Ny bruker
Logg inn
 
Nasjonstopper
Seven Summits
Siste rapporter
Siste bilder
Topplister
 
Aconcagua
6962 m
Argentina
Sør-Amerika
Hvitserktur
(Skrevet av Petter 03.06.2009)

Tur foretatt: Januar 2000.

Aconcagua er det høyeste fjellet i Sør Amerika og ble mitt andre Seven Summits fjell. Fra før hadde jeg vært to ganger på Kilimanjaro og så langt mine eneste erfaringer med høye fjell. Jeg valgte derfor å reise med Hvitserk, en organisert tur der Sjur Mødre og Lars Ebbesen var reiseledere. Dette var i januar 2000 og den gangen skrev jeg ingen dagbok eller rapporter fra turene, jeg tok kun bilder. Nå er vi kommet til 2009 og jeg støtter meg til dagboken til Marius Flygind.

Vi var fire som meldte oss på turen sammen, jeg, Frode Høgset, Runar Halsen og Espen Aagård. I månedene før turen trente vi med tung sekk i Wyllerløypa og i bakkene opp til Tryvannstårnet.

3. – 5. januar:
Vi var en stor gruppe på rundt 20 og følgelig en mengde med bagger og annet ekspedisjonsutstyr som ble plukket opp på flyplassen i Santiago i Chile 4. januar 2000. Det endte med at vi manglet to mann og ditto bagger. Vi dro direkte opp i Andesfjellene til Puente del Inka og overnatta der. Neste dag videre til Mendoza i Argentina, på den andre siden av fjellene. Der hentet vi klatretillatelsene. Siden det var flere dødsfall på fjellet året før, måtte nå hver og en møte opp personlig for å motta tillatelsen. Noe vi gjorde og dro på nytt tilbake og opp i Andesjella til Puente del Inca.

6. – 8. januar:
Confluencia ligger på ca 3.500 moh. Her sov vi i to netter og gikk to flotte akklimatiseringsturer. Første dagen et stykke opp i lia til jeg passerte 4000 moh. Der satt jeg en times tid og produserte røde blodlegemer, samtidig som jeg studerte Tor fra Stavanger, gruppens eldste på 63 år, som gikk høyest av alle og sprekere enn de fleste. Andre dagen gikk seks av oss innover mot sørveggen til basecampen der. Sørveggen er bratt med mange hengebreer. Fjellet er råttent og vanskelig å klatre. Vi utnyttet også tiden i Confluencia til telt drilling. Det var viktig å kunne sette de opp og ta de ned telta i uvær. Sjur og to til dro innover til basecampen en dag før oss andre for å finne gode teltplasser.

9. – 13. januar:
Turen fra Confluencia til BC tar mellom 7-9 timer og er veldig slitsom. Det er flatt de første tre timene. Man går i elveleier som er ganske uttørket på denne tiden. Det er imidlertid en elv som må forseres. Det er best tidlig på dagen. Da er det ikke fullt så mye vann i elven og vi kom oss greit over. Vi passerte noen døde muldyr. De sliter seg ut i bakkene opp til BC. Etter hvert kom vi frem til Columbia, en nedblåst hytte en times gange fra BC. Det var her Ulvang og 5-fjell guttene hadde BC på sin mislykkede vinterbestigning. I boken som de skrev stod det at de hadde funnet et blad med nakenbilder av Linda Johansen. Jeg lette, men fant det ikke.

BC ligger nordvest for toppen på 4.400 moh. BC er en by at telt og i motsetning til Confluencia får vi her servert måltider i spisetelt. Her får man også kjøpt hamburgere, cola og øl. Vi bodde to mann i tremannstelt og hadde det etter forholdene svært komfortabelt. Jeg hadde fortsatt ingen symptomer på høydesyke. Opp til BC er det muldyrene som transporterer mesteparten av utstyret. Herfra og opp ”bygger” vi høydeleirene selv. Vi går flere turer oppover med passe tunge sekker samtidig som vi akklimatiserer for den neste campen.

Andre dagen i BC var hviledag. Vi var utålmodige i å komme høyere oppover fjellet, så tross hviledagen gikk flere av oss et par hundre høydemeter oppover som lett akklimatisering. Vi trente også en halvtimes tid med stegjern på breen og sjekket at alt utstyret var i orden. Vi fordelte 6 kg fellesutstyr til hver (mest mat) som dagen etter skulle bæres opp til Alaska på 5.150 moh. Alaska brukte vi kun som en depotcamp. Neste campen heter Nido og ligger på 5.400 moh.

Andre dagen i BC kom alle (bortsett fra en) opp til Alaska og la fra seg rundt 10 kg med mat og utstyr. Vi fire vestlendingene spilte Viggo i et par timer, antakeligvis ny høyderekord i Viggo. Etter hvert kjente jeg en kraftig hodepine. Det hjalp heller ikke hodepinen at jeg løp fort ned att til BC.

Utover kvelden slapp hodepinen taket, men den natten opplevde jeg for første gang Change Stoke syndromet. Hver gang man sovner, våkner man samtidig av å hive etter pusten og føler man kveles. Forresten det samme som inntreffer når døende mennesker tar sitt siste andedrag. Sjur anbefalte meg å starte med en halv tablett Diamox morgen og kveld, noe jeg gjorde og neste natt sov jeg godt. Diamox er en medisin mot Grønn Stær, men har også den effekten at den fremskynder akklimatiseringen i høyden. Samme kvelden falt fire Argentinske klatrere ned fra Polskeruta i Sørveggen og omkom. Visstnok den verste enkeltulykken som har vært her.

