På tur med Hvitserk (Skrevet av mflygind 21.06.2011) Tur foretatt: Januar 2000. 05. januar 2000 – Puente del Inca Flyet gikk fra Gardermoen kl. 18.25 3. januar 2000 (mandag). Jeg hadde pådratt meg en liten forkjølelse i forbindelse med nyttårsaften, og hadde akkurat kommet ned i 0 i promille. Både Morten og jeg synes det var latterlig og måtte møte opp kl. 16.00. Men vi skulle etter hvert finne ut hvorfor. Etter at Guro hadde kjørt oss ut og var nesten tilbake i Oslo, fikk jeg tak i henne og måtte fortelle at bilen måtte tilbake til Gardermoen. Vi hadde greid å glemme igjen staver og isøkser i bagasjerommet. Christian kom ut med utstyret og vi hadde ikke så god tid som vi trodde. Flyreisen var et helvete. Vi mellomlandet i London og Buenos Aires og var fremme i Santiago omtrent 24 timer etter avreise. Derfra var det 5 timer i buss til Puente del Inca. På flyplassen i Santiago var det ufattelige mengder med utstyr som måtte telles opp. Det endte med at vi manglet 2 mann og 2 bager. Morten Astrup og en venn av han (Mogens Mathiesen) skulle møte oss i Santiago, men måtte utsette avreisen p.g.a. jobb. De to som manglet bagene sine var ikke akkurat kjempefornøyde. Utstyret er enda ikke kommet til rette. I dag har vi vært i Mendoza og hentet ”climbing permits”. Siden det var veldig mange dødsulykker i fjor, må man nå hente tillatelsene personlig i Mendoza. Logisk? Da vi kom tilbake til Puente del Inka tok vi en kort akklimatiseringstur opp i alpinanlegget her. Vi har gjort oss klare til avreise, og har sendt av gårde noen hundre kilo med utstyr til Base Camp. Dette blir fraktet inn med muldyr og gjenforenes med oss om ca. 4 dager. P.g.a. rot har vi i dag sjekket inn på et nytt hotell. I går bodde vi på 6-manns rom på et møkkete hotell. Nå bor vi på 3-manns rom med eget bad m/badekar, TV og telefon. Ikke verst! Jeg bor sammen med Morten og en som heter Kjell. Han er her for 3. gang!!! En morsom og hyggelig kar på ca. 50 år som driver eget advokatfirma og bor på Nesøya. Det er veldig interessant og høre om hans erfaringer fra de gangene han har vært her før. Jeg føler meg bra og har blitt kvitt forkjølelsen jeg så vidt hadde fått. Vi befinner oss nesten 3.000 moh, men jeg er i fin-fin form. Dette SKAL gå bra!!!
06. januar 2000 – Confluencia Etter en god natts søvn og den siste dusjen på 2 uker, ble vi kjørt til inngangen til nasjonalparken. Vi ”sjekket inn” og labbet av gårde. Fra flyet hadde vi sett Aconcagua og hele ruten inn til fjellet. På begynnelsen av turen så vi også toppen av fjellet. Vi hadde fått streng beskjed av Lars og Sjur om å gå veldig sakte. Vi gikk så sakte at det nesten var irriterende. På forhånd hadde jeg fått inntrykk av at veien inn til Base Camp var ganske trist og kjedelig. Heldigvis stemte ikke det. Det er veldig fint her. Med to pauser og sakte gange, kom vi frem til Confluencia etter ca. 5 timer. Selve hovedcampen ser ganske bedriten ut. Eneste pluss er at de selger bayer der. Vi bor heldigvis et par hundre meter ovenfor, med en liten bekk med rent vann. Nå har vi satt opp teltene og fått oss litt kylling i karri til middag. Vi har hatt knall sol i hele dag, og har smurt oss inn med solfaktor 30. Dagens høydepunkt var helt klart etter at vi hadde satt opp teltet. I strålende sol monterte jeg den geniale ekspedisjonsstolen min (enda bedre enn busesofaene i H32). Jeg fikk lagt på et nebb og koste meg med litt tecno (Oakenfold) på minidiscen. Jeg følte virkelig at det passet godt inn i disse omgivelsene. Med ”mor og far er søsken” capen ble det en uforglemmelig opplevelse! Confluencia (camp 1) ligger på ca. 3.500 moh. Jeg føler meg fremdeles som en million dållars uten å ha puttet i meg medikamenter. De fleste gutta knipser D’er (diamox), men jeg tror jeg drøyer litt med det. Jeg har begynt å bli bedre kjent med de andre, men er enda ikke sikker på navnene til alle. Selv om jeg neppe ville vært mye sammen med mange av disse gutta i byen, har jeg fått et godt inntrykk så langt. Nå ble det faen meg skygge for første gang i dag, så jeg får vel gå å hente gore-tex jakken. For å ha nevnt det er det shorts + t-skjorte som er antrekket på dagen. Det er alt for varmt, men det blir omtrent 0 grader om natten. Og det er ikke så lenge til nå.
