Ny bruker
Logg inn
 
Nasjonstopper
Seven Summits
Siste rapporter
Siste bilder
Topplister
 
Chimborazo
6267 m
Ecuador
Sør-Amerika
Sør Amerikatur til Guyana, Venezuela og Ecuador
(Skrevet av Petter 03.01.2011)

Tur foretatt: Desember 2009.

Alt i 2008 ble det klart at World Wide Vikings skulle arrangere en tur til Aconcagua. Jeg planla da samtidig å forsøke meg på noen andre nasjonstopper i Sør Amerika, tre uker i forkant. Det endte med at jeg, Runar, Dag, Sigbjørn og Lars Holme reiste fra Norge 5. desember 2009 for å bestige Roraima, 2.792 m i Guyana, Pico Bolivar, 4.981 m i Venezuela og Chimborazo, 6.267 m i Ecuador.

Første del ligger som rapport under Guyana.
Andre del ligger som rapport under Venezuela.

Ecuador:
Så langt på turen hadde vi greid å holde tidsskjemaet, men nå sprakk det. Dagen etter vi kom ned fra Bolivar og tilbake i Merida, var planen å ta fly til Caracas og derfra direkte til Quito i Ecuador samme dag. Siden vi ikke visste nøyaktig hvilken dag vi ville være ferdig med Bolivar, var det vanskelig å bestille flybiller videre fra Merida på forhand. Vi hadde ikke kalkulert inn julehøytiden som nå stod for døren. Alle skal hjem til jul, også i Venezuela og Ecuador og det var umulig å få kjøpt flybilletter verken Merida-Caracas eller Caracas-Quito. Til Caracas gikk der nattbuss som tok 16 timer og det ble løsningen. Videre til Quito tok vi sjansen på at der allikevel var ledige seter å oppdrive på flyplassen i Caracas. Slik gikk det ikke. Vi kom oss til Caracas, men alle fly som skulle til Quito eller Bogota var overbooket til langt over jul. Vi fikk beskjed om at dersom vi stod fremst i køen til neste fly, ville vi mest sannsynlig få tak i noen uavhentede billetter.

Vi var nå kun fire. Lars hadde gitt opp Chimborazo og reiste hjem til Norge samme dag. Han ville feire jul sammen med familien og var også fortvilet over at sekken med alt fjellutstyret fortsatt ikke var kommet til rette. Den manglet da vi kom til Caracas første gangen og i ettertid skulle det vise seg at den aldri kom til rette. En lykkelig flyplassarbeider vandrer nok på åsene rundt Caracas i norsk fjellutstyr. Vi stilte oss opp i køen 12 timer før neste avgang. Vi stod der hele natten og var optimister. Vi hadde kun en foran oss og følte oss rimelig trygge på å få flysete neste morgen. Da ville vi kun være en dag bak den datoen vi hadde planlagt å være i Quito og gode muligheter til å bestige Chimborazo før julehøytiden for alvor satte inn. Vi hadde på forhand bestilt to fjellguider som nå ventet utålmodig på oss i Quito.

Utover natten vokste køen bak oss og på morgenkvisten, to timer før flyavgang var der minst 100 personer som misunte oss fire nordmenn som stod fremst. Vi humret litt for oss selv og tenkte at ingen bak oss ville komme hjem til jul, men vi lo nok litt for tidlig. Brått spraket høytaleren med noen gloser av uforståelig spansk og hele køen forlyttet seg raskt til et annet sted. Vi stod igjen som fire spørsmålstegn og helt bakerst i køen. Hele flyplassen var stappfull av mennesker og fullstendig kaos. Vi forsøkte videre utover dagen i forskjellige køer til mulige ledige flyseter, uten å lykkes. Vi hadde ikke sovet på to døgn. Da det siste mulige flyet for kvelden var dratt uten oss ombord, ga vi opp. Nå måtte vi sove, først da kunne vi tenke klart og finne en løsning på uføret vi var kommet opp i.

Ute var det mørkt og Caracas er en av de mest kriminelle byene på jorden. Her er det fort gjort å havne i feil drosje og på feil hotell. Ana Mathilde hadde, i tilfelle slike situasjoner, fortalt oss hvilke biler som er trygge og navn på et hotell ikke så langt fra flyplassen. Vi hadde tunge og store bager med oss og all forflytting inn og ut av flyplasser, drosjer, busser og hoteller var et slit. På turene blir jeg ofte mer sliten av all reisingen enn selve fjellturene. Bilene var små og vi måtte ha to for å komme oss til hotellet. Vi ble lurt trill rundt, men verken orket eller våget å starte en krangel i en mørk bakgate i Caracas. Vi betalte det beløpet som både sjåførene og hotellet forlangte og fikk oss hver vår seng. Lysten på å utforske nattelivet i byen eller tanken på morgendagen var helt borte. Nå skulle og måtte vi sove.

