Ny bruker
Logg inn
 
Nasjonstopper
Seven Summits
Siste rapporter
Siste bilder
Topplister
 
Logan
5959 m
Canada
Nord- og Mellom-Amerika
Pappapermisjon 2011
(Skrevet av mflygind 10.06.2011)

Tur foretatt: Juni 2011. Andre på toppen: Petter

Fredag 20. mai
Sitter nå på flyet fra Amsterdam til Seattle. Mye pakking og oppmøte på Gardermoen kl 04.00 gjorde at det nå er ca. 30 timer siden sist jeg sov. Nå kom nettopp flyvertinnen med turens første øl, så nå begynner jeg vel snart å skjønne at jeg er på tur.
Nå er det vel 4-5 år siden jeg første gang snakket med Petter om Mount Logan. På den tiden gledet jeg meg til Mt Vinson, så det måtte bli noen år til ettersom prioriteringene må bli noe annerledes når man blir Pappa. Men da pappapermisjonen i Antarktis var over, måtte jeg jo ha en ny tur å se frem til. Våren 2010 ble nevnt, men så viste det seg at Fredrik skulle melde sin ankomst i november 2009. Da var det uaktuelt for meg med tur i 2010.
Den dagen Vibeke fant ut at hun var gravid fikk jeg 2 ”Ja”. Den første da jeg fridde, og den andre da jeg luftet ideen om en tur til Mt Logan i 2011. Etter en telefon til Petter var planene i gang med Logan 2011. Turen har vel ikke vært veldig populær på hjemmebane. Men med en så fantastisk kone ordnet det seg til slutt. Så denne gangen blir det pappapermisjon i Canada.
Siden det er dette jeg drømmer om i hverdagen er jeg utrolig takknemmelig for at jeg nå er på vei til mitt paradis i sne, uvær og minusgrader. I tillegg til meg selv består reisefølget av:
Petter Kragset
Anders Malling
Morten Malling
Vidar Røe
Martin Fleischer
Torbjørn Orkelbog
Runar Halsen
Arne Oppdal
Dette blir en veldig lang fredag på grunn av tidsforskjellen, så jeg får prøve å sove litt. Når vi kommer frem til Anchorage regner jeg med at det blir en heidundranes feiring av 38 års dagene til Anders og Morten.

Søndag 22. mai
Vi kom oss vel frem til Anchorage på fredag og sjekket inn på Sheraton. Etter en rask tur innom sportsbutikken var det klart for en tur ut. Etter en bedre middag måtte de fleste gå hjem å legge seg på grunn av jetlag, men Martin, Vidar og jeg klarte å samle krefter til noen flere øl. Utpå natten fikk vi også selskap av Torbjørn.
Gårsdagen gikk med til å handle mat og diverse utstyr. Til tross for at alle kyllinggutta burde vært skikkelig uthvilte, ble det en rolig kveld. Selv om avreisen i ag ble utsatt til kl 10.30.
Malling var så greie å vekket Martin og meg kl 06.00, så det ble en tidlig frokost. Vi pakket sammen det siste og var klare for avreise. Jeg ventet på spennende SMS oppdateringer fra Haugesund – VIF, men den eneste beskjeden jeg fikk var at kampen var avlyst på grunn av streik. Er det bønda som streiker på grunn av jordbruksoppgjøret? Sjukt!
Vi ble hentet på hotellet med biler, og kjørte i 5 timer til et sted som heter Chitina eller noe sånt. Vi hadde fått beskjed om at det var veldig usikkert med fly, men etterhvert kom det 2 fly og hentet oss. Dessverre kunne de ikke fly oss inn til fjellet, men vi endte opp på Ultimate Thule Lodge som eies av samme fyr som flyr oss. Vi tviler på at det skyldes været, men tror heller at han ikke hadde tid. Så nå er vi her og regner med å fly inn til fjellet i morgen tidlig.

Mandag 23. mai
Etter en grusom natt med forferdelig mye mygg (store som fugler), stod jeg opp allerede kl 05.00. Kl 06.00 kom beskjeden om at vi måtte kjappe oss inn i flyet. Ca kl 07.00 landet vi på breen i strålende sol. Det var mye som måtte pakkes om, og vi kom oss avgårde ca kl 10.
Til å begynne med var det litt kjølig, men etterhvert ble det alt for varmt. Til å begynne med gikk det veldig greit, men utover dagen ble det veldig trått. Det var utrolig tungt å dra pulkene. Nå er alle trette og slitne, og Arne og Anders sliter litt med høydesyke. Derfor avventer vi til i morgen med å bestemme oss om vi skal ta en hviledag eller gå videre. Kort og kjedelig i dag også, men jeg er for trett til å skrive mer.