07. januar 2000 – Confluencia Etter at solen gikk ned i går ble det rimelig kaldt. Da det begynte å bli mørkt (8-9 tiden) la vi oss i teltet. Vi bor sammen med en kar fra Stavanger som heter Geir. En bra kar som virker veldig sprek. Vi sov godt alle tre og var klare for akklimatiseringstur i dag tidlig. Etter en bra frokost la vi i vei i strålende sol. Vi kom oss opp til ca. 4.000 moh og slappet av med litt sjokolade, minidisc m.m. Det var en dritbra tur med knall utsikt etter hvert. Tor på 63 år travet høyere enn alle andre og fikk vel enda bedre utsikt. Ganske sprekt. Vi har gått sakte og har ikke vært i nærheten av andpustne. Det er utrolig varmt her, og de ca. 100 sjokoladene vi fikk med av Jens egner seg vel bedre som sjokoladesaus. Vi har akkurat kommet tilbake til campen samtidig som en del skyer også har funnet veien til Confluencia. Det er bare å håpe at vi ikke får regn og sne. …3 timer senere… Det ble litt kjedelig vær, men det gikk fint å sitte ute med gore-tex utstyr. Vi spiste middag og hadde en økt med teltene, slik at vi kan sette de opp og ta de ned i uvær. Ellers kan jeg røpe at jeg begynner å bli skikkelig lei av å pisse. Vi må drikke 6-7 liter vann om dagen siden det fordamper så fort når man puster. I natt drakk jeg ikke en dritt for å slippe å gå ut å pisse, men fikk beskjed om å drikke om natten også. Det er noe dritt. Været ble bedre utover kvelden og nå er det helt perfekt. Vi kan se at det har kommet en del sne på Aconcagua, men ikke mer enn at det smelter raskt. Vi snakker en del om veien videre. Inn til Base Camp er en ganske lang tur. Lett på begynnelsen, men et helvete på slutten. Vi har fått høre at det er lite sne i traversen helt helt øverst på fjellet. Det betyr at vi kan dure av gårde uten stegjern. De tar vi imidlertid på i Canaletaen hvis vi er så heldige at der er litt sne der. Vi får se. Hittil i år har det visstnok bare vært 1 dødsfall, mot 10 på samme tid i fjor. Dagens høydepunkt var helt klart 2 timer med Duran Duran på 4.000 moh. Kredit til Anders Jarning for bra musikksmak. Nå har Morty B rappa den.
08. januar 2000 – Confluencia Etter frokost dro vi 6 stykker innover mot Plaza Francia(?) som er base campen til de som skal klatre south face. Vi gikk ca. 3 timer og stoppet et sted der vi hadde skikkelig fin utsikt mot sørveggen. Da befant vi oss ca. 4.200 moh. Sørveggen er skikkelig imponerende. Den er sinnsykt bratt med hengebreer. Fjellet er pill råttent, så det er vanskelig å klatre der. Sjur dro inn til Base Camp sammen med 2 stykker i dag tidlig. De skal finne noen bra teltplasser og ordne saker og ting før vi kommer i morgen. Etter 2 timer og 30-40 bilder på den fine utsiktsplassen, gikk vi tilbake til campen vår på Confluencia. Været i dag har vært som de andre dagene. Knall sol og drit varmt. Ved 2-3 tiden begynner det å skye til rundt Aconcagua, men det er pent vær her. Nå ligger jeg i teltet og det er verre enn en badstue. For gå ut å se om det er noe middag på gang.
