Ny bruker
Logg inn
 
Nasjonstopper
Seven Summits
Siste rapporter
Siste bilder
Topplister
 
UZJglwlz
1 m
Burundi
Afrika
Afrikatur 2008
(Skrevet av Petter 29.02.2008)

Tur foretatt: Januar 2008. Andre på toppen: Runar

Afrika er et stort kontinent med over 50 nasjonstopper. Fra før har jeg de som ligger langt i sør. Nå passet det bra å få med seg landene i øst og rundt ekvator. World Wide Vikings skulle nå ha sin første tur til Kilimanjaro med meg og Frode som guider og 22 betalende ekspedisjonsmedlemmer. Jeg, Tarald, Dag, Sigbjørn, Runar og Espen skulle reise nedover en uke før de andre for å klatre Mt. Kenya i Kenya. Etter at Kilimanjaro var unnagjort, skulle Kenya karene med unntak av Tarald, reise videre til Rwenzori i Uganda/Kongo, Karisimbi i Rwanda og avslutte med Mt. Heha i Burundi. Programmet kom til å bli hektisk, vi hadde kun 30 dager på oss til å bestige alle fem fjella.

Dag 1 - 16: se Kenya
Dag 17 – 23: se Uganda og Kongo, Den Demokratiske Republikken

Dag 24 – 26, Mt. Heha i Burundi:
Høyeste fjellet i Burundi heter Mt. Heha. Fjellet ligger vest i landet, nær hovedstaden Bujumbura og ikke langt fra Lake Tanganyika. Burundi er et fjelland. Ikke bratte eller ruvende fjell, men grønne åser. Det går opp og ned hele tiden og veiene likedan. Laveste punkt er 772 meter ved Tanganyikasjøen og høyeste er altså Mt. Heha på 2.670 meter.

Dag, Espen og Sigbjørn hadde bestemt seg for å hvile et par dager på Hotel Des Mille Collines i Kigali, hovedstaden i Rwanda. Tidligere var navnet Hotel Rwanda. En kjent film med samme navn er bygget på en sann historie som utspant seg på dette hotellet under myrderiene mellom Hutuer og Tutsier i 1994. Hotellet er nå pusset opp og fremstår som førsteklasses. At de ønsket å hvile ut etter den strabasiøse Rwenzori turen, hadde jeg full forståelse for. Jeg og Runar skulle bruke to dager i Burundi og komme tilbake til Kigali mandags ettermiddag. Lørdagen skulle brukes til å krysse grensen til Burundi og videre til Bujumbura. På søndag var planen å komme oss på toppen av Mt. Heha og så tilbake til Kigali på mandag. En enkel og grei plan vi håpte ville fungere.

Emanuel viste lite om Burundi. Han hadde aldri vært der, men var sikker på alt ville gå bra. Rwanda er et fattig land, men ikke på langt nær slik som Burundi. Burundi er grønt og frodig, men har lite å tilby turister som da naturlig nok er nesten fraværende i landet. Vi kjørte tidlig på lørdagen. Politiet i Rwanda var godt synlig og sørget for at Emanuel måtte holde seg til fartsgrensen. En gang ble vi tatt og måtte ut med 25 kroner i bot for å ha kjørt nærmere 80 i en 60 sone. Rwanda og Burundi er små land. Rwanda kan krysses fra nord til sør på fem timer. Fra Kigali tar det under fire timer og vi nådde grensen i tolvtiden.

Jeg og Runar hadde på forhånd ordnet med visum til Burundi. Emanuel, som er fra Uganda, slipper visum, men må selvsagt ha pass for å kunne reise rundt i nabolanda. Han hadde ikke med seg pass og de ville ikke slippe han inn i Burundi. Jeg nektet å tro hva han sa, men forsto snart at det var alvor. Han hadde kun med seg et A4 ark med personalopplysninger og bilde, et slags midlertidig pass. Emanuel skulle ikke være sjåfør på denne turen. Han hadde på kort varsel steppet inn for Amos, og derfor ikke rukket å fornye sitt gamle pass. Emanuel trengte sårt denne kjørejobben og hadde unnlatt å fortelle om passet til sjefen sin, Edward. Han gamblet på at A4 arket ville holde . Han greide å komme seg inn i Rwanda, men nå var det bom stopp.

Jeg var forbanna og fortvila. Hva skulle vi nå gjøre. Emanuel var en flink og hyggelig kar og brukte nå sin kløkt og personlighet. Han greide å overtale en Rwandeser som både hadde gyldig pass og sertifikat. Sammen med sin frodige mor var han nettopp kommet over grensen, tilbake fra en tur i Burundi. De skulle nå rett hjem med bussen som stod og ventet på tomgang. Emanuel og Rwandeseren ble enige om å bytte. Emanuel overtok moren og Rwandeseren bilen. Et bytte vår nye sjåfør nok var mest nøgd med. Sjåføren skulle få 20 dollar og i tillegg kost og losji.

Jeg har sjelden vært mer skeptisk på turene mine enn jeg var nå. Rwandeseren snakket fransk, som alle andre i Rwanda og Burundi, men ikke engelsk. Jeg og Runar snakker ikke fransk, så kommunikasjonen måtte foregå ved hjelp av håndbevegelser. I Uganda er det venstrekjøring og bilen vår, som var ugandisk, hadde selvsagt da rattet på høyre side. I Rwanda og Burundi er det høyrekjøring og rattet var følgelig på feil side i forhold til hva vår nye sjåfør var vandt med. I tillegg hadde bilen automatgir, noe Rwandeseren ikke viste hva var. Verken jeg eller Emanuel hadde noen anelse om vi kunne stole på han. Emanuel var redd for bilen. Jeg og Runar fryktet for å bli etterlatt i Burundi, i verste fall ranet og drept.

Som sikkerhet skrev jeg opp alle de opplysningene om han som jeg kunne få tak i. Likevel var det Emanuel som bokstavelig talt satt på det beste pantet idet vi vinket farvel til den overfylte bussen. Så lenge Emanuel bodde hos - og holdt seg sammen med moren, ville vi være trygge på at sønnen kom tilbake med både oss og bilen i god behold. Før Emanuel forlot oss, fikk vi forklart sjåføren inngående hvor og hvorfor vi skulle til Burundi. Han lovte også å hjelpe til å finne en lokalkjent guide som kunne bli med oss til toppen dagen etter.

Vi satt i bilen og alt var klart til å krysse grensa. Jeg satt framme sammen med sjåføren og la merke til at han svetta og skalv. Han var tydelig nervøs og nå ble jeg det også. Det virket som sjåføren ikke kunne kjøre bil, i alle fall ikke bil med automatgir. Grensepolitiet vinket utålmodig på oss og ville ha oss til å kjøre over grensa. Sjåføren visste ikke hvordan han skulle få bilen i gir. Han lette panisk etter en clutch som ikke var der og rygget isteden for å kjøre fremover. Det hele var kaotisk. Jeg fikk satt bilen i rett gir og ba han gi gass. Bilen skjøt fart og vi kom oss inn i Burundi. De neste kilometerne gikk med til kjøreundervisning. Han forsto etter hvert, men det ble mye brems og gass.

Burundi er et bakkeland og veiene likedan. Bilen fikk altfor stor fart og Rwandeseren bremset og bremset. Jeg var bekymret for bremsene og forsøkte etter beste evne å forklare prinsippet med lave gir som brems i bratte nedoverbakker. Han forsto bare delvis hva jeg mente og benyttet nå andre giret nesten hele tiden. Kjøringen gikk i rykk og napp og enda mer bremsing og gassing enn tidligere. Han tutet i ett sett på alt og alle som beveget seg langs veien. På meg virket han irritert og aggressiv. Det ble heller ikke bedre av at vi flere ganger ble stoppet av politiet som nærmest trakasserte oss. En gang var det brannslukkerapparatet som manglet, neste gang var det varseltrekanten, eller så virket ikke ene baklyset. Noen ganger påsto de at papirene ikke var i orden. Alt gikk ut på å få oss til å betale noen få dollar som de selvsagt puttet diskret i sin egen lomme. Alle kontrollene virket svært provoserende på sjåføren. Han var rasende på politiet og mente at ingenting i Burundi fungerer.

Overalt stod mennesker langs veien. De veivet med saker og ting som de forsøkte å selge til forbipasserende. For det meste grønsaker og bananer. De stod der bilene av forskjellige grunner måtte stoppe eller holde lav hastighet. Da vi ikke viste interesse for å gjøre noen handel, nærmest overfalt de bilen og forsøkte å åpne dører og vinduer. Alt som kunne låses på bilen var nå til enhver tid låst. Dagen før i Kigali, greide en kar å få en hånd inn gjennom et ulåst vindu. Hånden hadde peiling mot et filmkamera, men fikk kun med seg en gardin.

Væpnede militære var også godt representert langs veien. Etter hvert som vi nærmet oss hovedstaden Bujumbura, ble de mer og mer synlig. I den flere kilometer lange bakken ned mot byen stod de oppstilt med bare et par hundre meter mellom hver. De stoppet oss ikke for kontroller slik som politiet. Deres rolle langs veien er å ta vare på vår sikkerhet og forhindre ran og overfall. I mørkret blir deres oppgave mye vanskeligere. Derfor er veiene i Burundi stengt mellom seks om ettermiddagen og åtte om morgenen. Kanskje ikke overalt, men på hovedveiene til og fra Bujumbura blir dette overholdt strengt.

Ved innkjøringa til byen stoppet sjåføren vår uten at vi forstod hvorfor. Det var ingen som vinket oss inn til siden eller noen skilter som fortalte om noen kontroll. Her var heller ingen politibiler eller mennesker i uniform. Sjåføren hadde vært i Bujumbura flere ganger og kjente godt til praksisen. Her stoppet alle kjøretøy som ville inn i byen til en siste kontroll. For meg og Runar virket det hele merkelig og litt ubehagelig. Ingen av de som kontrollerte bilene, verken vår eller andres, hadde på seg noe som minnet om uniformer. De skøyet og lo og var regelrett uhøflige. Etter ti minutter fikk vi dra uten å gi fra oss en eneste dollar.

Vi fant frem til et av de beste hotellene i byen. Hotellet hadde førsteklasses sikkerhet og vi slapp å være engstelig for bilen. Den stod parkert innenfor låste porter med væpnede vakter. Vi ønsket å ha kontroll på hvor sjåføren var, derfor tilbød vi han et enkeltrom på hotellet. Han takket nei og ville heller ha penger til noe rimeligere og mer likt det han var vandt med. Vi gav han 150 dollar til mat og overnatting for to døgn. Dette var halvparten av hva vi måtte ha betalt om han overnattet sammen med oss. Jeg tipper han brukte 15 dollar av dette og resten rett på sparekonto. Før Emanuel forlot oss i Rwanda, måtte jeg love at hver gang vi forlot bilen, var det enten jeg eller Runar som hadde hånd om bilnøkkelen. En liten sikkerhet for at sjåføren ikke skulle stikke av.

Jeg og Runar kunne nok ha kjørt bilen sjølve uten sjåfør. Vi hadde med norsk førerkort og pass. Vi hadde med greencard, et forsikringsbevis som biler må ha for å kjøre utenom sitt eget land. Teknisk hadde vi nok vært bedre sjåfører enn Rwandeseren. Veien til Bujumbura var skiltet og vi hadde med kart. Alt dette til tross, jeg var sjelglad for at sjåføren var med oss i Burundi.
Det var han som snakket språket og fikk oss gjennom alle politikontrollene. Vi hadde aldri stoppet ved kontrollen rett før Bujumbura. De som stod der var i sivilt og ingen vinket oss inn. Hadde de forsøkt å stoppe oss, ville vi nok ha kjørt for livet og trodd det var et forsøk på ran. At man skal stoppe på hovedveien inn til hovedstaden er noe alle sjåfører i Burundi vet og skal vite. Vi hadde heller ikke noen anelse om, før det kanskje ville ha vært for seint at veiene i Burundi var stengt mellom seks om kvelden og åtte om morgenen. Og kanskje det aller viktigste, å forstå hvordan trafikken fungerer. En lokal sjåfør vet hvordan andre bilister tenker. Han forstår tutinga og de forskjellige signalene som bilistene gir til hverandre. Dette er helt nødvendig for at trafikken skal fungere og unngå ulykker.

Straks etter at hovedveien åpnet klokka åtte neste morgen, kjørte vi ut av byen og i retning Mt. Heha. Vi var nå fem i bilen. Sjåføren hadde holdt ord og skaffet en guide. En av vaktene på hotellet var fra Mukike, en landsby ved foten av fjellet. Gasengi var lokalkjent og ofret søndagen som guide for oss. Han fikk en dobbel daglønn for bryderiet og samtidig en fin mulighet å hilse på familie og venner. Femte mann i bilen var en ung og vitebegjærlig kar som snakket litt engelsk og fungerte som tolk. Lameck var svært glad for litt penger og sparte alt han tjente til videre skolegang. Hans aller største ønske var å få studieplass i et vestlig lang og ville at jeg skulle hjelpe han med det. Noe jeg ikke kunne love eller gi noen forhåpninger om, dessverre.

Kjøreturen til landsbyen Mukike tok nærmere 3 timer, men i avstand kun fem eller seks mil. De siste 15 kilometerne kjørte vi på en humpete og svingete grusvei og der gikk det ikke fort. På forhand la jeg inn koordinatene til fjellet på min GPS. Derfor hadde vi hele tiden full kontroll på både avstand og retning til toppen. Hver søndag går der en morgenbuss til Mukike, med umiddelbar retur tilbake til Bujumbura. De få gangene Gasengi reiste hjem til landsbyen for å hilse på familien, tok han den. Han måtte da tilbringe en hel uke i landsbyen før han kunne returnere til Bujumbura søndagen etter.

Da vi parkerte bilen vår i landsbyen stod bussen klar til å kjøre tilbake. Som vanlig i Afrika var der mange mennesker langs veien. I dag var det søndag og alle stivpyntet til kirkegang. Kvinner i fargerike drakter og menn i mørk dress. Fra parkeringsplassen kunne vi se toppen. GPSen fortalte oss at avstanden i luftlinje til toppen var under 3 kilometer og kun 250 høydemeter. Det var et lett skogsterreng og vi brukte en drøy time til toppen. Med oss på turen fikk vi noen gutter fra landsbyen som syntes dette var spennende.

Guiden fortalte at på selve toppen hadde det tidligere stått et kors som markerte høyeste punktet i Burundi. Landsbyfolket trodde at under korset lå det skjult en skatt som de gamle koloniherrene gjemte da de forlot landet. De grov en grop som var en meter dyp og tre meter i diameter, men fant aldri noen skatt. Hullet var der fortsatt, dog litt gjengrodd.

Vi gikk en annen vei tilbake til bilen. Gasengi ville stikke innom mor, søster og besteforeldre. De bodde i relativt store stråhytter med andre små hytter i en sirkel rundt hovedhytta og et gjerde som beskyttelse rundt det hele. Utenom gardstunet dyrket de grønnsaker og guttunger gjette buskapen. De hadde kyr med svært lange horn, samt sau og geit. Alt rundt oss var grønt og velstelt, stille og fredelig. De hadde ingen elektrisitet eller jordbruksmaskiner. Alt arbeid ble utført for hånd eller ved hjelp av buskapen. Her var ingen biler som minnet meg på hvilket århundre vi var i. Følelsen av å være hensatt langt tilbake i tiden var overveldende og min beste opplevelse på hele Afrikaturen.

Vi hilste på mor og bestemor og flere av guidens slektninger. De var hyggelige og hilste høflig på oss, men ingen snakket engelsk og noen kommunikasjon fikk vi ikke til. Barna oppførte seg som barn flest. I starten litt skremt, men så tok nysgjerrigheten over. Spesielt syntes de foto – og filmkamera var spennende. Det er alltid muligheter å få gode bilder av barna, bare man gir seg god tid og lar de få se bilder tatt av seg selv. Et digitalt kamera med stort display bak, er kjekt å ha med seg.

Vi nådde tilbake til Bujumbura og hotellet i god tid før seks og stengte veier. Neste dag krysset vi grensen i tolvtiden. Jeg hadde vondt i hodet av all tuting, gassing og bremsing. Emanuel møtte oss spent og nervøs ved grensa og jeg var lykkelig over å få han tilbake som sjåfør. Vi var tilbake i Kigali ut på ettermiddagen. På hotellet ventet Dag, Espen og Sigbjørn utålmodig på oss. De hadde fått nok av byen og var nå ivrige etter å komme av gårde til Volcan Karisimbi. Vi lesset bagasjen i bilen og dro med en gang. Det var 10 mil opp til fjellet og vi ønsket ikke å kjøre i mørkret. Mørkekjøring er rett og slett for farlig i Afrika.

Dag 27 - 31: se Rwanda


Tilbake til Burundi










 
© World Wide Vikings  -  E-post: firmapost@wwv.no - Webdesign av Frode Høgset