Tirsdag 24. mai
Våknet opp i campen på ca 2.700 moh etter den beste natten jeg har hatt siden jeg dro hjemmefra. DEILIG! Vi bestemte oss for å bo her en natt til, og å bære opp mat, bensin og diverse til neste camp. Vi kan jo ikke ligge å slappe av hele dagen.
Det ble en rolig morgen, og det trengte vi etter gårsdagens økt. Selv om vi ikke gikk mer enn 9-10 km, var det utrolig slitsomt. Litt god søvn var det som skulle til for å kurere høydesyke også. I dag tidlig var alle i fin form.
Siden Torbjørn jobber i fjellredningstjensten, ga han oss alle en leksjon i ferdsel på isbre. Været her er litt vekslende, men når solen kommer gjennom er det glovarmt. Da går vi i undertøy, men jakken må fort på hvis solen blir borte, eller det kommer litt vind.
Vi kom oss avgårde kl 12.30. Selv om Vibeke synes jeg hørtes sliten ut da jeg snakket med henne i dag tidlig, var jeg i super form. Jeg la meg raskt i tet og gikk opp spor. Etter en time kom vi inn på ruten til de som går fra Canada. De lander 10-12 km nærmere fjellet enn oss, siden amerikanske piloter ikke har lov til å lande i Canada. Så i går gikk vi faktisk helt fra Alaska til Canada. Det er andre grupper på fjellet, og det var deilig å gå i oppgåtte spor.
Etter en time til kom vi til et område vi var litt usikre på, så vi valgte å gå i tau. Jeg gikk foran og styrte tempoet. I går og de første timene i dag har jeg bare gått på festesmøring (tørrvoks), men nå ble det bratt, så jeg fikk på fellene. Det gikk lekende lett, og jeg kjente virkelig at jeg var glad for alle turene i Wyller. Etterhvert flatet det ut, og vi kom frem til campen etter ca 5 timer. Der møtte vi en gjeng på 9 mann fra Canadian Air Force Search and Rescue team som også er på vei oppover. Arne følte seg dårlig og kjørte ned med en gang. Vi gravde ned alt vi hadde tatt med inkludert tau og klatreutstyr, ettersom det viste seg at ruten opp ikke var så skummel allikevel.
Ned går det fortere enn opp, og vi kjørte ned på bare 30 minutter. Været var bra, så vi gravde en sittegruppe i sneen og spiste middag ute. Pølser, gryteretter, pannekaker og annet snadder.
I dag har vi fått opp ca halvparten av alt som skal opp, så da blir det en grei dag i morgen. Akkurat nå er det veldig grått ute, og det sner. Siden vi har båret opp all maten, må vi opp i morgen. Så det er bare å håpe at ikke været blir dårligere. Jeg gleder meg til å komme oppover. Neste camp ligger på 3.300 moh.

Onsdag 25. mai
I dag tidlig var det nok en gang strålende sol. De fleste ringte hjem, og det var en rolig morgen. Kl 11.30 la vi i vei oppover til neste camp på 3.300 moh. Det var veldig trått føre og det føltes som om vi trakk pulkene på sand og ikke sne. Allikevel gikk det ganske fort. Torbjørn og jeg gikk foran og brukte bare 3 timer og 10 minutter opp. Underveis skyet det til, og mot slutten begynte det å sne også. Det var så flatt lys at jeg til slutt ikke så annet enn skituppene mine. Sporet hadde snedd igjen også. Men da var det heldigvis ikke lenge før vi var fremme.
De andre lå langt bak, og heldigvis hadde vi med oss hvert vårt telt. Vi fikk i oss litt mat og drikke og satt opp begge teltene før de andre kom, laaaaaaangt over en time etter oss. Hadde vel egentlig forventet mer av team milsluker’n. Bortsett fra Arne er alle gutta i bra form. Arne sliter og har bestemt seg for å hvile her i morgen mens vi går opp med mat og bensin til neste camp på 4.100 moh.
Etter at alle var fremme begynte været og bli bedre. Vi gravde benker og bord i sneen og rigget til med primuser og gourmet mat. Martin og jeg spiste en nydelig blåbær ostekake til dessert.
Nå er det blitt kaldt, og vi har trukket inn i teltene. I morgen blir det en tur opp til Kings Col på 4.100 moh for å legge igjen bensin og mat. Da er det bare å krysse fingrene for godt vær.