09. januar 2000 – Plaza de Mulas (Base Camp) Da vi spiste middag I går kom det 3 norske gutter forbi campen vår. Sjur hadde gitt melding om at de var på vei nedover etter å ha vært på toppen. Da vi så 3 gule Ajungilak soveposetrekk, fikk de applaus, kaffe og mat. En av gutta hentet til og med frem det norske flagget. I dag tidlig var det ut av sover’n kl. 07.00. Vi pakket sekkene og teltene, spiste frokost og begynte å gå kl. 09.00. Turen til Base Camp tar mellom 7-9 timer og er veldig slitsom. Det er flatt de første 3 timene. Man går i elveleier som er ganske uttørket på denne tiden. Det er imidlertid en elv som må forseres. Jo tidligere på dagen, jo bedre. Da er det ikke fult så mye vann i elven. Vi kom oss greit over, men Fanny og Hanne valgte en meget dårlig løsning. Det var bra underholdning for oss gutta som satt og spiste lunch. Vi spiste etter at vi hadde gått gjennom elveleiet og hoppet over elven. Vi spiste lunch med Petter, Frode og Runar fra Sunnmøre. Derfra begynte det å gå oppover. Vi passerte noen døde ”mulas” og kom etter hvert frem til ”Columbia”. Dette er en ”hytte” (ruin) som liger 4.150 moh ca 1 time før Base Camp. Det var der Ulvang og 5 fjell gutta hadde base camp på sin mislykkede vinterbestigning. I boken de skrev stod det at de hadde funnet et blad med nakenbilder av Linda Johansen. Jeg lette, men fant det ikke. Fra Columbia gikk vi opp noen jævlig bratte bakker før vi endelig kom til Base Camp ”Plaza de Mulas” 1 time senere. Turen inn var helt suvveren. Knall vær, med sol hele dagen. Ingen skyer i dag. Vi har nå gått nordover og rundt på vestsiden av fjellet. BC ligger nordvest for toppen. Base Camp er en ”by” av telt. Her har du burgersjapper, barer, dusjer osv. En halvtime unna er det et hotell også. Her har vi så mange telt at vi bor 2 mann i 3-manns telt. Jeg camper naturligvis sammen med Morten. Hvitserk har også gjort en deal med en lokal helt som heter Fernando Grajales. De har satt opp et stort spisetelt hvor de serverer frokost, middag og vin til maten! Jeg var ganske (veldig) sliten etter turen i dag. Heldigvis føler jeg meg bra, og jeg har ikke fått høydesyke enda. Jeg føler meg så bra at jeg driter i diamox og andre medikamenter foreløpig.
10. januar 2000 – Base Camp I dag var det hviledag og sen frokost. Vi gikk gjennom litt utstyr og passet på at alt var i orden. Noen tok en tur ut på breen for å venne seg til å gå med stegjern. Sjur, Martin og Geir 2 gikk opp til ”Canada” (4.800 moh) og ”Alaska” (5.150 moh) og satte opp telt. Morten og jeg tok på oss plastikkstøvlene og gikk oppover Aconcagua for første gang. Det var strålende vær, og vi var begge i veldig god form. Vi så oss ut et passende mål, men brukte bare 20 minutter opp dit. Dermed labbet vi videre. Etter en times tid fant vi et flott sted hvor vi satte oss ned og slappet av ca. 4.650 moh. Vi følte oss veldig pigge, men ville ikke gå lenger. 1 time på 300 høydemetere er vi fornøyde med. Vi gikk sakte og var ikke andpustne i det hele tatt. Etter et par timer ”surfet” vi ned på ca. 15 minutter. Plastikkstøvlene er overraskende gode å gå med. De er ikke for tunge, men kanskje litt for varme foreløpig. Litt ”duck-walk” oppover og de sitter veldig bra. Nedover er det bare å lange ut og skli nedover i grusen. Etter hvert var det flere som kom oppover. Veldig hyggelig å møte Fanny på vei opp i strålende humør og fin form. I går hadde hun litt hodepine og følte seg ikke så bra. Nå er det heldigvis bra igjen. Etter turen gikk vi bort til GeoTrek teltet og fikk oss hver vår burger og en cola. Der møtte vi en rimelig deppa amerikaner. Han hadde vært rett under toppen, men måtte snu da han plutselig begynte å blø neseblod. Det er som regel et veldig dårlig tegn. De var 3 stykker som hadde 13 dager fra avreise til ankomst USA. De hadde gått alt for fort, og ingen nådde toppen. Det er en del ”kamikaze” forsøk på å bestige fjellet her. Mange går alt for fort, og blir skikkelig dårlige. I vår gruppe ser det ut til at alle er i god form. Lars er nesten overrasket over at ingen har blitt dårlige enda. Før middag ble det fordelt ca. 6 kg fellesutstyr (mat) til hver. I morgen skal vi opp til Alaska (5.150 moh) og legge fra oss dette. Da får vi nok se hvordan det ligger an med de fleste. De som sliter kan legge igjen utstyret i Canada (4.800 moh). Det var deilig å få litt høyde i dag. Jeg gleder meg skikkelig til å komme enda litt høyere i morgen.
