Ny bruker
Logg inn
 
Nasjonstopper
Seven Summits
Siste rapporter
Siste bilder
Topplister
 
Carstensz Pyramid
4884 m
Indonesia
Asia
Irian Jaya tur 2002
(Skrevet av Petter 19.01.2011)

Tur foretatt: Desember 2002. Andre på toppen: Gisle, Topptrim, Torbjørn

Carstensz Pyramid er det høyeste fjellet i Oseania og mitt sjette 7Summits fjell. Med meg på turen hadde jeg Eirik Bjargo og fire karer fra Oppdal, Torbjørn Orkelbog, Gisle Hoel, Arnt Joar Jærde og Ivar Vognild. Vidar Røe skulle også bli med, men han var sist påmeldt og måtte ufrivillig trekke seg. Uroligheter i området gjorde at turen ble utsatt og nesten avlyst. Vi måtte begrense antallet til seks klatrere.

Vår opprinnelige plan var å gå en uke gjennom jungelen til basecampen. Skuddvekslinger i jungelen gjorde at myndighetene trakk tillatelsen vår tilbake. Vår indonesiske reisearrangør ga likevel ikke opp og endret planene. Nå skulle vi smugles i bil gjennom en av verdens største gull- og kobbergruver Freeport, Tembagapuru med sine 8700 arbeider. På forhand hadde de bestukket politiet, militæret og lokale vakter. På denne måten hadde de fått åpnet en alternativ rute til den konfliktfylte jungelruten.

15. – 17. desember:
14 dager forsinket ankom vi Jakarta og etter et par dager i hovedstaden reiste videre til Timika. På flyplassen møtte vi gaiden vår, Nova Tejakusuma. Nova er flink og smart og var hjernen bak smugleropplegget. Vi kledde oss opp i geriljauniformer og ble plassert i to Landrovere. Da kvelden kom og sola gikk ned, kjørte vi forbi militære sperringer og gjennom et finurlig tunellsystem i gruva. Sent på kvelden kom vi frem til en brakkeleir helt øverst i gruveområdet hvor vi overnattet. Vi var på 3.800 moh. og hadde steget fra havnivå på bare noen timer. De første symptomene på høydesyke begynte nå melde seg. Jeg vaknet flere ganger den natten av at Gisle brakk seg. Jeg også slet med høyden og var svimmel og litt kvalm.

18. desember:
Neste morgen, mens det ennå var mørkt forlot vi gruveområdet. Først kjørte vi 200 høydemeter nedover til en stor søppelfylling. Det var fortsatt mørkt og vi slet litt med å finne en trygg vei ned skråningen, før stien steg bratt oppover. Jeg kjente fort at dette ikke var min dag. Vi hadde på noen få timer steget opp til nesten 3.800 moh. helt uten akklimatisering. Gisle slet også og det samme gjorde gaiden Nova som måtte spy flere ganger. Vi var et stort følge. Vi hadde med oss fem væpnete soldater, seks bærere og to gaider (Nova og klatregaiden Defy).

Først da det lysnet fikk vi en oversikt over det enorme gruveområdet. Hele fjell blir sprengt bort. Det amerikanske selskapet som eier gruven blir beskyldt for store miljøødeleggelser. Fra der vi sto kunne vi se det med egne øyne. Det mest tragiske er at 95 % av inntektene går til eierne, 5 % til de indonesiske myndighetene i Jakarta og ingen ting til befolkningen på Irian Jaya. Man skjønner at folk blir kommunister. Noen uker før oss oppsto det trefninger med lokal gerilja på veien og 3 ble drept. Lokalbefolkningen ønsker selvstendighet som Øst-Timor.

Vi gikk ikke så langt første dagen. Vi gikk forbi Zebra wall (steinsorten og skiferlagene ligner på et sebramønster) og etter tre timer kom vi til camp 1 ved et tjern på 3.800 moh. Vi satte opp telt og Nova laget en god middag. De sprekeste tok seg en to timers akklimatiseringstur oppover stien til 4.000 m. Vi spiste middag 17.30 og det var mørkt 18.00. Både Nova og Gisle ga ufrivillig fra seg middagen før alle gikk til sengs kl 19.00. Vi nordmenn slet fortsatt med jetlag. Tidsforskjellen mellom Norge og Irian Jaya er 8 timer. Uansett var det allerede nå mest fornuftig å tilpasse oss lokal døgnrytme. Det var ingen vits i å sitte oppe etter at det ble mørkt og ingen fornuft i å sove bort dagslyset.