Torsdag 26. mai
Første natt i campen på 3.300 moh var kald. Vi våknet med rim i taket, men da solen tittet frem var det deilig å sitte ute å spise frokost. Vi har fremdeles brød, ost og skinke, så vi lager deilige ostesmørbrød til frokost.
Da vi begynte å gjøre oss klare for å gå, gikk det galt i teltet til Anders og Morten. En gryte med 2 liter vann veltet og alt ble vått. Henrik og jeg hadde en tilsvarende hendelse på McKinley, og det er en stor jobb og ordne opp i.Til slutt var vi klare for avmarsj, og alle bortsett fra Arne og Runar la i vei kl 12. Arne og Runar har slitt litt, så de valgte å ta en hviledag.
Vi var nok en gang usikre på ruten, så vi gikk i tau. Petter ledet an i strålende vær. Det var ganske flatt til å begynne med, men etter ca 2 timer ble det bratt. Da vi kom opp over det bratte partiet ble det skikkelig surt. Solen forsvant og det blåste kraftig. Et par hundre meter fra campen på Kings Col klaget Torbjørn over smerter i brystet, så vi bestemte oss raskt for å grave ned bensin, mat og div utstyr, og så komme oss nedover. Vi brukte ca 5,5 timer til depotet som ligger drøye 4.000 moh, bare noen hundre meter fra campen.
Det var en deilig tur nedover til godværet, og vi brukte bare 30 minutter ned. Torbjørn parkerte alle i nedoverbakkene og var først fremme ved teltene.
Etter nedturen var det dessverre klart for en enda større nedtur. Arne er lege, og konkluderte raskt at Torbjørn har hjertetrøbbel. Noe med tette blodårer, hvis ikke jeg husker feil. Han har hatt smerter i brystet ca en måned ved belastning, men nå har det blitt mye værre. Det er vel bare naturlig her i høyden. Selv om Torbjørn var usikker selv, ble konklusjonen klar. Han må fortest mulig komme seg til et sykehus.
Mans vi satt ute å spiste middag fikk vi ringt etter hjelp, og i løpet av minutter var et helikopter på vei fra Whitehorse i Canada. I løpet av de 2 timene det tok å fly hit, ble dessverre været dårligere. Vi kunne se helikopteret da det snudde. Heldigvis er det ingen krise at han blir litt til så lenge han tar det med ro.
Bortsett fra dagens nedtur, går det bra med oss på fjellet. Vi kommer oss oppover, og det var deilig å se utsikten i dag. Allikevel merker jeg at jeg har mange negative tanker nå, og er egentlig ikke så opptatt av å komme meg oppover fjellet lenger. Hvis alle hadde bestemt seg for å reise hjem nå, hadde det egentlig vært like greit for meg. Jeg håper dette endrer seg, for i morgen er planen å flytte oppover på fjellet. Er været OK, blir Torbjørn hentet i morgen tidlig, og vi går oppover kl 10.

Fredag 27. mai
Morgenfuglene i Eureka teltet krøp ut av soveposene allerede kl 06.00. Som vanlig starter dagen med at Martin må ut å tisse, så får han fyr på primusen. Det er helt nydelig for meg som kan krype ut av soveposen i et godt og varmt telt.
I dag tidlig var været bedre, og helikopteret kom å hentet Torbjørn kl 07.00. Han fikk med seg litt utstyr, men Martin synes det var litt dårlig at ikke de kunne ta med søppelet også.
IT direktør og teknisk ansvarlig, Martin, har fått lagt ut info på dagbok-sidene våre på milslukern.no at det går an å sende hilsener til oss på satelittelefonen. Så i dag tidlig kom de første. Og heldigvis en til meg fra Vibeke.
Vi startet dagen med å steke ostesmørbrød i teltet. Deretter var det ut å pakke og gjøre oss klare for å flytte oppover på fjellet. Da alt var pakket sammen gikk vi avgårde kl 11.00 i strålende vær. Siden det var godt og varmt, koste vi oss med lange pauser.
Etter over 6 timer var vi endelig fremme i campen ved Kings Col 4.100 moh. Vi var alle sammen raskt i gang med å etablere leir. Siden Arne og Runar hang litt etter, satt vi opp teltet for de. Telt lagene har vært Martin og meg, Anders og Morten, Torbjørn og Arne og Petter, Vidar og Runar i verdens minste 3 manns telt. Nå har Runar flyttet inn hos Arne.
Utsikten fra denne campen er helt fantastisk. Jeg begynner å bli litt enig med Morten om at dette fjellet er enda mer fantastisk enn både McKinley og Mt Vinson.
Så vidt vi vet er det bare 2 andre grupper på fjellet, og begge befinner seg i denne campen. Det er en fransk gjeng som ligger litt nedenfor oss, og den canadiske gjengen. Vi har snakket med lederen for de canadiske gutta. Han fortalte at det har vært 2 grupper her tidligere i år. En kom ikke opp, men 2 karer fra New Zealand var på toppen. De canadiske gutta har hatt hviledag her i dag, og skal prøve seg opp til neste camp i morgen tidlig. Veien videre herfra går gjennom et kaos av bresprekker og isblokker, og det ser ganske vankelig ut. Vi regner med at de canadiske gutta finner veien, så kan vi følge etter i deres spor.
Etter 5 slitsomme dager har vi innvilget oss hviledag i morgen. Så da er det bare å håpe på pent vær, og at canadierne finner en fin og trygg vei videre.