11. januar 2000 – Base Camp Etter frokost pakket jeg 25 pakker kjeks, varme klær og masse vann, og gjorde meg klar til avmarsj. Med ca. 10 kg gikk vi oppover normalruten på Aconcagua med håp om å komme opp til Alaska (5.150 moh). Vi gikk fortere enn i går, men jeg var ikke helt fornøyd med tempo og veivalg. Tempoet var min egen feil siden jeg gikk foran med Morten bak. Veivalget var vi flere om. Stiene går i sikk sakk oppover, krysser hverandre, og det er ikke så lett å se om man må opp bratte partier. Det beste er å finne en vei der man unngår de bratte partiene. De blir man veldig slitne av, i tillegg til at de ikke er så behagelige med plastikkstøvler. Etter 2 timer og 15 minutter kom vi til Canada (4.850 moh). Vi tok en liten pause før vi gikk videre til Alaska 5.150 moh. Det tok ca. 1 time, men var jævlig slitsomt på slutten. Der dumpet vi maten og slappet av i ca. 2 timer. Jeg følte meg ikke helt pigg, og ble litt forbanna p.g.a. det. Det viste seg å gå fort over, så nå er jeg veldig blid igjen. Det eneste jeg lurer på er hvordan det gikk i kampen mellom VIF og horhamar 6. januar. Apropos det, så er skjerfet i fin form uten antydning til høydesyke. Så det er klart for toppforsøk om en ukes tid. Som vanlig hadde vi strålende sol i dag. Jeg håper jeg har blitt brun og at det ikke bare er møkk jeg har i ansiktet. Det var deilig å komme så høyt at vi kunne se ned på fjellene som ligger rundt. Vi kunne også se toppen og veien opp dit. Den ser visstnok veldig bra ut i år. Da vi følte vi hadde vært der oppe lenge nok, løp vi ned på 40 minutter og dro rett bort i burgersjappa og spiste lunch. Da vi kom tilbake til teltene fikk vi høre at det hadde vært en stygg ulykke på fjellet i går. 4 argentinere døde. De hadde gått i tau på polskeruta og falt rett før toppen. Dette er visstnok den verste enkeltulykken som har vært her. Jeg er veldig glad for at vi nå har nådd 5.150 moh, og at både Morten og jeg er i fin form. Alle bortsett fra 1 kom seg opp til Alaska i dag. I fjor var det kun 4 stykker som hadde greid det. Det betyr at vi har fått opp mer utstyr enn forventet. De fleste føler seg bra/OK, men Arne måtte gå fra middagen for å spy. Det var ikke maten! I morgen er det bæring av telt, primuser og annet fellesutstyr til ”Nido de Condores” 5.400 moh. Det kommer til å bli hovedleieren vår høyt på fjellet. Vi må også ta med det utstyret vi la igjen i Alaska i dag. Det blir slitsomt. Turen i morgen er frivillig, men vi føler oss bra nok til å gå opp. Fanny tror hun blir her i morgen. ”Nido” er den største leieren oppe på fjellet, så det skal bli deilig å endelig komme opp dit. Det er høyt (5.400 moh), så vi får håpe det ikke blir noe høydesyke.