Jeg våknet tidlig og forstod straks hva jeg måtte gjøre og ringte til det eneste mennesket jeg kjente i Venezuela, Ana Mathilde i St Elena. Hun var smart og intelligent og kunne helt sikkert hjelpe oss. Etter en stund ringte hun tilbake og gav oss et kostbart men fristende alternativ. Et par timer kjøring fra Merida, rett over grensen inne i Colombia, ligger byen Cucuta som har en internasjonal flyplass. Derfra var der mange ledige flyseter neste dag til Quito, via Bogota. Min første reaksjon var lettelse, men også sinne. Hvorfor var det ingen i Merida som fortalte dette til oss, at dette kunne være en mulighet istedenfor en 16 timers busstur til kaoset på flyplassen i Caracas!

Nå hadde vi valget mellom en ny 16 timers busstur tilbake til Merida og taxi videre derfra til Cucuta, eller vi kunne spare inn et helt døgn ved å leie oss en stor Van med to sjåfører til 1600 US dollar. Altfor dyrt, men det var tilbudet Ana Matilde gav oss. Vi ville spare inn et helt døgn slik at vi fortsatt kunne rekke å bestige Chimborazo. Dette ble avgjørende og ut på ettermiddagen satt vi litt fattigere i en behagelig Van på vei til Colombia. I løpet av natten krysset vi grensen uten at noen stoppet oss og vi ble satt av ved porten til en nattestengt flyplass. Det var fortsatt mørkt og jeg stusset over at vi verken hadde stemplet passene ut av Venezuela eller inn i Colombia. Sjåførene fortalte at dette ikke var nødvendig, men der tok de helt feil. Først da flyplassen åpnet ble vi klar over denne tabben. Dette var nok en vanlig forbrytelse og en svært hyggelig drosjesjåfør med navnet Jesus, kjørte oss en halvtime tilbake til byen og sluset oss elegant, via diverse bakgater inn og ut av Venezuela. Passene ble stemplet og for andre gang den morgenen kjørte vi inn i Colombia. Denne gang med visum for en dag og humøret steg. Colombianerne var hyggelig og hjelpsomme og vi fikk enkelt flybilletter til Quito samme formiddag. Billettene var en god del dyrere enn om vi hadde reist fra Caracas, men vi nøt den rolige atmosfæren på flyplassen og fikk senket skuldrene. Tankene mine skiftet fra et stressende reisemodus til en sitrende spenning mot det store vulkanfjellet som ventet på oss.

Vi landet i Quito ut på ettermiddagen. Det var kaldere her enn i Caracas. Quito ligger på 2800 meters høyde og normalt vil ankomsten her resultere i lett høydesyke. Vi var nå godt akklimatisert og sov godt første natten i et litt kjøligere klima. Neste morgen, lillejulaften, fikk vi kontakt med Isabel på High Summits, turoperatøren vi hadde gjort avtale med. De hadde forventet oss to dager tidligere og var nok litt gretne, men vårt gode humør denne førejuls morgenen smittet fort over. Som avtalt ventet to gaider og en sjåfør med bil.

Er man godt akklimatisert kan Chimborazo bestiges på en lang dag og dette var også vår plan. Det meste var allerede forberedt, men vi måtte leie hver vår klatrehjelm fra en sportsbutikk. Litt etter middagstid satt vi i bilen. Kjøreturen opp til Whymper Hut tar fire timer. Hytten ligger på 4.800 moh. Herfra tar turen mot toppen vanligvis rundt seks timer. Vi laget oss kveldsmat og sov noen få timer før vi tørnet ut i elleve tiden. Ved middnatt startet vi i bekmørket oppover fjellsiden.

Chimborazo er ikke teknisk vanskelig å bestige, men fjellet er høyt og i nederste delen svært utsatt for steinsprang. Det er viktig at man når toppen senest ved soloppgang og kommer seg forbi dette området på vei ned før solen blir for sterk og smelter løs store steiner. Det er først og fremst her gaidene kommer til nytte med sine lokalkunnskaper. Fjellet har også en snø- og isdekket rygg som strekker seg over 800 høydemeter og på enkelte steder opptil 60 grader bratt.