Noen ord om å dele telt med Martin
På mange områder er Martin en kvinne, eller kanskje enda værre. Han klager og blir helt hysterisk når jeg promper i teltet. Han har med speil og mer kremer og lotion enn jeg har klær. Toalettmappen hans fyller nesten en hel pulk.
Martin er fyringssjefen i teltet vårt. Noe som alltid resulterer i at jeg er helt tom for vann, mens alle flaskene til Martin er stapp fulle.
Martin er teknisk direktør og har kontroll på alt som går på strøm. Det henger alltid solcellepaneler rundt omkring og lader opp ett eller annet. Det eneste han ikke har lært seg er GPS’en sin. Men tekniske apparater som kan formidle MARTIN til resten av verden er han ekspert på. Hver gang han filmer med kameraet sitt avslutter han med å filme seg selv mens han gjør alt han kan for å se ba ut. Sjekker gjerne i speilet sitt først. Det jeg liker best av det tekniske utstyret hans er høytaleren til Ipoden.
Det beste med Martin er hans gode humør og latter. Det er aldri kjedelig når Martin er i nærheten. Alt i alt er veldig fornøyd med å dele telt med milslukern fra Billingstad. Han er jo sportsmann, og har ingen problemer med de fysiske utfordringene. Heldigvis trives jeg bedre i høyden, så nå klarer han ikke å løpe fra meg.

Lørdag 28. mai
Det har vært bra med hviledag i dag. Været har ikke vært noe særlig. Det har snedd, og sikten har vært dårlig.
Canadierne fant en fin rute opp til neste camp, så vi kan bare følge sporene deres i morgen. I begynnelsen går det bratt opp gjennom et brefall. Det er liten rasfare, men det blir anskelig siden det er så bratt. Etterhvert er det noen heftige bresprekker, så da går vi i tau.
I ag har vi pakket sekkene klare til i morgen med bensin, mat og annet utstyr vi ikke trenger her. Vi tar også med et telt. Det blir bare en bæredag, så vi kommer ned igjen hit og sover før vi flytter opp. Campen ligger ca 4.850 moh. For et par timer siden klarnet det opp, og vi sto alle sammen ute og nøt den fantastiske utsikten. Nå får vi krype i posene og sove litt før morgendagens økt.

Søndag 29. mai
Hipp hurra for Vidar og Marius! I dag er det 6 år siden vi sto sammen på toppen av verdens høyeste fjell, og nå er vi sammen på tur igjen.
Nok en gang har vi vært heldige med været, og det har vært strålende sol. Brødskiver med syltetøy til frokost, og vi kom oss avgårde allerede kl 09.00.
I den bratte bakken opp i begynnelsen av brefallet støtte vi på dagens største problem. Det var 3 gutter fra den canadiske gjengen som ikke kom seg oppover, og ville heller ikke slippe oss forbi. Etterhvert fikk de hjelp med pulkene sine av Arne, Vidar og Martin. Selv da var de så klønete at de tok av skiene og gikk på bena med sne til livet. Det senket nok selvtilliten deres noen hakk at en gjeng nordmenn med langrennsski måtte hjelpe de opp de bratte bakkene. Selv er de utstyrt med det råeste randonè utstyret.
Selv synes jeg det var skummelt bratt, men det gikk bra. Det var noen bresprekker, men sneen er veldig bra, så vi valgte å ikke gå i tau.
Etter de bratte bakkene parkerte vi canadierne og gikk oppover i fint tempo. Arne måtte gi seg på ca 4.600 moh og vi tok med oss hans ting videre. Sekken min var så tung at det var så vidt jeg klarte å løfte den opp på ryggen.
Etterhvert som vi kom oss oppover ble utsikten spektakulær. Helt fantastisk. Etterhvert kom det også litt vind. Da blir det iskaldt, så det var var på med masse klær. Og etter 5 minutter ga det seg, og da er det umulig å gå med fleece jakke og Gore-Tex jakke.
Jeg var sliten mot slutten og lå på bakskiene til Petter. Vidar var i kanon form og var først oppe sammen med Martin. Petter, Anders, Morten og jeg var bare 5 minuter bak. Da vi var fremme ved campen på ca 4.850 moh blåste det igjen kraftig. Vi fikk gravd ned alt vi hadde med oss og satt raskt kursen nedover. Martin suste ned i vill fart, og jeg som sistemann var vel tilbake i campen nesten en time etter Martin.
Resten av dagen har vi kost oss ute i solen. Jeg har fått våtservietter av Vidar og vasket meg så godt jeg kunne med frosne våtservietter. Inkludert polering av nazihjelmen.
Dagens økt er den vanskeligste på hele turen, så det er deilig at det gikk så greit. Nå begynner jeg virkelig å føle at toppen er innen rekkevidde, selv om vi tidligst kan være der om 5 dager. Vi kommer til å bevege oss rolig som en gruppe så alle skal få muligheten til å nå toppen.

Mandag 30. mai
Nok en dag med strående sol! I dag var det klart for å flytte oppover på fjellet. Vi pakket teltene og annet nødvendig utstyr og la i vei ca kl 10.30. Det ble mye utstyr som skulle med. Martin og jeg hadde hver vår fulle sekk og en tung pulk på deling. Det var tungt som et helvete opp de bratte bakkene i begynnelsen. Jeg trakk pulken opp hele det tunge partiet, ca 300 høydemetere. Det var utrolig deilig da Martin tok over. Men etter 100 høydemetere var milslukern utslitt, og jeg måtte ta ver igjen. Men så våknet Martin eter nye 100 høydemetere og halte pulken helt opp til campen. Vi gikk sammen med Arne hele dagen. 2 x Malling, Petter og Vidar fulgte ikke langt bak. Runar gikk for seg selv etter oss andre.
Jeg følte meg utrolig sterk og tok over pulken til Arne den siste timen. Den var riktignok ikke så tung som den andre. Vi var oppe kl 17, og Petter, Vidar og Malling kom en drøy halvtime etter oss. Martin og jeg var i god form og har gravd oss en virkelig lukseriøs teltplass. Det blir hviledag i morgen, og da er det greit å ha det litt fint.
Anders og Morten var litt medtatte da de kom opp, men var flinke til til å få opp telt og få i gang primusen. Og etter et par timer var de igjen i fin form.
Team Vidar og Petter er råsterke, mens team Arne og Runar har hengt litt etter. Arne var først oppe sammen med Martin og meg i dag, og jeg tror han klarer det med en hviledag i morgen.
Nå sitter Martin og jeg i teltet og forbereder dagens rapport på milslukern.no. Nå merker jeg at vi nærmer oss toppen. Jeg har full fokus, føler meg sterk og vi har passert de største utfordringene. Nå er det bare været som kan ødelegge for oss.
Martin og jeg har blitt et meget bra team. Han er alltid usikker i forhold til høyden, men han har virkelig overbevist. Nå gleder jeg meg vilt til vi beveger oss oppover igjen.

Tirsdag 31. mai
Vi har hatt hviledag i dag, og bare slappet av i det fine været. Jeg snakket med Vibeke i telefonen, og det var utrolig deilig å høre stemmen hennes, og at gutta har det bra.
Jeg håper jeg kan glede de hjemme med å komme hjem tidligere enn planlagt. Vår nye plan er å gå helt til siste camp i morgen, og gå for toppen i over i morgen. Runar blir igjen her til vi er tilbake, men alle andre føler seg i god form. De to andre gruppene på fjellet gåt for toppen i morgen, så da kan vi følge deres spor. Nå begynner det å bli skikkelig spennende!