13. januar 2000 – Base Camp Da vi var klare for avmarsj til Nido i går fikk vi beskjed om at teltet til Morten og meg måtte tas ned og bæres opp til Nido. Vi fikk et nytt telt her i BC som er enormt. Et bra plaster på såret ettersom vi ble ½ time forsinket oppover fjellet. Allikevel var vi blant de første som gikk oppover. Morten gikk fort og var langt foran meg etter 1 times tid. Jeg slo følge med Kjell og Torbjørn etter 1,5 time, og gikk fra de rett før Alaska. Der fylte jeg opp sekken med enda mer utstyr, og bar det opp til Nido. Jeg brukte ca. 4 timer og 45 minutter til Nido, mens Morten gikk på 4 timer. Morten hadde tatt følge med Sjur, og de hadde allerede satt opp 2 telt da jeg kom. Jeg var tredjemann opp til Nido, og både Morten og jeg tror ikke det er tilfeldig at vi var de 2 første opp til Nido (bortsett fra Sjur). Vi la fra oss fellesutstyret vi hadde båret opp, i tillegg til det private utstyret. Jeg la igjen isøks, termos, stegjern, dagstursekk, noen sjokolader og noe undertøy. Utsikten var fantastisk i det fine været. Det er deilig å endelig få litt høyde. Vi merket ikke noe særlig til høyden, og det lover bra. Etter hvert kom nesten alle de andre også opp. Det er drit bra, siden det betyr at nesten alt utstyret er på plass på fjellet. Fanny snudde ca. ½ time fra Nido. Vi kom oss ned med tomme sekker, klare for middag. Det ble en sen middag med noe vin og en øl. Det var deilig å slappe av litt siden det hviledag i dag. I dag har vi ikke gjort en dritt. Det eneste vi har gjort er å snakke om fjellet og fått i oss veske. Etterpå skal vi bort til GeoTrek å få oss en burger, før vi begynner å gjøre klart utstyr til i morgen. I morgen blir en særdeles viktig dag. Da flytter vi til Nido. Vi befinner oss nå 4.250 moh, og det blir stor forandring å flytte til 5.400 moh. Hvordan kroppen reagerer på flyttingen vil bli helt avgjørende for resten av turen.
15. januar 2000 – Nido de Condores Vi stod opp tidlig i går og pakket og gjorde oss klare. Noe utstyr ble lagt igjen i Base Camp, og resten måtte bæres opp. Det er viktig å ikke gå for fort oppover. Hvis man sliter seg ut er det nesten umulig å ta seg inn igjen i denne høyden. Et annet problem med for rask oppstigning er hopepine. Morten og jeg var blant de første som begynte å gå. Vi hadde på forhånd bestemt oss for å bruke 7 timer. Vi gikk veldig sakte og jeg gikk foran. Men vi klarte det ikke. Etter ca 5,5 time var vi oppe på Nido (5.400 moh). Vi var litt slitne etter å ha tatt med alt for mye fellesutstyr fra Alaska, men hadde ikke hodepine. Vi var de første som kom opp og hjalp Sjur med å sette opp telt. Selvfølgelig kapret vi det beste teltet selv. Vi bor sammen med Frode. En morsom fyr fra Sunnmøre. Han har ingen problemer med høyden, men er litt forkjølet. Det var skikkelig deilig å komme opp hit uten problemer. Noen bor fremdeles i Base Camp, og noen av de som har flyttet opp sliter. Her må vi smelte sne for å få noe å drikke. Og vi skal drikke 6-7 liter om dagen. Det betyr at vi ikke gjør annet enn å koke vann her oppe. I går fikk vi ikke kokt nok vann, og våknet med en herlig hodepine alle 3. Nå har vi fått i oss mer vann og er fine igjen. Fine er vel å ta i litt, ettersom vi ikke har dusjet på 8-9 dager. Alt stinker! Solnedgangen i går var helt fantastisk. Vi ligger høyere enn de fleste fjellene rundt oss, og det var et fantastisk lys. Problemet er at det er så kaldt at man ikke orker å se for mye på det. Det er også et helvete å gå ut å pisse om natten. Vi har pisseflasker, men har ikke begynt å bruke de enda. I dag vurderer vi å gå en liten tur oppover, men har ikke bestemt oss enda. …noen timer senere… Vi har akkurat spist middag og klokken er 18.00. Vi tok med oss noe fellesutstyr og noe privatutstyr, og gikk oppover ved 12-13 tiden i dag. Vi hadde med litt lite spise/drikke, men da jeg fant frem 2 Mars bars i sekken kom vi oss helt opp til ”Berlin” som er siste camp (5.800 moh). Der blåste det noe helt jævlig. For første gang måtte jeg bruke fullt votteutstyr. Jeg fikk båret opp noe fellesutstyr og isøks, stegjern, termos, liten sekk, ansiktsmaske og VÅL’ENGA skjerfet. I dag satte jeg forresten ny høyde rekord. Den forrige var 5.695 moh på Kilimanjaro. Og i dag altså 5.800 moh. I morgen flytter de som skal være med på første toppforsøk opp til Berlin. Der skal de sove 1 natt før de starter tidlig mot toppen. 2. og 3. toppforsøk er lik det første, og går 1 og 2 dager senere. Dersom man flytter opp til Berlin i første toppforsøk og føler seg dårlig, kan man gå ned til Nido og bli med på andre toppforsøk. I dag gikk vi Nido (5.400 moh) til Berlin (5.800 moh) på ca. 2 timer, så det er ikke lange avstanden. Jeg lurer noe javlig på om jeg skal bli med på første forsøk i morgen eller ikke. Gjør jeg det, kan jeg være på toppen i over i morgen. Men hvis jeg ikke er bra nok akklimatisert er det bare tull. Jeg er veldig usikker. Jeg kommer til å ta avgjørelsen i morgen tidlig ettersom hvordan jeg føler meg, og hvordan været er. Nå har det vært bra vær i 10 dager på rad. Mye vind og mange kuldegrader, men bra nok.
