Afrikatur 2009 (Skrevet av Petter 22.02.2009) Tur foretatt: Januar 2009. Andre på toppen: Runar De to siste januarmåndene har jeg samlet nasjonstopper sør og sørøst i Afrika, men Malawi og Zambia fremsto fortsatt som hvite flekker på verdenskartet hjemme i stua på Hakallestranda. For tredje gang skulle World Wide Vikings ta med en gruppe nordmenn til toppen av Kilimanjaro og jeg skulle være guide. Runar ville bli med på en ny Kilimanjaro tur og vi to reiste ti dager før resten av gruppa for å bestige det høyeste fjellet i både Malawi og Zambia.
1-3. januar 2009: se Malawi
4 – 8 januar 2009: Lubabo i Mafinga Hills i Zambia: På etter middagen neste dag satte vi oss på bussen nordover til Karonga. Turen er på tusen kilometer og tar 14 timer. Det er en såkalt luksusbuss, men seta er altfor trange til å få frem luksusfølelsen. Karonga er en liten by helt nede ved Lake Malawi og ble vårt utgangspunkt til Mafinga Hills hvor det høyeste punktet i Zambia er.
Det har lenge vært noe usikkert hvor det høyeste fjellet i Zambia er. På forhånd jobbet jeg mye med å finne ut av dette. De ulike oppslagsverk gir forskjellig resultat. Jeg stoler mest på CIA`s World Factbook, men et er ikke alltid de heller har rett. CIA har ”et ikke navngitt sted i Mafinga Hills” 2.301 meter som Zambias høyeste punkt. Mafinga Hills er rett sted, men de har feil høyde. Toppen er nærmere 2.330 meter, men det kommer jeg tilbake til.
På nettet fikk jeg kontakt med Karen Hauptfleisch fra Sør Afrika. For et par år siden reiste hun til Zambia og undersøkte med gps alle de stedene som oppgis å være høyest og kom frem til følgende konklusjon:
•Mwanda is the highest peak in Zambia on the Nyika Plateau, but this is not the highest point in Zambia.
•The hill mentioned in Peakbagger is behind Namitowa hill and is not the highest in Mafinga Hill.
•CIA website: They were referring to the 7500 feet peak called Mafinga West. This is the highest peak in Zambia that’s not on the border.
•The highest peak in Zambia is on the watershed and is higher than 7500 feet. This is the highest point in Zambia.
Hun sendte også med noen bilder og gps dataene fra de ulike toppene hun hadde vært på. Jeg kontaktet også Grant Hutchison. Grant samler på topografiske kart fra hele verden. Han og jeg har tidligere utvekslet informasjon om kart og fjell. Denne gang fikk jeg denne mailen:
"Hi Petter: I have a copy of an old Malawi Department of Surveys 1:50000 topo map of the Malawi-Zambia border, which shows the border following a ridge south of Namitowa. There are three loops of 7600ft contour on that ridge, but no indication of which is the highest. The SRTM dataset has its highest cell in Zambia on that ridge, at 9 57 S 33 21 E, 2328m, but there are missing data along the edges of the three high points, so this isn’t certain. Ginge Fullen walked the ridge with GPS, and got a reading of 7600ft (2316m) above WGS84 at his highest point, the northern of the three summits. The grid squares are one kilometre, and the contour interval is 50 ft, which makes the tree highest loops 7600 ft."
Jeg var nå helt sikker på at høyeste punktet i Zambia ligger på vannskillet på Mafinga Hill, der grensen mot Malawi er. Nå var det bare å finne de tre 7600 ft loopene og avgjøre hvem av de som er høyest.
Vi kom frem til Karonga i ti tiden om morgenen. Vi var stive og støle etter å ha sittet i et trangt bussete sammenhengende i 14 timer. Det hadde regnet kraftig helt siden vi forlot Blantyre kvelden før. Nå var vi 1000 km lenger nord og klimaet noe tørrere og varmere. Karonga ligger ved Lake Malawi. I regntiden produserer denne enorme innsjøen nedbør nesten hver dag. Vi var heldige og fikk bare noen dråper. Karonga har ingen hoteller, men vi fant en campingplass ved sjøen. Her hadde de noen enkle rom som fungerte fint for oss. Menneskene var svært hyggelige og behjelpelige. Kokken serverte en velsmakende og sprøstekt kylling hver dag. Vi kunne også velge fisk fra Malawi sjøen, men den var liten og full av bein.
I Karonga er det ingen som driver med bilutleie. Vi måtte få tak i en bil med sjåfør. Det greide vi og det var Try som hjalp oss. Han var sjefen på campingplassen. Try sitt malawiske navn var vanskelig for oss å huske. Betydningen av navnet var ”en som alltid prøver”. Derfor kalte jeg han for Try og det likte han. Sjåføren ville at også Try skulle bli med og slik ble det. Try var en flink og rolig kar og i tillegg snakket han godt engelsk. Vi ble enige om betaling og avtalte å starte klokken tre neste natt.
Mafinga Hills ligger ved landsbyen Chisenga. Avstanden fra Karonga er nesten 10 mil og tar mellom tre og fire timer på dårlige grusveier. I regntiden bør man absolutt ha en bil med firhjulstrekk for å være sikker på å komme frem. Vi kom oss av gårde som avtalt. Etter en halvtimes kjøring måtte jeg minne sjåføren på at i Malawi er det to ting man normalt blir drept av, malaria eller i trafikken. Han gav blaffen og kjørte som før. Det straffet seg på tilbake turen.