Onsdag 1. juni
For en dag! I strålende vær forlot vi campen på 4.850 moh ca kl 10.30. Det er vanlig med en camp på 5.300 moh før Prospector pass. Siden vi har hatt en hviledag og føler oss i god form, var planen å gå direkte over Prospector pass og ned til siste camp før toppen som ligger ca 5.200 moh. Prospector pass ligger ca 5.550 moh, og når det er passert kommer man ned på et enormt ”summit plateu” der den siste campen ligger.
Anders begynte tidlig å få problemer med høyden. Han takket ja til hodepinetabletter, men takket nei til tilbud fra oss andre om å bære litt for han. Ved 4 eller 5 pause kommer Anders og Morten et stykke etter og Martin hiver seg over filmkameraet og begynner å filme ”Anders som sliter med høyden” mens han flirer og ler. Da sprekker det for Morten. ”Skjønner du ikke at han har det vondt? Hvis bestevennen din blir voldtatt av 2 menn tar du vel ikke frem kameraet og begynner å filme?” –Legendarisk kommentar. Jeg holdt på å dø av latter, men det passet egentlig ikke så veldig godt. Anders hadde det helt jævlig, men ga seg ikke. Det var en tung dag for alle ettersom dette var første dag vi forflyttet oss uten å bære utstyr først.
Heldigvis var været på vår side. Vi gikk i undertrøye alle sammen, og trengte ikke en gang å kle på oss da vi tok pauser. Utsikten har vært av en annen verden. Jeg er utrolig takknemmelig for at jeg kan oppleve dette.
De siste meterne opp til Prospector pass var det speilblank is og veldig bratt. Vi kastet ned tau fra toppen og dro opp pulkene så ikke de skulle trekke oss ned hele fjellet. Da skjedde det som absolutt ikke skulle skje. Morten sin pulk var ikke skikkelig festet og ratse ned fjellsiden i vill fart. Heldigvis tippet den rundt og stoppet etter et par hundre meter. En del utstyr ble slengt ut og alt bortsett fra en ting ble liggende i nærheten av pulken. Den tingen som forsvant fullstendig så ut som en dunjakke eller en sovepose. Uten sovepose har man et seriøst problem her oppe. Vidar var usedvanlig sprek i dag og gikk ned igjen og hentet pulken og alt det som lå spredt utover. Heldigvis var det ”bare” dunjakken som forsvant.
Vi fikk til slutt lettet Anders for litt utstyr og gikk de siste metrene over passet. Med en enorm viljestyrke kom også Anders seg over passet. Da hadde han det så vondt at tårene trillet. Arne sjekket underveis at ikke det var noe alvorlig.
Etter passet skle vi ned hit til siste camp på ca 5.250 moh på en snau time, og var fremme kl 19.30. En lang og slitsom etappe på 9 timer. At vi nå kom oss litt nedover har hjulpet veldig for Anders, og han er mye bedre nå.
Jeg føler meg i veldig god form og er klar for toppen i morgen. Men når vi har kommet så langt, så venter vi til alle er i god nok form. I morgen tidlig avgjør vi om vi går for toppen i morgen, eller om vi tar en hviledag først. Men selv om vi ønsker å ta hensyn til alle, må vi også ta hensyn til været. Det skal visstnok bli dårligere på fredag og lørdag, så det taler for toppen i morgen. Så nå får vi se an form og oppdatert værmelding før vi tar en endelig avgjørelse i morgen tidlig.