16. januar 2000 – Nido de Condores. Da vi kom ned fra Berlin i går, hadde Fanny bestemt seg for å gå ned til Base Camp. Hun hadde litt vondt i hodet og var litt kvalm. Jeg ønsket henne god tur ned og hun lovet og komme opp igjen i dag. Da vi hadde lagt oss i går begynte det å blåse ganske kraftig. Etter noen timer så vi den hvite ”hatten” på toppen, og den betyr jetvinder. I løpet av natten brakk det noen teltstenger. Ellers her i Nido blåste det i stykker 4 telt. Fra Berlin meldes det om en savnet person. Vi sov godt, selv om det blåste noe helt for jævlig. Alle som sov i Berlin måtte flytte ned midt på natten. Godt at ikke uværet kom en dag senere. Jeg føler meg i god form, og hadde nok gått for gull i dag. I dag tidlig kom Sjur innom teltet og fortalte at Fanny var alvorlig syk og måtte ned til Base Camp. Jeg skjønte ingen ting siden jeg hadde ”sett” henne gå nedover i går. Det viste seg at Lars og Sjur hadde overtalt henne til å bli. Det kan jeg skjønne, for hun så veldig bra ut i går. Da vinden roet seg gikk Lars og Sjur ned til Base Camp med Fanny. Sjur hadde måttet bære henne det siste stykket. Det siste vi har hørt er at det sannsynligvis er blindtarmen. Det er leger i BC, og vi har til og med vår egen. Problemet er at hun ikke kan bli hentet av helikopter p.g.a. vinden. Så vidt jeg vet er hun nå på vei ned på muldyr sammen med legen vår. Her oppe i Nido bærer det fremdeles preg av vindens herjinger. I vårt telt er alt i orden, bortsett fra primusen. Morten begynner å bli litt sinna. Vi har en mann på vei opp til Berlin for å se hva som er igjen av utstyret vi bar opp i går. Faen i helvete hvis det har blåst bort. De fleste føler seg bra her i Nido nå. Jeg merker en liten hodepine ved brå bevegelser. Dette har blitt en ufrivillig hviledag p.g.a. vinden og Fanny. Første toppforsøk er dermed kansellert. Nå er jeg imidlertid sikker på et jeg flytter til Berlin i morgen og går for toppen i over i morgen. …noen timer senere… Lars og Sjur har kommet opp igjen fra Base Camp. Fanny ble sendt av gårde med muldyr sammen med Hans Christian (legen vår). Været er blitt bra igjen, så i morgen flytter vi til Berlin. Uværet hadde laget problemer i BC også. Telt og utstyr hadde fløyet hit og dit. Til og med serveringsteltene hadde blitt tatt av vinden. Her oppe er de fleste ganske spente. De fleste flytter oppover i morgen, men jeg tviler på at alle gjør det. Bortsett fra Fanny og legen vår, bor alle i Nido i natt. Nå begynner jeg endelig å føle at toppen er nærme. Om 2 dager kan jeg stå på toppen. Jeg planla dette for 3 år siden, men den gang ble det ikke noe av. For et år siden luftet Morten Malling ideen en gang til. Han var kylling og ble ikke med, men Morten B og jeg meldte oss på Hvitserks tur. Jeg har gledet meg til denne turen i et år, og om to dager vet jeg hvordan det har gått. Jeg føler meg veldig bra, så nå ligger alt til rette for en vellykket bestigning. Det er så nære at jeg har begynt å tenke på resten av ferien. En uke på Vina del Mar. Men jeg tenker mest på turen ut fra fjellet og en dusj. Men nå får jeg konsentrere meg om toppen først. Dagboken ligger igjen her, så neste gang jeg skriver er jeg enten veldig fornøyd eller veldig forbanna. LYKKE TIL MARIUS!