19. desember:
Vi er på fire grader syd og solen når teltene før klokken seks. Vi spiste frokost og Gisle måtte motvillig avlere nå også. Vi tok ned telt og før klokken ni beveget vi oss oppover til base camp. Gisle gikk først, sammen med to bevæpnete soldater som også slet med litt høydesyke. Jeg gikk bakerst og tok det svært rolig. Mine tidligere erfaringer med akklimatisering hadde gitt meg nok kunnskap til å forstå at vi hadde steget langt raskere opp i høyden enn forsvarlig. Normalt burde vi denne dagen ikke ha vært høyere oppe enn drøye 3000 moh. Vi skulle til basecamp som ligger på 4.275 moh. Jeg gruet meg til hodepine og kvalme som er normale symptomer på lett høydesyke. Gisle og Nova hadde det vondt. Soldatene skjulte ubehaget så godt de kunne, som soldater er opplærd til, men jeg kunne tydelig se at et par av de slet. Det gjorde jeg også.Torbjørn, Ivar og Arnt Joar virket uforskammet spreke og nærmest konkurrerte om førstemann til Basecamp. Eirik filmet hele tiden, så han hadde det nok rimelig bra.

Turen opp til basecampen var ikke lang. Bortsett fra bærerne som gikk flere turer, uten sko, var samtlige oss andre fremme før tolv. Vi hadde fint vær og solen varmet godt. Vi var i tynn luft og smurte med høy solfaktor. Basecampen ligger ved et tjern med klart drikkevann og et tjern med brevann fra breen på Ngga Pulu, 4.860 moh og Puncak Jaya (Victory Peak etter frigjøringen fra den hollandske kolonimakten) mot nordøst. Breen dekket tidligere hele fjellområdet her i fjellkjeden Sudirman. I dag er det kun 7,6 km2 bre igjen og man regner med at den blir borte mellom år 2010 og 2020 som et resultat av global oppvarming.

Været skiftet voldsomt. På formiddagen strålende sol. På ettermiddagen skodde og tropisk regnskyll, før kulden på kvelden klarnet opp med fullmåne og stjernehimmel. Under regnskyllene satt vi i spiseteltet og lyttet til Nova som fortalte om gamle stammestrider som bunnet i stolthet, ære og styrke over nabostammer. Gjerne med et par kannibalofre som resultat, men ingen landerobring. Vår bevæpning skyldes i tilfelle stammen som har sin tilhørighet rundt basecampen, så på oss som fiender. I basecampen er det satt opp en minneplate for fire personer man trodde omkom i fjellet i 1987. Historien var litt annerledes: De ble tatt av hodejegere/kannibaler og spist. Godt vi hadde med soldater.

20. desember:
Jeg våknet tidlig og følte meg i bedre form. Nede ved vannet satt en av våre muslimske venner og tilbad sin gud i morgensolen. I Indonesia eksisterer det 330 etniske grupperinger, 250 språk og alle religioner er representert. De fungerte utmerket sammen inntil Sohartos endelig. Nå er det ekstreme utbrytergrupper som for eksempel de bak bali-bomben, som forkludrer dette harmoniske bildet.

Noen udefinerte krypdyr tuslet over campen. En død rotte i matteltet satte bare en spiss på tilværelsen! Vi nærmet oss jul og vår andre dag i basecampen var dagen før dagen. Ikke lillejulaften, men dagen før toppforsøket. Jeg gledet meg like mye til turen mot toppen som et barn gleder seg til julekvelden. Vi nærmet oss begge deler. Jeg brukte dagen til en lett rekognoseringstur inn til foten av Carstensz og det samme gjorde Eirik. Vi observerte et råttent tau som vi håpte ikke skulle benyttes av oss neste dag. Tre av oppdalingene viste styrke og gikk en akklimatiseringstur til toppen av midtre Carstensz. Gisle var fremdeles dårlig med oppkast og tok det med ro. Et helikopter fløy sakte over leiren og jeg lurte på om de var på utkikk etter oss, men det var de nok ikke. Vi gikk tidlig til køys og stilte alarmen til å ringe ved midnatt.

21. desember:
Som de andre nettene var også denne stjerneklar. Luften var kjølig, men tilstrekkelig med plussgrader slik at det uansett ikke var nysnø på toppen. Da ville vi fått store problem med å nå opp. Vi gikk en time til innsteget. Derfra klatret vi flere partier i tau og lett klatring, med små gåpartier innimellom. Ikke vanskelig klatring, men i denne høyden var det tungt nok. Klatregaiden Defy gikk først og sikret de mest utsatte stedene. Etter hvert lysnet det og solen kom opp. Siste stykket opp til toppeggen var bratt med mye klyving og sikring i tau.

