt har vært på toppen.
Siden solen ikke står opp før kl. 11 i Low Camp, kom vi oss ikke avgårde før kl. 15. Vi skulle gå en ny rute og bo i en egen camp ca. 200 meter høyere enn den High Campen alle andre bruker. Vår HC ligger på 3.900 moh. Ruten er satt opp av de som jobber her for ALE. Først en bratt snevegg med faste tau, og så slakere mot campen som ligger på ruten mellom vanlig High Camp og Toppen.
I strålende vær, som vanlig, la vi i vei oppover de faste tauene. Morten med tidenes største og tyngste sekk. Jeg ble sliten og Morten ble høydesyk. Vi brukte 6 timer på 1.100 høydemetere, og var fremme kl. 21. Så måtte vi sette opp telt og fylle opp vannflasker til alle 3. Helst før kl. 24, for mellom 24 og 04 er solen borte. Ikke lett å huske forskjellen på de forskjellige campene. Mens vi satt opp teltet kom det 3 stykker ned fra toppen. De første i år.
Det var mye varmere i High Camp enn i Low Camp, uten at jeg vet hvor mange kuldegrader det var. Jeg sov i hvert fall godt, mens Christian og Morten ikke fikk sove.
Avtalen i dag var opp kl. 08 og gå mot toppen kl. 10. Ingen av oss fikk i oss nok drikke og spise før vi la i vei ca kl. 10.30. Været var som alltid perfekt, men jeg begynte tidlig å fryse, spesielt på hendene. Jeg brukte 2-3 timer på å få varmen igjen.
Jeg gikk foran og styrte tempoet, og snart hadde vi tatt igjen alle som var foran oss. Vi gikk over en bre som var slak i begynnelsen, før det ble brattere opp en bre på selve fjellet. Morten som var veldig pigg en periode, var nå helt ute av det. Men heldigvis begynte vi å nærme oss toppen.
Mot slutten ble det mer og mer spektakulært. Utsikten var fantastisk. Den siste eggen bort til toppen var helt vannvittig, ca. 300 meter. Og etter 6 timer var vi endelig på toppen!!! Sol, ikke en sky, og fullstendig vindstille.
Utsikten kunne jeg ikke ha forestilt meg. Det er noe av det vakreste jeg har sett. Morten ble så rørt at han fikk noen tårer i øyekroken. I en halvtime hadde vi toppen for oss selv. Sesongens 4. 5. og 6. bestigning. Vi gikk bananas med kameraene, og VIF skjerfet var som alltid med. Jeg fikk låne en satelitt telefon og ringte til Vibeke. På toppen fungerer de som regel OK. Vi hoppet rundt og minnet oss selv på hvor utrolig priviligerte vi er som får oppleve noe sånt.
What goes up, must come down. Vi også. Da vi var tilbake I High Camp tok vi med oss alt personlig utstyr, utenom det vi hadde avtalt å legge igjen. Vi fylte opp primusflaskene og la igjen termoser med varmt vann. Akkurat da vi skulle gå kom Hans Christian. Deretter satte vi kursen mot Low Camp, via den vanlige High Camp og ned brefallet. Ca kl. 23 var vi tilbake i Low Camp. Her er vi helt alene, for vi er de eneste som har vært på toppen kommet helt ned hit. Alle andre er høyere på fjellet. Alle som er her kom med samme fly fra Punta Arenas, og fly nummer 2 har ikke kommet enda.
Nå har vi fått i oss mat og drikke og er klare for en god natts søvn. Klokken er nå 03 om natten.
Nå krysser vi fingrene for at Martin, Thor Johan og Hans Christian kommer på toppen i morgen! Så kan vi komme oss hjem via Base Camp, Patriot Hills, Punta Arenas, Santiago og Paris. Nå vil jeg hjem til Gustav og Vibeke.
Mandag 3. desember
Jeg sov veldig dårlig i natt. Det var ikke så kaldt, og jeg sov i soveposen til Thor Johan. Det er den dyreste og varmeste som finnes.
Da vi krabbet ut av posene var vi veldig spente på hvordan det gikk med vårt 2. topplag. Første melding var at Thor Johan hadde snudd. Andre melding var at også Hans Christian hadde snudd, og at Martin var på vei oppover med gruppen til Marty Schmidt. Thor Johan og Hans Christian tok følge ned hit til Low Camp. Da de kom hit, dro Morten og Christian opp for å møte Martin i High Camp og ta med alt ned til Low Camp.
Nå har vi endelig fått beskjed om at Martin har vært på toppen! Ufattelig sliten, og det hadde tatt ganske lang tid. 9 timer hvis jeg har forstått det riktig.
Her i Low Camp har TJ, HC og jeg spist stekte danskepølser med smeltet ost. Nydelig! Vi venter på at Martin, Morten og Christian kommer ned. Sannsynligvis mellom kl 24 og 01 en gang.
