Ny bruker
Logg inn
 
Kommunetopper (430)
Fylkestopper (19)
2000m (129/228)
Øytopper (400)
Siste rapporter
Siste bilder
Topplister
 
Urdalsnuten
1434 m
Valle
Aust-Agder
Et usannsynlig lykketreff - fottur 23.mai!
(Skrevet av Ole-Petter 25.05.2009)

Tur foretatt: Mai 2009.

- fra min merkelige tur til Urddalsnuten 22-24.mai

Fjorårets bestemmelse om at fylkestoppene skal kompletteres, hadde brakt meg denne maihelgen til den nybrøyta veien Suleskard-Brokke, med kurs for Urddalsnuten, høyest i vest-Agder, og i kommunene Sirdal og Valle. Jeg parkerte på en ørliten lomme, der DNT-stien krysser veien. Gps-en sa 992 moh og ref: 32 V 399287 6544743. Skiene i bilen så jeg ikke ut til å trenge, så jeg la i vei til fots innover mot DNT-hytta Svartenut fredag 22.mai kl 15.30. Det var ikke det beste været, men jeg visste at det neste dag skulle slå til med knall sol og varme! 5 timer er det regnet inn til hytta, men å gå på beina så tidlig på året er visst høyst unormalt i disse traktene – den rekordtidlige snøsmeltinga er årsak til at det gikk an.

1 time omvei
Smeltinga var imidlertid ikke over, og det var svært vått overalt, og ikke minst flomstore bekker og elver. Så langt hadde jeg ikke tenkt, ennå…

Det ble svært mye labbing i snø, tidvis råtten, som ga noen gjennomslag i våte hull i blant. (At man går annerledes på snø, ble åpenbart neste dag, da jeg var ualminnelig sliten i leggene.)
Om været var middels, så var det i alle fall friskt og vilt, og et helt ukjent område for meg. Det gikk ok nordover i rundt 2,5 time, til det dukket opp en bekk som het Skrubbsåni. T-stien viste et greit nok punkt å komme over vanligvis, men ikke nå. Jeg søkte litt nedover og oppover, men skjønte det bare var å stålsette seg; av med støvler og sokker, og vade den lille elva. Det var iskaldt, men også noe forfriskende over det hele – og lenge siden sist gang, mange år faktisk! Straks lærte jeg noe nyttig:
1) Stavene gjorde det hele ganske enkelt, og uten disse ville det vært langt vanskeligere å holde balansen i den strie strømmen, selv om vannet bare nådde knærne.
2) Å nøye seg med å bare brette opp buksa, er ikke smart. Midt ute i elva begynte bretten å gå opp, og med staver i hendene, støvler rundt halsen, og strøm rundt beina, er det ikke bare bare å brette opp igjen. Neste gang tok jeg buksa helt av!
3) Støvlene legges i sekken neste gang! Håpløst i veien når de henger rundt halsen, og en er helt avhengig av å se bunnforholdene når en balanserer seg over.

Jeg følte jeg hadde bra fart innover, til tross for mye labbing i våt snø, og regnet med å være framme en time før tiden, men 150 meter før hytta var det brått stopp! Her var bare rester av et brofundament, og en vill flomstor elv sperret framdriften. Hvordan i alle dager skulle jeg passere dette monsteret? Så kort over til hytta, men likevel så uoppnåelig! Jeg fulgte elva oppover til et vann, og gikk nesten helt rundt dette; 2 km. Her var vannet ikke bredt, og forholdsvis grunt og rolig. Ny vading, denne gang i underbuksa, og mellom noen isflak, som jeg skjøv vekk med stavene. Iskaldt igjen, 45 min omvei, men nå ventet hytta! Ingenting er som å fyre opp og bli varm igjen, og få tørket støvlene.

Leste i hytteboka om folk som hadde gått på ski fram til litt ut i juni i tidligere år. Så ingen som hadde vært der så tidlig som jeg på føttene.

Lørdag, la-a-angtur!
Nydelig vær neste morgen, og kl 06.30 var det avmarsj. Alt etter 3 minutter (!) kom første vadingen. Det var i tidligste laget, for jeg hadde jo ikke gått meg varm en gang. Jeg tok igjen etterpå, og kvistet på i vestlig retning, på tvers av snøflekker, lyng og buskas. Det var en vågal variant jeg gikk for; snareste vei til topps. Vågal fordi jeg hadde lest om en elv som kunne være vanskelig å krysse (Gjuvvassåni), og som selv på kartet så ganske stor ut.