Fredag 3. juni
Alle trodde vel det skulle være hviledag i går. Men bortsett fra Arne var alle i fin form og klare for toppforsøk. Værmeldingen ga oss heller ikke mye valg. Selv om Arne ikke ville, ble det bestemt at vi skulle gå for toppen.
Siden vi ikke var helt forberedt ble det sen avmarsj, ca kl 11.30. Raskt skjønte vi at vi hadde plassert campen vår feil, og fikk i hvert fall en time ekstra på grunn av det.
Etter ca 2 timer måtte Arne snu. Han hadde ikke krefter til å holde det gående stort lenger og dro tilbake til teltet.
På ca 5.300 moh satt vi fra oss skiene og skiftet til støvler og stegjern. Vi fulgte sporene til den canadiske gjengen. Så prøvde Mt Logan å skremme oss litt. Først raste jeg ned i en bresprekk til livet, så falt stegjernet til Vidar av i et bratt parti, og han suste nedover. Heldigvis gikk det bra. Været var bra og utsikten var helt utrolig.
Oppover mot toppen ble det brattere og vi holdt et fint tempo. Hele tiden med Petter foran. Topp partiet består av 2 ”kamelpukler”. Vi snek oss greit på baksiden av den laveste før vi kom til selve toppeggen. Da var det blitt ganske sent, nærmere bestemt 18.30.
Toppeggen var så bratt at det var uaktuelt og klatre uten sikring. Vi fikk sikret et tau, så klatret Petter oppover. Vi fulgte etter alle sammen. Det var smalt og det gikk rett ned på begge sider. Siden vi alle måtte klamre oss fast til tauet ble det aldri den ultimate toppseansen med klemmer og bilder. Vi visste dessuten at vi måtte komme oss ned før solen forsvant. De som nådde toppen var:
Petter
Morten
Anders
Vidar
Martin
Marius
Vi var ikke på vei ned før kl 19.30. Siden vi er så langt nord blir det ikke bekmørkt når solen forsvinner, men det blir veldig kaldt. Vi holdt bra tempo nedover, men jeg fikk etterhvert veldig vondt i knærne. Da var det deilig å komme ned til skiene. Vi byttet til ski ca kl 21.30. Da hadde solen forsvunnet og det begynte å blåse kraftig. Totalt utmattet i kulde og motvind, var det ikke en fornøyelig avslutning på toppdagen. Vi veltet inn i teltene kl 23.00. Da hadde Arne begynt å bli nervøs, men kokt opp masse varmt vann. Alle ramlet inn i teltene med støvler og full påkledning. Etterhvert fikk jeg spist litt mat og ringt til Vibeke før jeg krøp inn i soveposen.
Jeg er utrolig glad og stolt over at vi klarte det. Og det er rart hvor fort man endrer mål. Inntil vi nådde toppen var det vårt eneste fokus, men nå vil alle til Anchorage og hjem så fort som mulig.

I dag tidlig våknet vi opp til sol, men kraftig vind. Det tok flere timer før noen orket å bevege seg. De fleste var klare for å gå ned til campen på 4.850 moh, men Arne vil opp på en topp i nærheten her i morgen. Planen er at Arne og Petter tar en topptur i morgen, mens vi andre flytter helt ned til Kings Col på 4.100 moh. Så får vi ta det derfra.
Nå er klokken 21, og det har vært en utrolig kjedelig dag. Ingen endring i planene. Været i dag har ikke vært bra, så det var utrolig riktig av oss å gå for toppen i går. Været har til tider vært så ikke at det spørs om vi hadde kunnet gå nedover i dag.

Lørdag 4. juni
Heldigvis våknet vi til bedre vær i dag tidlig. I tillegg hadde Arne bestemt seg for å droppe toppturen sin. Dermed satt alle kursen mot campen i Kings Col på 4.100 moh. Første etappe var 300 høydemetere opp til Prospector pass. Der så vi vel at det var like greit at ikke Petter dro på topptur i dag. De fleste slet skikkelig opp bakken. Vidar er i en egen liga og føk opp bakken i et imponerende tempo. Akkuat da vi skulle få en deilig utforkjøring til campen på 4.850 moh, skyet det til og sikten ble fullstendig borte. Siden det er bresprekker ble vi nødt til å gå på bena i tau. Etterhvert lysnet det og vi kjørte ned i full fart.
Der møtte vi Runar som hadde vært campmanager i 3 dager. Vi ryddet sammen alt vi hadde liggende og startet nedover mot Kings Col. Nedover til det bratte brefallet gikk det greit, men vi måtte vente lenge på Runar og Martin.
Vi diskuterte lenge hvordan vi skulle komme ned brefallet med pulkene. Å stå på ski er for risikabelt. Det er lett å falle med pulk på slep, og et fall betyr den sikre død. Det er heller ikke noe kult å gå på bena på grunn av alle bresprekkene, men vi hadde ikke noe valg. Arne og Vidar valgte å gå for seg selv, mens vi andre gikk i tau. Problemet er at det er så bratt at hvis en faller, så faller mest sannsynlig alle. Vi slet mye med uregjerlige pulker og brukte ufattelig lang tid. Men til slutt kom vi alle helskinnet ned.
Det var en utrolig deilig følelse. Herfra og ned til breen vi blir hentet med fly skal være grei skuring i morgen.
Her på Kings Col har vi kost oss i ettermiddag. Vi inntok vår gamle teltplass og Vidar har stekt pannekaker til alle gutta. Alle har nå fått hjemlengsel og nå gjelder det å komme seg fortest mulig hjem til en lang og deilig pinse. Og selvfølgelig en liten fest i Anchorage.