Jeg hadde sovet dårlig og følte meg ikke helt pigg. Runar og Sigbjørn var heller ikke i sin beste form. Dag, derimot følte seg sterk. Han tok etter hvert kommandoen i gruppen og passet på at alle tok drikkepauser og hang med i mørkret. Gaidene stresset litt på tempoet. Å nå toppen på en trygg måte krevde jevn fart. Ikke for å nå toppen, men for å komme oss ned att og forbi steinsprangfeltet i tide. Så langt hadde vi fulgt en tydelig sti, men nå forsvant den og vi måtte i tillegg på med stegjern, seler, isøks og tau. Her snudde Runar og Sigbjørn. Begge to forsto at de uansett ikke kom til å nå toppen tidsnok. Fortsatt kunne de på en trygg og enkel måte finne veien tilbake til hytta alene. Nå kunne jeg og Dag fortsette med hver vår gaide i hvert vårt lille taulag og tempoet kunne skrus opp. Runar og Sigbjørn ofret seg i tide og på rett sted slik at resten av gruppen fortsatt hadde sjansen til å nå toppen.

Jeg hadde fått i meg rikelig med drikke og kjente at kroppen begynte å fungere. Dag var også i form, men etter at vi tok på stegjern og bandt oss inn i tau ble det vanskeligere for Dag. Det var mørkt og bratt og underlaget vekslet mellom hard snø og stein. Dag slet med å finne en jevn rytme, og måtte til stadighet ha små pauser. Dette irriterte gaiden. Tempoet måtte økes om vi skulle nå toppen i tide. Over oss kunne vi i mørkret skimte silhuetten av den bratte ryggen som fører mot toppen. Der oppe kunne vi se lysene fra en liten gruppe som lå en times tid foran oss. Snø- og isbakken på Chimborazo er beryktet. Den er 800 høydemeter lang. Den kan være dekket med tung snø, eller glasert av hard is. Uansett er bakken vanskelig å beseire. Dette viste Dag og valgte å snu og tok med seg en av av gaidene. Han ville ikke forsinke meg og dermed ødelegge mine sjanser til å nå toppen. På vei ned trakket han feil og vrikket en ankel. Det ble en lang tur både for han og gaiden i mørkret tilbake til hytten.

Nå ble farten satt opp. Jeg hadde fått med meg sjefsgaiden og han tenkte nok mer på å knekke meg enn at vi skulle nå toppen. Til tider småløp han. Vi var fast i samme tau, så når han løp måtte jeg løpe. All morgentretthet var borte og kroppen fungerte. Et lite stykke opp i snøbakken møtte vi tre klatrere på vei ned. Dette var gruppen vi tidvis hadde sett lysene fra. De var svært slitne og valgte å snu tidlig.

Vi avanserte raskt videre oppover ryggen som var dekket av ren is. Først på vei ned forstod jeg at måten vi klatret fjellet på var ren galskap. Vi gikk kun i felles tau med hver vår isøks, uten å sette en eneste sikring. Noen få steder var det bratt, opptil 60 grader. Det var mørkt og jeg så ikke omfanget av isen oppover ryggen. Nyslipte stegjern fikk godt tak og jeg stolte på at gaiden viste hva han gjorde. Høyere oppe i bakken gikk isen gradvis over til snø. Nå ble det tyngre, men tryggere å gå. Jeg ble etter hvert sliten, men gaiden oppmuntret meg med at vi nå lå foran skjemaet og garantert ville nå toppen.

Lyset kom sigende og sola ikke langt etter. Toppen på snøbakken var ikke toppen, den kunne jeg nå se 500 meter lenger fremme. Først litt nedover, før siste bakken som føltes svært lang i den tynne luften. Selve toppen var en stor flate og ingen markering med varde eller noe annet. Litt skuffet over det, men lettet og glad. Chimborazo er et voksent fjell som vi nok hadde tatt litt lett på. Jeg gruet meg til nedstigningen.

To tredeler av snøbakken var dekket av is. Det brant i lårene for hvert steg som måtte plasseres forsiktig og godt fast i isen. Isøksen var hele tiden i beredskap. Å snuble her ville resultere i en katastrofe. Jeg følte meg ikke trygg på at verken jeg eller gaiden ville være i stand til å stoppe en utglidning kun ved hjelp av isøksen. Den ene ville dra med seg den andre. Gaiden var likevel ikke engstelig. Først da vi kom ned til steinsprangpartiet ble han bekymret. Solen hadde allerede fått godt tak og overalt kunne jeg se fastfrosne steiner på kanten av ispartier som vi måtte passere under. Jeg følte at steinene verket etter å slippe fri fra isen som holdt de fast. Det samme følte nok gaiden også. Han lyttet etter lyder før vi la på sprang forbi de mest utsatte stedene. Vi hørte og så flere steiner som rullet nedover fjellsiden, men ingen i nærheten av oss, heldigvis.

Trygt nede i hytten pakket vi sammen og kjørte tilbake til Quito samme ettermiddag. Det var selveste julekvelden og fjellet en flott presang for meg. Litt verre for Dag som hadde en vond ankel. Det hjalp med godt stell og en saftig julebiff i Quito.


Tilbake til Ecuador










 
© World Wide Vikings  -  E-post: firmapost@wwv.no - Webdesign av Frode Høgset