Vi har fått beskjed om at flyet som skulle gå fra Punta Arenas i dag ikke har gått. Så hvis alt går vår vei kan vi fly ut til Punta Arenas med det i morgen. I morgen tidlig går vi ned til Base Camp og flyr ut til Patriot Hills. Så hvis ting går på skinner er jeg hjemme i Norge 7. eller 8. desember. Og Vibeke og Gustav kommer hjem fra Gran Canaria 8. desember.
Tirsdag 4. desember
Morten, Martin og Christian kom ikke ned før kl. 01 i natt. Vi hadde gjort klart stekte pølser og drikke til gutta, og de ble meget fornøyde med mottagelsen. Morten og jeg satt opp teltet vårt som hadde vært i High Camp. Natten ble den værste på hele turen. Det var forferdelig kaldt. Jeg vil anslå 45 kalde!
Da vi våknet var det kun en ting som gjaldt; komme seg fortest mulig til Punta Arenas. Byen vi er så ufattelig lei av...... I strålende sol gikk vi i undertøy ned til Base Camp på 2 timer. Og da kom de fantastiske nyhetene. Ilushinen er på vei fra Punta Arenas, og en Twin Otter er på vei fra Patriot Hills for å hente oss. Det er bare ikke mulig å ha mer flaks!
I skrivende stund sitter vi i Ilushinen på vei til Punta Arenas, øl, seng, dusj og telefon til Vibeke. Vi lettet kl. 24 og er vel på hotellet ved 06-07 tiden om morgenen.
Fredag 7. desember
Da vi endelig kom til Punta Arenas hadde ALE ordnet rom til oss på Hotel Diego de Almagro. Vi fikk en etterlengtet dusj og frokost før vi la oss ved 7 tiden.
Onsdag var det tid for bankett! Vi slo oss sammen med Marty Schmidt og hans klienter Bob og Cliff. En fuktig lunch etterfulgt av en fuktig middag, og en aldri så liten tur ut etterpå.
Torsdag morgen pakket Team Platinum sakene sine og reiste hjem på første klasse. Team Budget hadde ikke 55.000 kr å avse for å reise hjem en dag tidligere. Så vi ruslet kleine rundt i byen og rundet av med middag og vin på hotellet.
Ingen av oss fikk sove før vi reiste avgårde for å ta et fly til Santiago allerede kl. 04.20 om morgenen. Nå har vi sittet på flyplassen i Santiago i snart 9 timer, og det er enda en time til flyet går. Vi sitter i business loungen og er stup trette. Det skal bli deilig å strekke ut kroppene våre i de fantastiske setene på BC. Ikke Base Camp, men Business Class!
Lørdag 8. desember
Da vi endelig var ombord i flyet, ble livet plutselig mye bedre. Først champis etterfulgt av 4 retters middag på hvit duk med nydelige viner. 2 timer etter avgang la jeg ned setet og sovnet umiddelbart. Nå har jeg nettopp våknet etter å ha sovet ca. 8,5 timer i strekk. Ikke vanskelig i disse deilige setene.
Nå er vi i Paris om 2 timer. Da er det 1,5 time til vi flyr videre til Oslo, så nå nærmer det seg slutten på denne fantastiske turen. Da er det kanskje på tide med en liten oppsummering.
Det finnes ufattelig mange fjell i verden, men ikke mange av disse må man betale 250.000 kr for å klatre. Men sett i ettertid er det uten tvil verdt pengene. Å reise til Antarktis er som å reise til en annen planet. Det er så isolert fra resten av verden, og det føler man når man lander i Patriot Hills, og flyr videre inn til fjellet. Med midnattssol og ekstreme værforhold føler man hele tiden at man er på et veldig spesielt sted. Vi var utrolig heldige med været, men var hele tiden klar over hva som kunne komme.
Området og utsikten fra fjellet er utvilsomt det flotteste jeg har sett. Den halvtimen jeg hadde på toppen med Morten og Christian vil jeg nok alltid tenke tilbake på som en av mine aller største opplevelser. Jeg lurer på om det er fordi jeg nettopp har vært der, eller om det faktisk var en større opplevelse enn McKinley, Everest og alle de andre fjellene jeg har vært på. Everest var spesielt fordi det var Everest, og i utgangspunktet så veldig uoppnåelig. Vinson var spesielt fordi det er så utilgjengelig, og fordi det er så utrolig vakkert. I tillegg kunne vi nyte å være på toppen fordi vi visste at vi hadde kontroll og kunne komme trygt ned.
Når jeg kommer hjem skal jeg gjøre alt for å overtale alle venner med interesse for fjell til å reise til Vinson.
I kveld skal jeg hente Gustav og Vibeke på Gardermoen når de kommer hjem etter 2 uker på Gran Canaria. Selv har jeg vært borte i nøyaktig 3 uker. Det skal bli utrolig deilig å se de igjen. Fatter’n er utrolig takknemmelig for å ha fått lov til å reise bort så lenge og gjøre et såpass stort innhugg i reisekassen.
BILDER FRA TUREN:
