Ny bruker
Logg inn
 
Nasjonstopper
Seven Summits
Siste rapporter
Siste bilder
Topplister
 
UZJglwlz
1 m
Kongo, Den Demokr. Republikken
Afrika
Afrikatur 2008
(Skrevet av Petter 22.02.2008)

Tur foretatt: Januar 2008.

For å se flere bilder: se Uganda

Afrika er et stort kontinent med over 50 nasjonstopper. Fra før har jeg de som ligger langt i sør. Nå passet det bra å få med seg landene i øst og rundt ekvator. World Wide Vikings skulle nå ha sin første tur til Kilimanjaro med meg og Frode som guider og 22 betalende ekspedisjonsmedlemmer. Jeg, Tarald, Dag, Sigbjørn, Runar og Espen skulle reise nedover en uke før de andre for å klatre Mt. Kenya i Kenya. Etter at Kilimanjaro var unnagjort, skulle Kenya karene med unntak av Tarald, reise videre til Rwenzori i Uganda/Kongo, Karisimbi i Rwanda og avslutte med Mt. Heha i Burundi. Programmet kom til å bli hektisk, vi hadde kun 30 dager på oss til å bestige alle fem fjella.

Dag 1 -16: Se Kenya

Dag 17 – 23, Margherita Peak i Uganda og Kongo, Den Demokratiske Republikken:
Uganda og Kongo har felles landets høyeste punkt. I Uganda heter toppen Margherita Peak, og Pic Marguerite på fransk i Kongo. Høyden er 5.109 og regnes som det tredje høyeste fjellet i Afrika. Margherita er den høyeste toppen på Mt. Stanley og Mt. Stanley ligger i Rwenzori fjellene, helt vest i Uganda og øst i Kongo.

Uganda og Kongo har en annen liten sak til felles som er mye mindre enn Rwenzori fjellene. I disse grensetraktene finnes det livsfarlige Ebola viruset. Et par måneder før vi reiste, dukket det opp og drepte en del mennesker i en landsby rett nord for Rwenzori fjellene. Ebola smitter ikke gjennom luft. Det smitter på samme måten som HIV, gjennom kroppsvæsker, så vi var ikke engstelige for å reise dit.

Det ble stille etter at Kilimanjaro gjengen reiste hjem til Norge. Vi fem som var att hadde to uker til i Afrika og langt hjemmefra. Vi var nok litt slitne og lengtet hjem til raspeball og grovbrød. For meg er jakta etter nasjonstopper så spennende at hjemlengselen fortrenges til siste toppen er unnagjort. Vi tok et fly fra Kilimanjaro til Entebbe i Kampala. Der hentet Amos oss. Amos var sjåføren som skulle kjøre oss til Rwenzori og videre til Rwanda og Burundi. Dagen etter ble Amos sin kone syk og han måtte trekke seg. Stedfortrederen ble Emanuel. Han var en hyggelig og flink sjåfør, likevel voldte han oss noen problemer senere på turen.

Vi overnattet på Palais Dacha, et koselig hus som også er et pensjonat like utenfor Kampala. Bilen og sjåføren hadde vi på forhand leid av Edward som eier og bor sammen med kone og barn på Palaias Dacha. Edward driver også PalaisTours og ordnet på forhånd avtalen vi trengte for å klatre Margherita Peak. Palais Dacha er nabohuset til Ulf sine svigerforeldre. Ulf er nordmann og bor i Norge og arrangerer bl.a. turer for Hvitserk i Rwenzori. Sjur Mørdre er en av eierne av Hvitserk og det var Sjur som tipset om Ulf. Slik hengte alt sammen. Jeg var lei meg fordi Amos ikke kunne bli med som sjåfør. Ulf hadde fortalt at Amos hadde vært i Rwanda og Burundi mange ganger og kjente landene godt. Reservesjåføren Emanuel hadde vært i Rwanda, men aldri i Burundi. Likevel var jeg ikke så veldig bekymret. Emanuel sin positive og flotte personlighet ville nok veie mye opp for manglende erfaring. Det var en uke til vi skulle videre til Rwanda og Burundi, Nå var vi i Uganda og har var Emanuel lommekjent.

Avstanden mellom Kampala og Ibanda, selve porten til Rwenzori Nasjonal Park er på 40 mil. I Uganda er de flinke med fartsdumper. De lager skikkelige fartsdumper. Kjører du over en ugandisk fartsdump uten å senke farten vil nok både du og bilen bli skadet. Foran hver fartsdump senket Emanuel farten helt og passerte den på skrå. Veiene ellers var gode, likevel tok turen mellom åtte og ni timer. Det var vanskelig å få tak i drivstoff i Kampala. Uganda får vanligvis drivstoffet kjørt inn via Kenya. Valgopprøret hadde blokkert tilgangen og mange bensinstasjoner i Kampala var nå tomme. Prisene hadde eksplodert og dette bekymret Edward. Spesielt siden han nå hadde leid ut bilen til oss og avtalt en fast sum pr. dag, diesel inkludert.

I Ibanda overnattet vi på hotellet Tour Holiday Inn. Ikke akkurat samme standard som den kjente Holiday Inn kjeden, men for 13 dollar natta var det helt greit. Kyllingen var god, men så slank og tynn at vi trengte minst en hel på hver. Vi måtte vente i nesten tre timer fra bestilling til servering. Ikke så rart det, kyllingen måtte slaktes og ribbes før den var klar for stekepanna. I vår verden har vi glemt slikt, der ligger den ferdig partert i fryse- eller kjøledisken.

Vi følte oss godt mottatt på hovedkontoret til Rwenzori Mountaineering Services. Kontoret ligger i den lille landsbyen Nyakalengija, tre kilometer ovenfor Ibanda. De ansatte tok jobben sin på alvor. De var flinke og hadde tydeligvis lært om informasjon og kundebehandling. Opprinnelig hadde vi satt av for få dager til fjellene i Rwanda og Burundi. Derfor ønsket vi å klatre Margherita på kortest mulig tid. På forhand hadde jeg diskutert med Ulf om hvor raskt vi kunne bestige fjellet. Vi kom frem til minimum fire overnattinger. I samråd med sjefen på kontoret og guiden Herbert ble vi enige om et opplegg med kun tre overnattinger. Herbert visste om en snarvei vi kunne bruke. Den vanlige turen har syv overnattinger og koster 850 dollar pr. snute, uansett om man bruker tre eller syv døgn. I prisen inngår guide og bærere, men ikke mat og kokk.

Vi startet å gå fra hovedkontoret. Først tre kilometer på vei, før vi kom inn i nasjonalparken og fortsatte videre gjennom regnskogen på sti. Første dagen gikk vi fra 1600 høydemeter og opp til Nyabitaba Hut på 2.650 meter. Vi gikk fort. Herbert ville teste ut om vi var sterke nok til å gjennomføre turen som planlagt. Vi besto testen og Herbert slakket litt av på farta. Vi krysset en elv og fulgte en bratt rygg oppover før den flatet ut en kilometer før hytta. Sjøl om det etter hvert begynte å regne, var stien her tørr og fin. Ved hovedkontoret snakket vi med flere som nettopp var ferdig med fjellturen. De anbefalte på det sterkeste at vi tok med oss høye gummistøvler. De ville vi få bruk for gjennom metertykk gjørme. Støvlene var å få kjøpt for en billig penge i landsbyen. Ulempen er at gummistøvler gir liten støtte til foten og er uegnet på stein og sti. Vi ønsket ikke noen vrikkete ankler og stolte kun på våre egne fjellsko av lær.

Andre dagen gikk vi helt opp til Lake Bujuku Hut som ligger på 3.900 meter. Vi stresset ikke og brukte den tilmålte tida på ti timer. Vi gikk i gjørme og bog. Bog er det samme som en sump eller myr. Den suger kreftene ut av kroppen og er tyngre å gå i enn gjørma. Det regnet nesten hele dagen og alle ble kliss blaute. Omtrent halvvegs ligger John Matte hytta og her starter sumpene. Først går vi over Lower Bigo Bog. For få måneder siden laget de en bro av treplanker over hele myra. Brua flyter på batonger en meter over bakken. Jeg tipper den er rundt en kilometer lang. Litt senere krysset vi Upper Bigo Bog. Her er ingen bro, men litt nedi myra ligger vasstrukne planker. De ser man ikke, så tørreste måten å komme over, er å hoppe fra tue til tue, om man orker da.
Landskapet i Rwenzori er flott og spektakulært. Synd at vi var uheldig med været og aldri fikk sett Margherita. Tåke og nedbør skjulte alle fjelltopper. Til tider var det også vanskelig å nyte alt det vakre rundt oss. All vår konsentrasjon gikk med til å se hvor neste steg skulle settes på den svært gjørmete og myrete stien. Regnet gjorde det utrivelig og kaldt, og ikke noe fristende med pauser. Dagen hadde vært lang og det var godt å komme seg opp til Bujuku hytta. I hytta var der ingen varme og små muligheter for tørking av sko og klær. Uten blå himmel og sol, ble det kroppsvarmen og soveposen som fungerte som tørketrommel.

Vi startet å gå mot toppen et par timer før det lysnet. Vi gikk ikke den vanlige ruta til toppen via Elena Hut. Isteden tok vi en snarvei som ville spare oss for flere timer. Dag var ikke i form da han våknet og bestemte seg for å stå over toppen. Han var sliten og trøtt og det hjalp heller ikke på humøret at klær og sko ikke hadde tørket av seg sjøl i løpet av natta. Dag sov videre til det lysnet og returnerte ned til landsbyen samme dag. Han gikk sammen med viseguiden Erikana og nådde hotellet sent på kvelden, utmattet etter en lang dag i gjørma.

Natta var klar og fin. Kanskje ville dagslyset avsløre sola for første gang på turen. Jeg frøs litt på føttene. Skorne hadde ikke tørket noe i løpet av natta og var vasstrukne og kalde. Likevel hadde jeg ingen anger fordi gummistøvlene ble forkastet. Isteden angret jeg på at ikke to par fjellsko var med i sekken, der ett var forbeholdt til toppstøtet. Heldekkende gamasjer hadde også gjort nytte for seg. Jeg visste på forhånd at skorne kom til å bli våte av gjørme og regn, men glemte at våte sko må tørkes til neste dag. Man kan ta med seg våte klær i soveposen, men ikke skorne.

Sola lurte oss denne dagen også. Det lysnet, men tåka hang tett rundt oss. På rundt 4.500 meter møtte vi snøen som hadde lavet ned dagen før. Her ble det også brattere og underlaget gikk over til berg og stein. I sekken hadde vi med oss klatreutstyr beregnet på breen litt høyere oppe. Nå fant vi det frem og med stegjern og isøks gikk det greit videre. Vi kom oss trygt opp på en spiss rygg. På andre sida av ryggen gikk det bratt ned att og inn i Kongo. Været var dårlig med snø og vind og liten sikt. Vi gikk videre oppover og hadde kun 250 høydemeter igjen til toppen. Da skjedde noe helt uventet, guiden Herbert ville ikke mer. Han mente all snøen hadde gjort videre klatring livsfarlig.

Vi kunne ikke gå videre på egen hånd. Ikke hadde vi sikt og ikke kunne vi ruta videre mot toppen. Vi hadde med både tau og slynger og hver vår isøks, så sikkerheten hadde vi nok håndtert på en forsvarlig måte. Jeg var mektig irritert, men hadde ikke noe annet valg enn å akseptere Herbert sin beslutning om å snu. På dette fjellet var han sjefen. Først var det meninga at vi bare skulle gå et kort stykke tilbake og finne en annen rute oppatt. Etter hvert ble dette korte stykket om til flere hundre høydemeter. Vi kom ned att på stien der normalruta går mellom Bujuku hytta og Elena hytta. Høydemåleren viste 3.900 meter og vi var mildt sagt forbanna. Ikke fordi guiden valgte å snu slik han gjorde, det respekterte vi. Vi var forbanna fordi han tok snarveien og ikke normalruta. Han visste om snøen i høyden og burde ha forutsett problema det medførte. Nå hadde vi gått tusen høydemeter til ingen nytte. Klokka var to på ettermiddagen og foran oss ventet 750 bratte- og gjørmete høydemeter opp til Elena hytta

Dersom vi hadde gått normalruta, hadde vi nok stått på toppen omtrent på samme tid som vi nå stod 1200 høydemeter under den og diskuterte hva hver enkelt av oss skulle gjøre. Det som var helt sikkert var at vi måtte komme oss opp til Elena Hut før det ble mørkt. Videre måtte vi starte på toppstøtet så tidlig at vi hadde en teoretisk mulighet for å nå tilbake til landsbyen om kvelden. Om ikke ville turen videre til Rwanda og Burundi bli forsinket, noe vi ikke hadde tid til. Runar var svært sliten og overbevist om at han måtte gi seg her. Sigbjørn og Espen manglet motivasjonen til en ny tur oppover og valgte å gi seg sammen med Runar. Alle tre gikk tilbake til Bujuku hytta, pakket og gikk rett ned til John Matte hytta. Hytta var stappfull, men de fikk hver sin soveplass under hytta.

Det er ikke ofte jeg blir sint, men det var jeg nå. Jeg var sint på Herbert fordi han ikke hadde forutsett snøproblema og dermed ødelagt toppforsøket til de tre andre. Jeg var irritert på Herbert fordi jeg var sliten og våt. Jeg vasset til knes i gjørme og myr og han fikk all skyld for mine lidelser. Innerst inne visste jeg bedre. De siste tre ukene hadde jeg vært på Afrikas tre fjell over 5000 meter. På høye fjell er matlysten dårlig og spesielt de tre siste dagene hadde næringsinntaket vært labert. Jeg var avmagret og langt nede på grunnfjellet.

Etter tre timer nådde jeg snøen og fikk øye på hytta. Strev og slit var glemt. Tungsinnet forsvant og ble erstattet av forventninger til morgendagen. En kar fra Japan hadde allerede etablert seg i hytta. Han virket i dårlig form, men var glad over å få selskap. Ute var det vind og snøbyger, inne var det kaldt og fuktig. Dette var en enkel og trekkfull hytte, men gav ly for vær og vind. Etter en stund kom en bærer med det jeg hadde att av mat, klær og utstyr fra Bujuku hytta. Jeg var overlykkelig over å finne et par tørre sokker og soveposen å krype ned i. Våte klær lot jeg tørke på kroppen eller i soveposen. Skorne hadde jeg gitt opp for lengst. De var gjennom våte og tunge som bly.

Japaneren hadde ikke tenkt å gå sammen med oss, men ombestemte seg i løpet av natta. Han hadde med en egen guide, men siden guiden var usikker på ruta oppover, ønsket de å gå sammen med meg og Herbert. Ruta opp fjellsida til brekanten er godt merket med små varder. Derfra er toppen lett å finne i klart vær. Nå var det natt og i tillegg null sikt. Tåka lå tett og snøen virvlet rundt i den sterke vinden. Herbert forsikret at han uansett tåke og sikt ville finne veien, her var han lommekjent.

Vi startet litt før fem. All snøen gjorde at vi startet med stegjern og isøks fra hytta. Det var mange bratte partier oppover til brekanten. Ved brekanten kom dagslyset og der knytte vi oss inn i tauet. Herbert gikk først og fant veien uten å se noe som helst. Til tider tvilte jeg på om vi var på rett kurs. Etter en halvtime dukket en bergnabb opp i tåka. Han korrigerte litt etter nabben og fant lett ruta videre over breen. Japaneren var nok dårligere akklimatisert enn oss andre. Han slet med tempoet og sinket oss. Da vi startet på den lange og bratte stigningen mot toppen, ønsket han sjøl å dele opp taulaget. Herfra var det bare en retning mot toppen, oppover og umulig å gå feil. De hadde også våre spor å gå etter og ett ekstra tau.

Jeg var kald og frøs fælt på føttene. Lærskorne, som var vasstrukne da jeg startet, fungerte nå som en fryseboks. Etter at taulaget ble delt, økte jeg og Herbert farta. Jeg kjente etter hvert at varmen kom sigende, også i føttene. Like under toppen, der breen slutter mot fjellveggen, måtte vi klatre noe få meter. Litt slitsomt, men ikke vanskelig. Først tretti meter fra toppen var den mulig å få øye på varden. Vi ble der i kun fem minutter, nok tid til fotografering, før vi hastet ned att. Vi møtte de to andre rett under fjellveggen. De hadde stø kurs mot toppen. Min japanske venn var sliten men svært lykkelig. På vei tilbake til hytta håpet jeg at tåka skulle lette. Jeg hadde lyst å se hvordan Margherita Peak så ut på avstand. Tåka forble like tett og jeg fikk aldri se Afrikas tredje høyeste topp.

Vi nådde tilbake til Elena hytta ved ellevetiden, pakket og dro videre en halvtime senere. Vi bestemte oss for å dra helt ned til landsbyen og hadde ingen tid å sløse bort. Vi gikk jevnt og trutt i syv timer uten pauser, og nådde landsbyen i skyminga. Sjåføren Emanuel dukket opp som avtalt utpå kvelden. Dagen etter hadde vi opprinnelig planlagt å kjøre direkte til foten av Karisimbi, høyeste fjellet i Rwanda. Den planen sprakk. Vi var slitne og trengte en liten hviledag på et flott hotell. Klær og sko skulle tørkes, og vi var sugne på øl og feit mat.

Og slik ble det. Istedenfor Karisimbi, kjørte vi direkte til Rwanda og hovedstaden Kigali. Der tok vi inn på Hotel Des Mille Collines, bedre kjent som Hotel Rwanda. Etter lange, men fredelige diskusjoner i gruppa, endret vi ytterligere på planene. Vi valgte å utsette fjellet i Rwanda til etter at Mt. Heha i Burundi var unnagjort. Nå var det fredagskveld og ingen angret på endringene, eller på noe som helst for den saks skyld da vi satt nydusjet i baren og ventet på en saftig biff. Neste morgen kjørte jeg og Runar videre til Burundi. De tre andre ville heller slappe av noen dager på Hotell Rwanda og droppet Burundi.

Dag 24 - 26: se Burundi


Tilbake til Kongo, Den Demokr. Republikken










 
© World Wide Vikings  -  E-post: firmapost@wwv.no - Webdesign av Frode Høgset