I landsbyen traff vi to lokale kjentmenn som gjerne ville bli med på fjelltur. De var bønder og midt i våronna, men kunne likevel avse en dag. Eldste mann, på litt over tretti snakket godt engelsk. Jeg kalte han for Happy. Happy var kunnskapsrik og som ekstrajobb underviste han barna på landsbyskolen. De bar med seg hvert sitt lille våpen i tilfelle et møte med ville dyr. En hjemmelaget øks og noe som lignet på en ljå. Øksa fikk jeg med hjem som en suvenir. Mitt flotteste suvenir noen gang. Fjellet har mange elvefar gjengrodd med tett jungel. Der holder slangene til og vi gikk lange omveier for å komme rundt.
Vann kunne drikkes flere steder på fjellet, men vi hadde med oss altfor lite mat. Turen ble lenger enn planlagt. Vi gikk opp fra sør og fulgte ryggen nordover. Det gikk mest oppover, men også et par bakker ned. I førstninga lå ryggen skjult i tåke, men heldigvis forsvant den. Jeg var avhengig av klar sikt for å være helt sikker på å finne det høyeste punktet. I det fjerne, i retning av Malawi sjøen, kunne vi høre kraftig torden og mørke skyer bygget seg opp. Jeg fryktet regnvær og økte tempoet nordover ryggen.
Jeg målte høyden på flere små forhøyninger oppe på vannskillet. En av de var på 2.325 meter. Dette kunne være toppen, men jeg var litt forvirret. Hverken kartet eller gps koordinatene stemte. Vi var fortsatt ”utenfor kartet” som vi hadde med oss, men kunne nå se høyden et par kilometer lenger fremme. Runar var sliten og orket ikke å gå så fort. Regntunge skyer nærmet seg. Vi ble enige om at jeg skulle løpe i forveien, sjekke høydene og gjøre klar for fotografering. Jeg kom opp på et nivå som var noe høyere enn området rundt og kunne nå se de tre 7600 fot høydene. Dette stemte med kartet og gps koordinatene.
Både gpsen og høydemåleren på klokka viste helt klart at det var den sydligste toppen av disse tre som var høyest. Ginge Fullen må ha tatt feil da han målte den nordligste til å være høyest. Jeg var på alle tre og var ikke i tvil. Koordinatene på den sydligste viste S 09.57.160, E 033.21.140 og høyden var 2.331 meter. Den nordligste høyden, som lå 540 meter bortenfor var 10 meter lavere. Den i mellom var 8 meter lavere. Vi var også på samme sted som Karen også hadde funnet ut var høyest, bildet hun hadde sendt meg viste det.
Sikten var fortsatt god og en topp tre kilometer lenger nord så ut til å være like høy. På kartet vises den som en kote på 7500 fot, altså rundt 30 meter lavere. Siden både Ginge Fullen og Karen Hauptfleisch hadde sjekket denne toppen, var det unødvendig for oss å gå dit. Vi hadde gått ryggen fra sør og målt en av høydene der til 2.325 meter. Dette høydedraget lå tre km sør for oss og ”utenfor kartet” vi hadde med. Vi stod på vannskillet og nøyaktig på grensen mellom Malawi og Zambia. I flg. Gpsen var høyden her på 2.331 meter. Vi var på det høyeste punktet på ryggen og Mafinga Hills. Jeg var helt sikker på at vi nå sto på Zambias høyeste punkt. Happy kunne fortelle at dette stedet faktisk hadde et navn. Bestefaren pleide å kalle det høyeste punktet på ryggen eller vannskillet for Lubabo. Det uttales luwawo og i flg. Happy betyr navnet ”crossing”.
Vi gikk ned fra fjellet den veien vi burde ha gått opp. Litt nedenfor toppen står en plantet furuskog som er godt synlig fra landsbyen. Vi fulgte en sti forbi skogen og helt ned i dalen til en liten hytteklynge. Vi var svært sultne. Jeg ba om å få kjøpe en bananklase som lå til modning utenfor en av hyttene. Den fikk vi uten å betale, det var en gave. Jeg ble rørt over at fattige mennesker kan vise en slik raushet. Jeg insisterte på å betale, men fikk ikke lov. Etter litt overtalelse tok husmora likevel i mot en pengeseddel som skulle brukes til gavekjøp til barna. Vi fikk ikke lov å dra før vi tok i mot enda en bananklase.
På vei tilbake til Karonga kjørte sjåføren fortsatt som en tulling. Bilen hadde dårlige støtdempere og veien store hull. Etter en halvtimes kjøring knuste han bunnpanna på motoren og all oljen forsvant på et øyeblikk. I dette området er det langt mellom bilene, men vi var heldige. Etter en halvtime kom en lastebil forbi som var villig til, mot betaling å taue oss tilbake til Karonga. Det gikk svært sakte. For hvert tiende minutt røk slepetauet. Tauet ble kortere for hver gang og det ble mørkt. Batteriet på vår bil gikk tomt og lyset forsvant. Vi hang på slep tre meter bak uten å se annet enn bremselysa på lastebilen foran. Heldigvis fikk vi tak i en drosje som kjørte oss i møte fra Karonga. Vi kom tilbake dit sent på kvelden. Vi var utsultet og kokken disket opp med sprøstekt kylling. Først engang utpå morgenkvisten maktet lastebilen å få sleperiet tilbake til byen.
Etter frokost krysset vi grensen til Tanzania. Vi vekslet det vi hadde igjen av Malawiske pengesedler til Tanzaniske shilling, men ble grundig lurt. Vi fikk en null for lite. Grytidlig neste morgen kjørte vi buss fra Mbeya helt i sør til Moshi i nord. En slitsom tur på 16 timer. Der møtte vi resten av gjengen som skulle bli med på Kilimanjaro.