Toppeggen er bare 50 høydemeter under selve toppunktet, men det er eggen fremover mot toppen som er mest utfordrende. Vi tok en liten pause og nøt utsikten. Breen på Punchak Jaya rett over dalen skinte i morgensolen. Vi kunne også skimte havet langt i sør. Defy stresset oss litt. Han ville på toppen og ned att før ettermiddags regnet satte inn.

Først måtte vi rappellere ned i en kløft for å klatre opp et 15 meters høyt overheng. Her hang flere faste tau som vi skulle benytte. Overhenget er krukset på Carstensz Pyramid og vi var ikke forberedt på at det var så høyt og luftig. Defy klatret først og beveget seg lett og ledig opp tauet ved hjelp av to stk Jumar og to slynger. Arnt Joar, den mest erfarne klatreren av oss mente at dette var i vanskeligste laget for oss og mente vi burde tenke på å snu. Jeg og spesielt Torbjørn, protesterte kraftig. Hver og en av oss måtte få gjøre et forsøk før det var snakk om å snu.

Torbjørn kom seg opp ved hjelp av rå kraft og mye stønning. Gisle og Eirik ble litt skremt av å se på og valgt å gi seg. Eirik var for uerfaren til å forsøke seg på overhenget. Gisle var veldig sliten etter flere dager med høydesyke og følgelig altfor lite matinntak. De to gikk ned att alene og ventet på oss ved foten av fjellet. Jeg, Arnt Joar og Ivar kom oss greit opp uten for store anstrengelser. Jeg hadde lært av å se på Torbjørn og valgte teknikk fremfor rå kraft.

Resten av ruta mot toppen var ikke teknisk vanskelig, men noen steder svært luftig og hårete (Oppdalsord for nifs klatring). Vi hadde brukt lenger tid enn planlagt og var ikke lenge på toppen før vi startet på returen. Det hadde allerede skyet over med lett regn. Vi hadde med oss vårt eget tau og benyttet det til rappelleringen ned overhenget. De faste taua var rufsete og fristet ikke som livsforsikring. Som vanlig utover ettermiddagen, regnet det mer og mer. Ruta videre nedover fjellet ble omgjort til små elver og vi ble våte og kalde. Jeg trodde det skulle bli glatt, men fjellet gav god friksjon og vi kom oss ned uten uhell.

Vi var tilbake i basecampen i femtiden og allerede etter to timer var leiren pakket og vi klare til å gå ut av fjellet. Det fristende med en varm dusj og en god seng. Tanken på dusj og seng og et par øl gjorde at vi orket å gå i mørkret og regnet på en glatt og gjørmete sti. Turen nedover til gruva tok ikke mer enn et par timer. Der ventet to Landrovere og militæruniformer på oss. For andre gang ble vi smuglet gjennom mørke gruvetunneler. Ved midnatt var vi tilbake på hotell Komoro Tame.

22. desember:
Neste morgen foretok vi teltrengjøring og vask. Vi arrangerte ølparty med bærerne og avsluttet med en stor takk i form av tips og gaver. Vi samlet inn alt utstyret vi ikke lenger trengte på turen og fordelte rettferdig etter loddtrekning. Støvler og solbriller var spesielt ettertraktet. Det ble litt fuktig og to av bærerne måtte overtales til å la sjefgaiden ta vare på pengene. Om ikke så hadde de nok allerede blitt oppbrukt på tull og tøys utover ettermiddagen.

Jul og nyttår:
Vi feiret jul på kinesisk restaurant med hvite plaststoler, blå plastduker og plastjuletre. Vertskapet hadde ordnet med hummer, krabbe og annen sjømat, kinesisk sang og våre julesanger som pausefyll. Ingen av oss klaget på julestemningen. Neste dag reiste vi videre på en ny opplevelsestur til hjertet av Irian Jaya, til Danistammen i Baliem Valley. Der fikk vi oppleve kremeringsfest og gikk sammen med menn som kun ifører seg et penisfuteral. De praktiserte kannibalisme helt frem til nåtid og enkelte stammer langt inne i jungelen gjør det fremdeles. Så langt gikk ikke vi. Vi vandret kun i dalen der Danistammen holder til og de er hyggelige og tar godt i mot deg. Vi feiret nyttår på Marriott hotell i Jakarta før vi returnerte tilbake til Norge 2. nyttårsdag.


Tilbake til Indonesia












 
© World Wide Vikings  -  E-post: firmapost@wwv.no - Webdesign av Frode Høgset