Opp-og-ned, 13. tur og Tyttebær (Skrevet av Ketil 04.10.2008) Tur foretatt: Oktober 2008. Å gå på Vardetind eller Åsanetind som lokalbefolkninga kalte den, ble for meg en opp-og-ned-og-opp-og-ned-tur. Hadde lovt meg selv at på denne turen skulle jeg ikke ta noen sjanser, siden dette var min 13. kommunetopp. Trøsten var tyttebæra.
Etter å ha vært på kurs i to dager på Fjordcamp ved Kråkberget i Bø dro alle andre hjem igjen kl. 1400 mens jeg dro til Hesthagan vest for Kringlevatnet, ca. 2,5 km NØ for Straume for å gå på tur opp til Vardetind. (Valgte denne plassen ut fra JoSo sin rapport med kronglete vegetasjon fra Handkleppan.) Fin P-plass rett før de tre innerste husene.
Fulgte elva og ura NV rett opp, helt til jeg kom opp vest for Hesthagtind. Herfra tok jeg ut kurs rett mot ei tydelig gressli oppunder Vardetind, og gikk opp inntil flågene, helt til høyre på gressletta. Faktisk var det en liten sti opp her fra gresslia, og dette er nok eneste vei opp (til de to østligste toppene). Ellers bar det preg av mye flåg oppover, på begge sider.
Turen opp bar preg av bratte partier. Jeg brukte i overkant av en time. På toppen 680 moh. var det ei bok hvor ei lita jente hadde skrevet at "Bestefar har gått opp på 48 minutter". Nåvel, det sto ikke noe om gubben var bestefar da han brukte 48 minutter. Jeg konstaterte at jeg hadde brukt kvarteret lengre tid… :-( Her fikk tyttebæra ta litt av skylda. Det var enorme mengder, og jeg måtte bare konsumere en del av dem.
Fjellet består av 4 topper. Jeg kom opp mellom de to østligste toppene. Jeg trodde ut fra kartet at den østligste toppen var den høyeste, siden den var avmerka med trigonometrisk punkt, så jeg gikk først opp på denne. Tenkte ikke på at det her på wwv er oppgitt at toppen er 693. Dessverre oppdaga jeg litt sent at den høyeste faktisk var den vestligste toppen, 13 meter høyere. Jeg begynte å vandre mot den nest østligste toppen.
Traversen fra nest østligste topp mot de to vestligste var ikke mulig å ta på direkten. Det var sikkert ikke mer enn 20 høydemeter ned mellom de to midterste toppene, men ikke mulig å klatre ned (hadde sikkert kommet meg opp). I luftlinje er det 200 meter fra mitt nåværende ståsted til det høyeste punktet. Under såkalte normale forhold ville vel mitt besøk ha endt med at jeg hadde vært fornøyd med de toppene jeg hadde nådd.
Men nu har vel det som er normalt snudd seg. Er man blitt samler av kommunetopper, så må man opp på det høyeste punktet. Jeg trakk pusten dypt, og forberedte meg på det jeg synes er noe med det verste jeg vet med fjellturer… å gå ned igjen for så å gå opp. Og siden dette var min 13. kommunetopp, så var et forsøk på å klatre ned de 20 bratte metrene ned i et skar helt uaktuelt, overtroisk som jeg er. Denne turen skulle gås absolutt safe!
Jeg gikk først litt rett sørover for å rekognosere om det var mulig å gå ned på sørsida av den toppen jeg kom fra. Det var det ikke. Kunne se flåg lengre ned, så turen gikk tilbake mellom flågene overfor gresslia. Heldigvis hadde jeg lagt merke til en to-delt stein akkurat der jeg kom opp, så jeg fant nedgangen kjapt.
Måtte ned i underkant av 150 høydemeter før jeg kunne gå bortover og opp i ei ny trang renne mellom de to midterste toppene. I rapporten til Johan, Otto og Inger Lise har de beskrevet at det i juni var ei snørenne her. Det var det ikke nu. Her var til dels trangt og steinete å komme seg opp. Siste traversen opp til toppen bar også preg av flåg og var unektelig litt luftig. Var særdeles forsiktig, kanskje spesielt pga. nummeret på antall kommunetopper (13) og at det kom noen snøfjon, Gud vet hvor fra, for det var ikke skyer over meg og sola varma egentlig ganske mye…
Her oppe på det høyeste punktet var jeg i kun kort tid. Etter mye fotografering på todagerskurset hadde jeg fått flatt batteri på fotoapparat på forrige topp, og mobilen hadde også gått tom (det var det verste). Når så klokka vandra farlig fort mot mørketid, var det bare en ting som sto i hodet på meg, komme meg fortest (og sikrest) mulig ned. For å være ærlig hadde jeg ikke 100% kontroll over når mørket kom.
Gikk ned igjen rett sørover i skaret mellom de to midterste toppene. Videre ned øst for de to vannene ved ca 400 meter og rett øst for bekken fra disse. Deretter svingte jeg østover, gikk nord for høyde 203 og ned til Hesthagan igjen. Det er nok denne ruta en må følge om en går fra Hesthagan. Nedturen gikk rimelig fort – 1 time 20 minutter, og var nede tre kvarter før mørket kom. Var en del ur på tur ned, både åpen og delvis bevokst, så en måtte ta det noe med ro.
På opptur hadde jeg en opplevelse jeg sent glemmer. Jeg har plukka rimelig mye tyttebær i mitt liv. Har mange ganger tenkt på (og drømt om) å komme til en plass med mye bær. Men den mengden av tyttebær og den størrelsen som viste seg opp gjennom liene her, i bratt terreng som vel som i flatt og sågar helt opp til toppen, har jeg aldri i mine villeste fantasier drømt om. Her var så vanvittig med bær at jeg er sikker på at jeg på utsatte plasser kunne ha plukka 10 liter innenfor et område på 10 x 10 meter – helt sykt. Og lenger opp var det vel så store mengder med krøkebær. På tur ned opplevde jeg til og med at ura var bevokst med masse krøkebærlyng, noe som var veldig spesielt å gå i. Her måtte man være forsiktig, men det var absolutt bedre enn å gå i gressvokst ur.
Vel nok var vel dette min laveste kommunetopp inntil nå, men utvilsomt en av de hvor jeg var mest sliten. Selv nede på flat mark (nord for høyde 203) var det ulendt å gå med ur, tett skog, store gresstuer og skrenter som gjorde at en måtte ta en del omveier. Et stykke overfor bilen ble det tid til tyttebærplukking før mørket kom på. Og denne gangen kan jeg ikke si annet enn at jeg var utrolig glad når jeg var nede ved bilen. Så for dere som skal gå denne turen – utgangspunktet i Handkleppan er vel kanskje vel så greit selv om rapporten til JoSo forteller om mye ulendt terreng der også. Men går man opp der jeg gikk ned, så tar det nok kortere tid, så en får vurdere selv.
ps. Før jeg satte kursen hjem, måtte jeg ta meg en runde rundt i Bø. Så jeg kjørte sørover og hele veien rundt før jeg satte kursen hjem mot Harstad.