18. januar 2000 – Nido de Condores Akkurat nå (kl 22) er jeg veldig sliten og veldig glad. Ca. kl 15 i dag stod jeg på toppen av Aconcagua (6.957 moh). I går flyttet vi opp til Berlin (5.800 moh). Det var ingen andre telt der p.g.a. uværet som hadde herjet. Det var en svenske der som vi hadde møtt før. Han hadde ikke kommet opp. Den dagen hadde det imidlertid vært en japaner på toppen. Han hadde visstnok fullført 7 Summits. Fra Berlin er det en fantastisk utsikt, særlig i solnedgang. Selv om det er jævlig kaldt, fikk jeg tatt en god del bilder. Resten av dagen brukte vi til å smelte sne. Etter å ha sovet veldig godt måtte vi stå opp 05.30 for å smelte sne, pakke sekken og få på oss alt utstyret. Vi begynte å gå ved 8 tiden i dag tidlig. Det var ganske kaldt, så jeg gikk med dunjakke. Fra Berlin til ”Independencia” (6.400 moh) gikk det kjempebra. Sjur gikk foran med 4 av oss på slep. Det var utrolig å se hvordan fjellene forsvant under oss. På Independencia måtte vi sette på stegjern, balaklava og ansiktsmaske. Da vi kom over en kneik etter Independencia blåste det noe helt for jævlig. Etter ”traversen” på vei inn i ”canaletaen” roet vinden seg. Dette er faste værmønstere, så det var ingen overraskelse. Etter Independencia går man rett inn i traversen. Det er ikke veldig bratt, men det er bratt nedover til høyre. På denne strekningen er det et snefelt hvor det skjer alt for mange ulykker, spesielt på vei ned. Årsaken er som regel at man sjangler utmattet av sted, og gjerne med stegjern som ikke sitter skikkelig. Sjangle, sliten, høydesyk….. hei Eivind. Etter traversen går man inn i canaletaen. Dette er en steinur som går rett til toppen. Problemet er at stenene er løse. 2 skritt opp – 1 skritt ned. Av og til enda verre. Av og til er det heldigvis noe sne ute på høyresiden. Da er det greit å gå med stegjern. Vi valgte å gå med stegjern hele veien fra Independencia. Det gir bedre feste i den løse grusen. I traversen begynte jeg å bli latterlig sliten. Sjur fortalte at jeg helt sikkert ville komme til toppen. Han sa det tok omtrent 1 og ½ time. Canaletaen var helt jævlig, og jeg brukte 3 og ½ time. Første mann til toppen fra vår gruppe var Torbjørn. Han gikk helt fra Nido! En ufattelig seig tømrer fra Oppdal som blant annet kan vise til en 40. plass i Vasaloppet!!! Nr 2 og 3 var Morten og Vidar. Morten gikk hele tiden foran meg, men vi hadde noen pauser sammen. Etter hvert bla avstanden større. Jeg gikk så ufattelig sakte. 10 skritt og lang pause. Litt av et tempo. En stund gikk det så sakte at jeg var bekymret for om jeg ville greie det. Jeg kunne se toppen i flere timer, men følte ikke at jeg nærmet meg i det hele tatt. Oppturen kom da jeg så Morten klatret de siste meterne og stod på toppen. Han kunne ikke være mer enn 1 time foran mag. Litt senere skjønte jeg at jeg også ville klare det. Da jeg plutselig så sydveggen på høyre side var jeg helt sikker. De siste 10-20 minuttene var helt ubeskrivelige. Jeg var nede i 5 skritt av gangen med enda lengre pauser. Det var ufattelig deilig å endelig krabbe opp de siste meterne. Jeg fikk tatt mange bilder. Som vanlig poserte jeg stolt med VÅL’ENGA skjerfet som jeg hadde båret helt til toppen. Jeg fikk også laget litt Snickers reklame for Jens. Jeg var alt for sliten og kvalm til å orke og spise den, men det sier jo ikke bildet noe om. Jeg tok også med meg noen stener fra toppen før jeg