Ny bruker
Logg inn
 
Nasjonstopper
Seven Summits
Siste rapporter
Siste bilder
Topplister
 
UZJglwlz
1 m
Rwanda
Afrika
Afrikatur 2008
(Skrevet av Petter 02.03.2008)

Tur foretatt: Januar 2008. Andre på toppen: Dag, Runar, Sigbjørn

Dag 1 -16: se Kenya
Dag 17 - 23: se Uganda og Kongo, Den Demokratiske Republikken
Dag 24 - 26: se Burundi

Dag 27 – 31, Volcan Karisimbi i Rwanda:
Høyeste fjellet i Rwanda er Volcan Karisimbi og ligger nordvest i landet. Karisimbi er 4.507 meter og den høyeste av fem vulkaner i nasjonalparken Birunga. Grensen mellom Rwanda og Kongo er strukket over toppene på disse vulkanene. Like over grensen til Kongo ligger to store vulkaner til, den ene av de heter Mikeno og er bare sytti meter lavere enn Karisimbi. I dette vulkanområdet, på begge sider av grensen lever fjellgorillaen. I Kongo blir den dessverre fortsatt drept. I Rwanda blir den tatt godt vare på og gir gode inntekter til landet. I nasjonalparken arrangerer de hver dag gorillasafari for turister.

Vi stod tidlig opp for å nå kontoret som kalles Parc National Des Volcans til klokken syv. Kontoret har ansvar for nasjonalparken og de arrangerer vulkanturer og gorillasafari. Gorillasafari koster 500 dollar pr. person for en dag. Det er dyrt, men de vi snakket med som fikk se fjellgorillaen på nært hold, var overbegeistret. Hver morgen drar speidere ut og sporer opp dyrene. Guidene vet derfor stort sett til enhver tid hvor de forskjellige gorillafamiliene befinner seg. Gorillasafari må bestilles og betales i god tid. Dette fordi kun et begrenset antall turister gis tillatelse for hver dag.

Kvelden før hadde vi kommet frem til den lille landsbyen Kinigi, like ved byen Ruhengeri. Vi overnattet på et lite hotell like ved kontoret til nasjonalparken. Nå stod jeg inne på kontoret og kranglet med en kar som ikke ville sende oss på tur denne dagen. For flere dager siden hadde vi ringt og meldt vår ankomst. De ventet oss, men trodde vi skulle på dagstur til nabovulkanen. Å nå toppen av Karisimbi, ville ta to dager. Ingen av guidene kunne ta på seg turen på kort varsel. Emanuel fant frem til personen vi snakket med i telefonen. Han tok på seg ansvaret og alt ordnet seg. Etter en halvtime kom en guide. Sammen med han planla vi hva vi trengte å ta med av mat og annet utstyr. Nå fikk vi endelig bruk for de tre telta vi hadde tatt med oss hjemmefra.

Guiden måtte ha et par timer til å gjøre seg klar. I mellomtiden kjørte vi tilbake til Ruhengeri og provianterte mat til turen. Vi trengte også en stor kaffekjele og kull til å få kokt opp vann. Grusveien opp til der vi startet å gå var svært dårlig og en ny time gikk fløyten. Først i tolvtiden var vi klare å dra. Vi leide med oss tre bærere. Ingen vits i å slite med tung sekk når vi kunne gi noen gutter en mulighet å tjene seg noen slanter de så sårt trenger. Turister får ikke lov å gå alene i dette området. Her er tett jungel med mange ville dyr. Spesielt vil bøffelen være farlig å møte på. Den er uredd og angriper om den føler seg truet.

Vi hadde med militæret som vakter på hele turen. Tre væpnede soldater gikk foran og tre bak. En smilende løytnant med radio gikk i midten og han var kommandant. Vi fikk streng beskjed om ikke å filme eller ta bilder av soldatene, men jeg klarte å lure meg til en filmsnutt eller to. Med obligatorisk guide og væpnede vakter med på turen, har jeg forståelse for at opphold inne i nasjonalparken koster penger. Hver av oss betalte 175 dollar, pluss 20 dollar for hver bærer. I tillegg kommer tips til både guide og bærere. Soldater skal ikke tipses. Jeg spurte løytnanten i etterkant av turen om vi kunne få gi 50 dollar de kunne kjøpe øl for. Han forklarte høflig at han ikke kunne ta imot. Ansiktsuttrykkene til både han og soldatene avslørte likevel at de svært gjerne ville ha. Jeg fikk Emanuel til å gi pengene på en diskré måte.