Etter 3 kilometer nådde jeg elva, og jammen var den stor og bred! Men det var også flere lovende muligheter for passasje, og jeg kastet bukse, sko og sokker, og gikk på i godværet. Halvveis ut måtte jeg snu; det ble altfor dypt den siste delen. Jeg måtte visst regne med vann opp til livet, og vel så det, og med litt strøm i tillegg, kunne det ikke gå.

Søkte lenger nedover elva, og fant et nytt lovende sted. Denne gangen kastet jeg også trusa, for det var neppe mulighet for å treffe på folk her på denne tida, selv om det var noen gamle hyttebygninger på andre sida av elva. Med stavene som støtte vågde jeg meg uti til godt opp på låra, men da var det godt drag i vannet også! Og enda ble det dypere. Iskaldt vann gjør at du gjerne vil handle så raskt som mulig, men dybden og behovet for balanse krever rolige bevegelser. Jeg måtte snu, og i det øyeblikket jeg endret bevegelsesretning, holdt jeg på å bli tatt av strømmen. Her var det bare å komme seg tilbake igjen, for å bli tatt av elva ville virkelig være kritisk, mutters alene var jeg også, med sekken på ryggen.

La-a-ang omvei
Elva ble bare bredere og større, så jeg snudde og gikk oppover i stedet, og måtte nok velge den varianten som var nevnt et sted; om Gjuvvatnet. Det betydde å bevege seg rett vekk fra toppen for hvert steg man tok; ikke så motiverende i grunnen, men jeg la i vei over råtten snø og våtmark, langs sørøstsiden av dette ganske store vannet. Etter hvert nordover, på østsida. Jeg så til min forskrekkelse at det enorme Botnsvatnet så ut til å renne ned i Gjuvvatnets nordøstlige del. Kanskje den elva også ble for stor å krysse nå? Jeg undertrykte tanken, og gikk på.

Etter 3 km i godværet var jeg framme ved denne elva, som var like ille som den forrige. Jeg søkte oppover, meter for meter, stadig i motsatt retning av dit jeg aller helst ville. Elva var jo kul umulig å komme over! Etter nye 2 km delte den seg i to, så kanskje var det håp? Neida, også her var det skummende hvitt og grønt, og helt umulig. Til slutt var jeg helt oppe ved Botnsvatnet, som minst var 1 mil å gå rundt, pluss flere nye elver og en labyrint av nye vann. Slaget var tapt! Jeg var sikker på det. Klokka var 11, og jeg hadde alt vært på tur i 4,5 time, uten andre pauser enn når jeg tok av og på meg. Jeg burde jo stått på toppen nå!

Jeg planla skuffet returen, og gikk 100 meter opp til en stor stein for å spise lunsj. En dag kjøring fra Valdres, 5 timer inn til hytta, drøyt 4 timer til i dag, 3 elvevadinger, og så kom jeg ikke engang til topps! Det var fortærende og nesten til å grine av.

Fata morgana – eller tidenes under?
Jeg avsluttet lunsjen og var klar for hjemveien. Den skulle skje over Kolsvassfjellet, for der var det ikke snø på ryggen, og det kortet kraftig ned på turen tilbake til hytta. Jeg kunne fortsatt rekke bilen før det ble kveld, og gå en annen tur i morgen. Jeg fant fram sjokoladen også, som var smeltet, og endret litt på sittestillingen, da jeg var litt stiv. Så, med ett, som et synsbedrag i ørkenen, så jeg noe blankt som glinset i sola, delvis skjult bak en kjempestein. Var det ikke et skrog i aluminium? Jeg trodde knapt min øyner. Jeg, som ved sørbredden av Gjuvvatnet hadde inspisert et lite båthus nøye, for å se om det var skruer i døra, slik at jeg kunne skru av døra, derved omgå låsen, og ”låne” båten som nok lå der inne. Det hadde vært grove spikre, og jeg ville da ikke gjøre noe kriminelt heller, for å nå en fylkestopp – det får være grenser! Men nå, oppe på fjellet her, 100 meter fra land, lå det en robåt med bunnen i været – ulåst! Under lå bensinkanne og påhengsmotor – det trengte jeg ikke. Heldigvis lå det årer der også. Men var båten for tung til å slepes ned til vannet? Det var en sammenhengende snøflate hellende nedover hele tiden…Jeg tok sjansen, og halte og dro båten helt ned, og rodde over på 1 minutt. Snakk om flaks!

Opptur – bokstavelig talt
Ruta var blitt endret litt, men nå skulle det være plankekjøring videre. Vassa i snø opp på Tangevadsheii på 1190 moh, og fortsatte innover den snøfrie ryggen. Etter rundt 3,5 km (målt fra båten) ble det oppoverbakker og bare snø, så jeg satte igjen sekken, og tok bare med stavene og kameraet videre. Det er tungt nok å labbe i våt snø oppover, om en ikke skal bære sekk også, og dette punktet måtte jeg jo tilbake til. Gps og kart lå også igjen i sekken…

Været var fortsatt fantastisk, men en del skyer dukket opp i nord og øst. Jeg rundet et bratt parti, og ble tvunget litt lenger vest enn jeg hadde regnet med. Flere topper så nå ganske like ut, men bare en hadde en tydelig varde. Den som hadde tatt med seg gps-en, hadde visst helt sikkert… Jeg gikk for varden, og fikk heldigvis rett. Kl 13.25 var jeg oppe, og fylkestopp nummer 12 var i boks. Utsikten var storslagen i alle retninger, og det var omtrent vindstille. Tviler på at særlig mange har hatt fottur opp hit i mai måned!

Nedtur – bokstavelig talt
Kanskje det var beruselsen over å ha kommet opp, eller mangel på vann, men jeg var litt usikker på retningen ned igjen? Dette liknet ikke meg. Best å følge fotsporene slavisk tilbake. Som sagt så gjort, men nå kom tilløp til hodepine også. Helt klart dehydrering! Jeg spiste litt snø, for det rant ingenting her – måtte lavere. Snart var jeg tilbake på den snøfrie ryggen igjen, og fant vann, men ingen sekk! Hvor i alle dager hadde den gjort av seg? Jeg søkte meter for meter tilbake, og kunne ikke riktig huske hvor og når jeg hadde satt sekken fra meg. Nesten helt tilbake på Tangevadsheii, skjønte jeg at jeg måtte ha passert sekken uten å se den.

Jeg snudde på tilbaketuren, og fulgte sporene igjen, slik jeg hadde gått ryggen første gangen. En snikende følelse av panikk begynte å melde seg: Helt alene så langt fra folk, og uten sekk. Jeg kunne bare ikke returnere uten sekken. Den måtte være her et sted, om jeg så skulle lete til natta kom! Aldri om jeg gikk fra kart, kompass og gps igjen. Helt unødvendig var det også, da du kan merke av på gps-en punktet du setter sekken fra deg.

Så, endelig, etter om lag 1,5 km tilbaketur, så jeg det deiligste synet denne dagen; min grønne ryggsekk sto der den sto, og jeg hadde gått ned et bratt parti 10 meter unna den. Snakk om surrehue! Minst en time var rota bort på dette. Lettet snudde jeg igjen, og gikk tilbake over ryggen, Tangevadsheii, og ned til båten.

Hvem eier båten?
Klokka var alt 16.30 nå, og 10 timer på tur uten de store pausene begynte å merkes. Jeg tok derfor en solid pause i båten, og spiste absolutt alt som fantes av mat i sekken (1 bagett, 2 boller og 2 energitabletter.) Drakk også masse vann. Det gav krefter. Rodde så over, men klarte aldeles ikke å dra båten oppover snøbakken igjen! Tenkte å skrive lapp til eieren, men hadde ingenting å skrive med, ei heller på. Så jeg la båten pent til rette ved en berghylle litt over elva, tok bilde av registreringsnummeret, og håper å klare å spore opp eieren, og forklare saken – kanskje også sende ham en liten gave? (Men i ettertid finner jeg ikke noe register over småbåter. KAS 424 er kanskje navnet på båten? Ikke vet jeg!)

Så bar det oppover igjen, og jeg fulgte den bare ryggen mot hytta – som tidligere planlagt. Avslutningen, med vading rett før hytta, var bare rutine – ja, nesten moro nå, som målet likevel var nådd. Kl 19.30 var jeg tilbake, etter 13 timer, og godt kjørt i beina. Da smakte lapskausen himmelsk!

Neste dag var det igjen gråvær, og bare å labbe tilbake 4,5 timer til bilen, men klarte ved å legge om ruta, å unngå elvevadinga ved Skrubbsåni. Følte meg nesten smart!

Ingen kommunetopp under 2000 meter har kostet meg så mye tid og svette. 12-14 timer i bil og 22,5 timer fottur og diverse vadinger av iskalde elver. Likevel; det er disse turene man husker best! Og synet av båten der oppe på fjellet, når jeg hadde gitt opp målet for turen, kommer jeg aldri til å glemme.


Tilbake til Valle
 
© World Wide Vikings  -  E-post: firmapost@wwv.no - Webdesign av Frode Høgset