gikk nedover. På vei nedover var jeg helt gåen. Jeg måtte sette meg ned 1 time for å komme meg såpass at jeg kunne komme meg gjennom de ”skumle” partiene. Jeg møtte en strålende blid Lars Ebbesen på veien ned. Han kunne fortelle at 16(?) av oss hadde kommet opp til toppen. Jeg var nr 4 ca ½ time etter Morten, så det var noe jeg ikke visste. Da blir det sikkert en heidundranes fyllekule i Puente del Inca i morgen. Han fortalte også at vi kanskje treffer igjen Fanny der. Hun har vært til observasjon på sykehuset i Mendoza og er nå frisk som en fisk. Det eneste de fant ut var at det ikke var blindtarmen. Jeg ble også informert om at Morten Astrup har vært på akklimatiseringstur fra BC til campen vi er på nå tidligere i dag. Vi treffer han sannsynligvis i morgen. Ellers så vet jeg også at internett siden til Hvitserk har fått ut nyheten om at vi har kommet til toppen. Det betyr at det er gammelt nytt når jeg kommer hjem. Dagens morsomste var helt klart da Morten fant ut at jeg hadde lagt minidisc spilleren min i kamera bagen hans. Den trengte han jo ikke akkurat på toppen, og ikke liker han techno heller. I morgen kommer vi oss forhåpentligvis ut fra fjellet. Det betyr hotellrom, dusj og mye rødvin. Etter 2 uker uten vask, med skitne klær og uten barberhøvel er det et must å komme seg til Puente del Inca og Hotel Ayales i morgen.
22. januar 2000 – Puente del Inca Da vi våknet opp i går pakket vi sekker og telt. Sekkene var enorme og tunge som faen da vi begynte nedstigningen fra Nido til Base Camp. Det tar ca. 5 timer opp, men ikke mer enn en time ned. Vel nede i BC møtte vi Morten Astrup og Mogens. Vi hadde en lunch med de og fortalte de litt om fjellet. Morten lånte liggeunderlag og Mogens lånte de råtøffe slalåmbrillene mine. Etter en McMulas og en cola, sendte Morten og jeg utstyret vårt av gårde med muldyr for $120. Klokken 14.30 gikk vi ut fra Base Camp med Tarald, Torbjørn, Petter og Vidar. Vi brukte ca 6 timer og fikk ufattelig mye vannblemmer på veien. Da vi endelig var fremme ved gaten ble vi hentet og fikk oss hvert vårt enkeltrom på hotellet. Det var ubeskrivelig deilig å endelig få seg en dusj og en omgang med barberhøvelen. Deretter var det på med lotussene og rene klær for middag. Middagen bestod av et noe trist måltid, men med mye vin og glade gutter. Torbjørn og Frode ble dritings og vi ga oss ikke før kl. 04. I dag har vi ikke gjort en dritt. Morten reiste hjemover før jeg sto opp, så han ser jeg ikke før jeg kommer hjem til Norge igjen. Fremdeles tenker jeg mye på fjellet. Jeg er glad og stolt over den flotte turen. Vi var heldige med været og jeg hadde veldig lite problemer med høyden. Jeg var faktisk den eneste som ikke tok piller. I morgen reiser vi videre til Vina del Mar for å få oss litt ”vanlig” ferie. Jeg reiser med Fanny og Tarald og kanskje noen av de andre gutta. Der blir det forhåpentligvis senoritas, høye drinker, bra hotell og god mat. Oppdateringen i dagboken blir nok ikke like bra fremover nå, men jeg regner med et tilbakeblikk på flyturen hjem.
23. januar 2000 – Vina del Mar Etter en hyggelig middag med alle sammen på hotellet i Puente del Inka, dro vi dagen etter med buss til Santiago. Halvparten av gjengen ble der for hjemreise, mens resten av oss dro videre til Vina del Mar. Her er det latterlig varmt og veldig fint. Vi bor på Hotel O’Higgins. Et utrolig fett hotell, men rommene er ganske slitne.