Tredje dagen i BC bar vi resten av utstyret vi trengte høyt på fjellet opp til Nido. Vi fikk også båret opp matdepotet fra Alaska. Nå fikk vi endelig etablert ferdig Nido, hovedleiren oppe i fjellet. Jeg var svært sliten, men glad for å ha kommet helt opp. Været var flott og utsikten likedan. Jeg hadde nå virkelig følelsen av å være høyt på fjellet og nærmet meg toppen.

Fjerde dagen i BC hvilte vi og forberedte oss på å flytte opp til Nido. Jeg gruet meg mer til natta der oppe enn selve turen opp. Jeg hadde aldri sovet så høyt og funderte på hvordan kroppen ville reagere.

14. – 15. januar:
Vi stod opp i otta for å komme oss tidlig av gårde. Dette var tredje gangen vi gikk den lange og seige bakken opp til der Alaska ligger. Derfra og til Nido flater det ut. Vi gikk i sikk sakk i løs grus og brukte lang tid. Ingen vits i å gå fort og slite seg ut. I denne høyden er det viktig å ta vare på resursene i kroppen. I høyder over 5.300 meter slutter cellene i kroppen å fornye seg.

Vi fikk satt opp telta og kom i gang med snøsmelting. For å få noe å drikke må vi smelte snø. Vi bør drikke minst 6 – 7 liter om dagen. Det betyr at mye av tiden går med til snøsmelting.
Lyset og solnedgangen var enestående og det samme var temperaturforskjellen. Straks solen forsvant, ble det bitende kaldt og soveposen det eneste fornuftige oppholdsstedet. Å gå ut av posen og teltet om natten for å pisse, orket jeg ikke. Jeg benyttet tisseflasken.

Andre dagen på Nido gikk jeg og flere av oss en tur oppover til Berlin på 5.800 moh og la att stegjern og isøks. Jeg var i bra form, men hadde helt mistet matlysten og spiste nesten ingen ting. Jeg sov også dårlig og grudde meg til natten på Berlin før toppstøtet. Jeg vurderte muligheten i å kutte ut Berlin og gå direkte fra Nido.

Tredje dagen på Nido blåste bort. Kraftige jetvinder, formet som en hatt samlet seg rundt toppen. Vi måtte ut midt på natten og forsterke telta så de ikke ble ødelagt. En person som forsøkte seg på toppen den morgenen var nå savnet. Han kom heldigvis til rette utpå kvelden, sterkt forfrossen.

Fjerde dagen på Nido roet været seg. Alle sammen, bortsett fra meg og Torbjørn flyttet opp til Berlin. Vi ble liggende i Nido og hadde nok en bedre natt enn de i Berlin, selv om vi måtte opp tre timer før de andre. Vi startet i tre tiden og nådde opp til Berlin før de andre hadde dratt. Vi gled inn i toget mot toppen. Turen opp til Berlin hadde gått lett. Neste etappe opp til Independencia, en nedblåst hytte, gikk tyngre.

På Independencia satte vi på stegjern, balaklava og ansiktsmaske. Da vi kom over en kneik blåste det svært kraftig. Etter ”traversen” på vei inn i ”Canaletaen” roet vinden seg. Dette er faste værmønster, så det var ingen overraskelse. Etter Independencia går man rett inn i Traversen. Det er ikke veldig bratt, men bratt nedover til høyre. På denne strekningen er det et snøfelt hvor det skjer altfor mange ulykker, spesielt på vei ned. Årsaken er som regel at man sjangler utmattet av sted, og gjerne med stegjern som ikke sitter skikkelig. Vi satte opp et fast tau som vi klikket oss inn i. Etter Traversen går man inn i Canaletaen. Dette er en steinur som går rett til toppen. Problemet er at steinene er løse. To skritt opp og ett skritt ned. Av og til enda verre. Nå var det heldigvis noe snø ute på høyresiden. Da er det greit å gå med stegjern. Vi valgte å gå med stegjern hele veien fra Independencia. Det gir bedre feste i den løse grusen.

I Canaletaen var jeg svært sliten. I tillegg hadde jeg en stygg hoste som jeg hadde slitt med lenge. Hvitserk hadde leid med en lokal guide og han mente jeg burde snu. Jeg følte at toppen var innen rekkevidde og jeg slet meg steg for steg videre oppover. Jeg møtte Torbjørn som var på vei ned. Han hadde vært førstemann på toppen. Runar snudde etter Traversen. Espen ventet med sitt toppforsøk til dagen etter. Han kom et stykke opp i Canaletaen og snudde der. Kl. 15.30 nådde jeg og Frode toppen sammen. Jeg var svært sliten og lykkelig.

Jeg hadde ikke spist ordentlig på to døgn og var også dehydrert. Da jeg nådde ned att til teltet på Nido, hadde jeg gått sammenhengende i 18 timer. Uten mat og kun noen slurker med drikke krøp jeg inn i teltet og sovnet momentant. Jeg orket ingen ting, måtte bare sove. Tidlig neste morgen pakket jeg teltet og fylte sekken til randen. Jeg følte det var viktig å ta min del av fellesutstyret ned til BC. Der fikk jeg spist en hamburger og drukket en Cola.

Seks av oss betalte litt ekstra og fikk sendt mesteparten av utstyret vårt med muldyr ut av fjellet. Kl. 14.30 gikk vi med lett sekk ut fra fjellet og brukte 6 timer til ”gaten”. Der ble vi hentet og kjørt til hotellet. Jeg hadde nå gått i flere døgn nesten helt uten mat. Det første jeg gjorde var å bade, drikke masse Cola og sove i ti timer. Først da var jeg klar til å innta en stor argentinsk biff. Det ble flere av de, samme dag og uka etter i Vina del Mar i Chile.


Tilbake til Argentina










 
© World Wide Vikings  -  E-post: firmapost@wwv.no - Webdesign av Frode Høgset