Søndag 5. juni
Som vanlig våknet vi til bra vær, men det var fordi vi lå over skyene. Må forresten få med at Martin og jeg lå våkne til kl 02 i natt og så på ”Gladiator” på Ipoden.
Alle var veldig bestemt på å komme helt ut til landingsplassen, så vi pakket sammen alt og la i vei med store sekker og 2 pulker hver. Det gikk fnt ned den bratte bakken til campen på 3.300 moh. Jeg fikk på meg pulken til Torbjørn som lå igjen der med alt utstyret hans.
Videre ned til campen på 2.700 moh gikk det også strålende. Tror aldri jeg har vært med på så grei nedstigning med pulker. Rett før campen møtte vi de franske og de canadiske gutta. De hadde allerede ligget i 2 dager og ventet på fly ut til Whitehorse i Canada. Vi måtte imidlertid gå videre til USA. Det er merkbart at det har blitt varmere her i lavlandet i løpet av tiden vi har vært her. Det ble store forsinkelser på grunn av bresprekker. Ca kl 19 passerte vi grensen til USA. Ingen passkontroll. Og så var vi endelig fremme kl 19.30. I tett snevær ble det som forventet ingen flytur ut i dag. Nå har vi satt opp teltene og krysser fingrene for at vi kan bli hentet i morgen tidlig.
Nå har vi gjort jobben vår, men turen er ikke ferdig før vi blir fløyet ut. Vi bor fremdeles på isen, og lukter fremdeles ille.

Torsdag 9. juni
Heldigvis våknet vi til strålende vær på mandag. Vi ringte piloten vår Paul Claus kl 07.00, men fikk beskjed om å ringe igjen kl 09.00. Da vi ringte igjen fikk vi beskjeden som fikk jubelen til å runge over isbreen. Flyet var på vei for å hente oss tilbake til sivilisasjonen. Trodde vi....
Transporten videre til Anchorage lot seg ikke gjøre før dagen etter. Tanken på en natt i Ultimate Thule myggfarm var ikke til å holde ut, så for 4.500 USD fortsatte flyturen helt til Anchorage etter bare en time på myggfarmen.
Vi hadde et uforglemmelig øyeblikk da vi satt på gresset ved myggfarmen og visste at Sheraton kun var timer unna og vi fikk vår første pils etter turen.
Vidar og jeg fikk ordnet suiter på hotellet og det var på tide med dusj, barbering og rene klær. Usikker på når vi kunne reise hjem til Norge, dro jeg rett ut i byen for å finne gaver til gutta.
Samtidig som feiringen var i gang, måtte jeg kontakte reisebyrået for å ordne med hjemreisen vår. Jeg kunne ikke slå meg helt løs ettersom reisebyrået ikke åpnet før kl 23 Alaska tid. Jeg hadde snakket med reisebyrået på satelitttelefon dagen før og hadde fått antydet at det var muligheter allerede tirsdag, men dessverre var det ikke plasser før onsdag. Feiringen gikk sin gang, men det var ikke akkurat mye liv en mandag kveld i Anchorage. Da legendariske ”Great Alaskan Bush Company” stengte dørene kl 02 var det slutt.

Tirsdag hadde vi ikke mange planer. Flyet gikk onsdag kl 07.30 og vi bestilte henting på hotellet kl 04.30. Det utelukket nok en fest. Det ble en rolig og deilig dag. Tidlig frokost på hotellet, shopping med Anders, Morten og Martin. Lunch på hotellet, så slappet jeg av på sengen og tok en time på øyet mens de andre tok massasje. Deretter en øl med Petter før vi spiste middag og koste oss med litt vin.

I dag (eller i går) har det bare vært reising. Vi kom oss vel ombord på flyet med all bagasjen som også inkluderte Torbjørn sitt utstyr.
Akkurat nå befinner jeg meg over Grønland på vei til Amsterdam etter en mellomlanding i Seattle. Vi lander i Oslo kl 13.25 og der kommer Pappa å henter meg. Jeg håper det går så fort at jeg rekker å hente Gustav i barnehagen. Nå gleder jeg meg utrolig til å komme hjem.



Tilbake til Canada














 
© World Wide Vikings  -  E-post: firmapost@wwv.no - Webdesign av Frode Høgset