Kinabalu 4195,2 m. (Skrevet av Gudmund 15.12.2010) Tur foretatt: Desember 2010. Gudmund og Rolf på Lowe`s Peak, Kinabalu.
Dette blir ikke noe forsøk på å overgå de fra før innholdsrike og gode beskrivelsene som allerede finnes om Kinabalu. Det er kun en kort beskrivelse av vår tur til toppen 10.12.2010. Etter å ha besøkt noen venner på Borneo og blant annet vert på Mount Pagon. Høyeste punktet i Brunei. Hadde vi noen dager igjenn før flyet gikk tibake til Norge. Siden Borneo har to "nasjonstopper" var det naturlig for oss å forsøke på begge, selv om vi hadde litt knappt med tid på Kinabalu.
Det er regntid i området fra Oktober til Mars og været er derfor svært ustabilt på denne tiden av året. Regnet kommer og går, og siden det er en svært så "kommers topp", får det følger for tilgangen til toppen. Som mange av dere vet fra frø, er det vanlig å gå opp til en hytte på 3200 meter og overnatte. For deretter å fortsette mot toppen neste morgen. Dersom personalet på hytta mener at det er for kaldt og surt vær, stenger de bare porten. Blir ikke været bedre før litt ut på formiddagen, vurderer de det for å være for sent på dagen til at alle vil rekke ned igjenn før det blir mørkt, og porten forblir lukket til neste dag. Det er påbudt med guide, ikke lov å overnatte ute og eller å gå utenom de oppmerkede stiene. Derfor er det i praksis ikke mulig å komme opp på toppen dersom det regner mye i morgentimene, noe det desverre gjør ganske ofte i regntiden. Hovedtyngden av turistene her er fra områdene på eller rundt Borneo, og de har derfor svært lite trening i å takle kulde. Så det er helt sikkert klokt av personalet å stenge porten med tanke på kundenes sikkerhet, men for oss som mener at vind, regn og 10 plussgrader er håndterbart, er det jo litt rart å ikke å få ta denne vurderingen selv.
For å ha størst mulig sjanse til å komme opp, var vi gira på å starte fra veien tidlig om morgenen. Da ville vi ha mulighet til å gå opp første dagen dersom alt gikk bra, og eventuelt neste dag dersom vi ikke rakk det på en dag. Ferien var ikke lengere, så det var disse to sjansene vi hadde. Etter å ha presentert planen for guidefirmaet, fikk vi vite at vi måtte ha legeerklæring for å få lov til å gå opp på en dag. Dette for å redusere faren for at turister ble dårlige av høydesyke. Vi fikk derfor kun lov å gå opp til 3200 meter første dagen. Siden vi ikke skulle så langt mente de at det ikke var noen grunn til å starte tidlig og vår "alpine start" gikk derfor ikke før ca 09:30.
Vi fikk tildelt guiden "vår" og startet på oppstigningen etter registrering på nasjonalparkens hovedkvarter. Guiden, Nizam Laukung Abdullah, fortalte at han hadde vært med på den lokale halvmaraton konkuransen som går av stabelen på Kinabalu hvert år. Han hadde ikke gjort det så bra i fjord, han hadde nemlig brukt nesten tre og en halv time. Løypa går der vi gikk fra 1800 meter, til toppen på 4095,2. Så ned igjenn til asfaltveien, videre nedover mot hovedkvarteret, via en ekstra sløyfe for at det skal bli 21 kilometer. Mål er på ca 1500 moh. Altså en halvmaraton med 2300 høydemete opp og 2600 meter ned på ca 3:30. Vi bestemte oss derfor klokelig for ikke å kappgå med ham. I stedet gikk vi å så på det rike plantelivet langs stien som gradvis forandret seg etter hvert som vi vant høyde. Vi drakk, spiste og så på utsikten som åpnet seg etter hvert som skogen ble lavere. Klokken 14 var vi oppe ved hytta, vi hadde ikke gått fort, men holdt jevnt rolig tempo store deler av tiden. Jeg begynte allerede å kjenne høyden og gledet meg til å slappe av, se på utsikten og ta litt bilder før middag. Men før vi kom i gang med denslags slaraffenliv, kom guiden med ett overaskende forslag. Han hadde fått værmelding for neste dag, og den var ikke god. Han mente videre at den regelen om at man trengte legeerklæring for å få gå opp på toppen på en dag var no tull. "En legeerklæringen hjelper deg jo ingenting dersom du blir høydesyk syk", mente han, og vi var hjertens enige. Dermed fortsatte vi videre mot toppen etter en liten pause. Pausen hjalp godt på kropp og sjel og vi kom oss greit opp uten noen form for problemer. Kanskje bortsett fra Rolfs lille medisinske forsøk der han ville teste hvor lenge han klarte å holde pusten på ca 4000 meter, uten aklimatisering og gående i motbakke med høy puls. Han gikk inn i forsøket med fin stil, og god moral, frisk og rask og uten andre symptomer på høyden enn litt rask pust og puls. Etter å ha holdt pusten i ca 2,5 sek. avbrøt han forsøket lettere panisk, svimmel, kvalm og med en hodepine som holdt seg så lenge at jeg holdt på å le på meg de samme symptomene som forsøkskaninen. Etter de obligatoriske bildene på toppen, satte vi kursen mot hytta igjenn.
På vei nedover fikk vi den gode ideen at vi kunne gå helt ned samme dag. Det er telefondekning på dette turistifiserte fjellet, og guiden booket om middagen og overnattingen vår med et par raske samtaler. Dermed bar det ned fra fjellet og bort fra hodepinen vi hadde begynt å kjenne på etter en litt vel rask opptur. Ca klokken 19 var vi nede, siste halve timen med hodelykter.
Fjellet byr ikke på noen form for utfordringer for fjellvandte nordmenn, bortsett fra høyden, for dem som ikke tar seg tid til aklimatisering. Lavest nede kan temperaturen være litt vel høy for tung fysisk aktivitet de første dagene etter at man har ankommet fra kulden i Norge. Høyere i terrenget faller temperaturen gradvis og blir etterhvert ganske kjølig. På toppen kan det være ned mot null, men det er aldrig snø der. Selv om det kan være utrivelig og surt med kraftig vind og regn, er det altså bare porten til vaktene som byr på en skikkelig utfordring. For folk som er interesert i planter, insekter, fugler eller andre ting som finnes i naturen, er det en drøm å vandre rundt i dette landskapet. Det er ett utrolig artsmangfold og stadig variasjon på planter og dyr etterhvert som man beveger seg oppover og nedover. Kinabalu er oppført på UNESCO`s verdensarv liste, og med god grunn. Et godt råd er å ikke gjøre som oss, men ta seg god tid til å se seg om og legge merke til alt det rare og unike som finnes her. Ved å gjøre det vill det også bli mulig å slå Rolf`s rekord på 2,5 sekunder uten og puste. Antakelig vil det også være mulig å gjøre det uten den minste anstrengelse etter litt god aklimatisering.