Etter en times gange oppover innmarka, kom vi inn i jungelen. Der starter nasjonalparken og guiden ga streng beskjed at søppel ikke må etterlates. Ikke engang organisk avfall som et lite appelsinskall eller en epleskrott, var lov å kaste fra seg på skogbunnen. Det var mye gjørme på stien, minst like mye som i Rwenzori. Så kom regnet. Store og tunge regndråper løste opp stien til en sammenhengende lang brunstgrop for hjort, for de som vet hva der er. Vi ble gjennomvåte på noen få sekunder. Jeg tror høyden der vi startet var på rundt 2.500 meter. Vi skulle gå tusen høydemeter denne dagen og tusen til neste morgen.

Det regnet lenge, men lettet før vi nådde campen. Vi fikk ikke se noen ville dyr, men flere steder langs stien hadde bøffelen lagt fra seg ruker. Den var i nærheten og soldatene var på vakt hele tiden. Teltcampen var veldig bar. Vi satte opp telta på en treplatting. Den minnet om en ødelagt hytte der kun reisverket stod att. Tåka lette mens det ennå var dagslys og for første gang denne dagen hadde vi sikt og vi kunne skimte en stor antenne på toppen. Jeg var våt og kald og krøp kjapt inn i soveposen. Jeg var dårlig hele natta og kjente på noe som minnet om influensa.

Vi startet mot toppen en time før det lysnet. Sko og ytterklær var kliss blaute fra gårsdagen, men heldigvis var sokker og resten av det vi hadde under, tørt. Morgenen var vindstille og stjerneklar. Da det lysnet fikk vi se alle vulkanene i hele nasjonalparken. Det var fortsatt tett jungel og gjørmete sti. Spesielt ett pari var tungt og vanskelig å passere. Her måtte vi ballansere på røtter og klatre over trær. Det var bratt og sleipt og ikke mye skulle til for å brekke eller vrikke en fot. Vi passerte 4100 meter og jungelen slapp taket. Stien ble tørrere og gjørma forsvant. Det gjorde også finværet. Tåka kom sigende og utsikten forsvant.

Dette var ikke min dag og jeg slet med tempoet til Runar og Sigbjørn som etter hvert drog ifra. Dag og Espen var også svært slitne og sakket akterut. Jeg gikk for meg sjøl. I den tette tåka såg jeg ingen, verken foran eller bak. Skorne var våte og jeg frøs på føttene. Underlaget var nå grus og is. Det var snø i lufta og økende vind dess høyere opp jeg kom. Runar stod og tok imot oppe på kanten. Han og Sigbjørn hadde allerede vært der i et kvarter og vandret litt rundt i tåka og den kalde vinden. De hadde funnet det høyeste punktet. Guiden og soldatene satt bak en liten bygning, i le for vinden. Guiden påsto at der antenna sto, var høyest. Det kunne umulig stemme, høyeste punktet var litt lenger bak. Etter nye 10 minutter kom Dag opp som sistemann.

Vi ble ikke lenge på toppen. Det var altfor kaldt og ingen sikt. Vi tok de obligatoriske bildene og løp ned att. Jeg hadde fått nok av regn, jungel og gjørme for denne gang. Vi var tilbake i landsbyen ved middagstider. Emanuel ventet der med bilen. Afrikaturen var over. Nå hadde vi ikke flere topper å bestige, så vi benyttet muligheten til å kvitte oss med klær, mat og utstyr vi ikke trengte lenger. Vi samlet alt i en stor haug midt på plassen. Guiden og bærerne delte broderlig og var overlykkelige for alt de fikk. Sjøl trusa til Sigbjørn ble mottatt med takk og smil.

Vi var tilbake i Kigali før det ble mørkt og sjekket inn på Hotell Rwanda, eller Hotel Des Mille Collines som det nå heter. Nå var det onsdags kveld. Grytidlig på fredag tok vi et fly til Nairobi. Flyet vi skulle ha videre til London var avlyst. Vi måtte vente i tolv lange timer på neste fly og landet ikke på Gardermoen før klokken 12 på lørdagen.


Tilbake til Rwanda










 
© World Wide Vikings  -  E-post: firmapost@wwv.no - Webdesign av Frode Høgset