På afrikas tak med Jarle Trås første kommersielle (Skrevet av snilen 28.01.2006) Tur foretatt: Januar 2006. Til Kilimanjaro med Jarle Trå, en av hans lågare turer !
Det var en gjeng med 14 forventningsfulle turister som møttes på flyplassen i Amsterdam etter å ha reist fra Bergen, Sandefjord og Ullensaker med fly tidlig på morgenen. Ferden fortsatte videre til Nairobi der vi tok inn på hotell i sentrum. Neste dag var også transport-dag, rutebuss til Moshi via Arusha ga oss en smak av Afrika, mens Nairobi minner mer om en vestlig storby. Returen var også samme vei, så det gikk med 4 hele dager til transport tur/retur foten av Kilimanjaro. Noen opplevelser var det på veien, men å bruke 2 feriedager på å kjøre rutebuss virker unødvendig når det er flyplass rett ved Kilimanjaro.
Vandringen startet med Machame gate på 1800 meter, og første etappe var en lang vandring i slak oppoverbakke til Machame camp på 3100 meter. Neste dag var brattere, og endte ved Shira camp, en flott beliggende camp på ca 3900 meter med utsikt mot Mount Meru. Vi hadde regn hele dagen, til tross for at det var midt i tørketiden. Det regnet faktisk alle dager på hele turen, også på safarien etterpå, men de andre dagene bare i kortere perioder. Fra Shira camp gikk ruten opp mot Lava Tower og ned igjen til Barranco Camp, en dal som minnet litt om Rwenzori-området i Uganda som jeg besøkte i fjor. Her vokser den spesielle blomsten kjempesvineblom, som typisk er 5-10 meter høy. Dag 4 gikk opp en bratt vegg og videre til Karranga Camp, også denne på ca. 3900 meter.
Med 3 overnattinger på i underkant av 4000 meter var det høydemessige grunnlaget for å gå videre mot toppen lagt. Det var en forholdsvis kort vandring opp til Barufu camp på 4600 meter, der vi tok tidlig ”kvelden”, for å bli vekket opp kl. 22:30 for litt mat og drikke. Avgang var ved midnatt og 5 timer senere var kraterkanten nådd ved Stella Point, 5732 meter over havet. Tempoet på toppdagen var noe høyere enn de andre dagene, men det er jo også et poeng å ikke befinne seg for lenge i en høyde man ikke er akklimatisert for. Med fersk nysnø og fullmåne var det ikke behov for lykter. Fra Stella point var det tilnærmet flatt opp til høyeste punkt Uhuru peak. Vi tok det rolig det siste stykket, ettersom solen enda ikke hadde stått opp. På toppen var det konjakk, kransekake, golfspill(hole-in-one ned i krateret) , sang og dans før vi ruslet nedover igjen. Jeg har lært at sistemann til camp’en er førstemann til toppen, så jeg somlet som best jeg kunne alle dagene frem til toppdagen, da la meg i rygg på guiden og ruslet forbi han det siste flate stykket mot toppen. Jeg stoppet opp like før toppskiltet for å ta noen bilder, og plutselig var det en av de andre turistene som var foran meg. Det ble en liten 60-meter på nesten 6000 meter over havet, det gikk faktisk helt greit, hadde egentlig ventet at det ble full stopp etter noen få steg, men her var det nok litt adrenalin inne i bildet.
Vi vandret ned til Barufu for en liten hvil før vi gikk ned Mweka-ruten til en camp på 3100 meter, og neste morgen ned til sivilisasjonen på ca. 1800 meter. Det var tilbud om å gå helt ned fra toppen, dette virket umennekelig da vi var kommet ned til 4600 meter, men jeg tror det hadde gått greit for alle likevel.
På turen var det deltagere i alderen 32 til 75 år, med en snittalder i overkant av 50 kan jeg tenke meg. 75-åringen måtte gi seg allerede etter 2 dager, litt synd for den mye yngre kona hans som valgte å bli med ned, og som sannsynligvis hadde klart toppen. Det var en del tilfeller av maveproblem på turen, og en måtte gi seg toppdagen på grunn av dette, ellers kom alle opp i fin form. 11 av 14 på toppen er ikke galt med den alders-sammensetningen. Mens vi var i fin form, sto vandrerne fra Coca-Cola-ruten og spydde i kø langs kraterkanten.
Opplegget med bærere og guider som bærer sovetelt, spisetelt, bord og stoler rundt hele runden virker temmelig sprøtt på oss nordmenn, men det er en del av pakken man ikke kommer utenom. Ved den øverste campen er det heller ikke vann, så det må bæres opp. Vi gikk kun med dagstursekker, mens guidene og bærerne slet hardt for noen få dollar om dagen. I mat-teltet ble vi servert 3-retters middager, varme luncher, frisk frukt hver dag osv. Litt imperialistisk det hele, men det er snakk om sysselsetting, og man må bare vende seg til systemet.
Jeg vil anbefale andre å bli med Jarle på fremtidige turer. Jeg var litt spent på hvordan det ville være å bli med en som har reist mye på solo-turer og nå skulle lede en såpass stor gruppe. Likte lederstilen godt, og Jarle taklet greit et par litt mer kinkige situasjoner. Noen endringer i opplegget er foreslått for senere turer, som nye turdeltagere vil nyte godt av. Men artig var det jo også å være forsøkskaniner.
Dagene på safari etterpå var et eventyr blant dyrene i Afrika. Vi besøkte Lake Manyara og Ngorongoro-krateret. Det flotteste var en Gepard med en 2-3 dager gammel unge diltende etter. Vi kunne observere dem på ned mot 10 meters hold, og fulgte dem en halvtime. For øvrig ble aper,sebraer, løver, neshorn, giraff, elefant, flodhest, flamingo, struts, serval(et mellomstort kattedyr), bøffel, villsvin, kjempeskogsvin(spiste seg gjennom teltduken om natten og gnafset banan og sjokolade), gnu, impala, sebra, vannbukk, vortesvin, hyene, og sjakal observert. Det eneste dyret av ”The big five” eller ”The big nine” som ikke ble observert var leoparden, men den så jeg på safari i Uganda ifjor. Nå trenger jeg ikke reise på safari mer. Vel-vel, safari betyr kort og godt tur på swahili, og mer på tur skal jeg !
Familiebesøk hos en mann med 9 koner og 32 barn var også en opplevelse, pilogbue-jakt med buskmenn og fortæring av byttet(ekornstek) er heller ikke noe man glemmer, ei heller ”veistandarden”.
På fjellet møtte vi også en familie på 5, der minstemann var 8 år. Det spekuleres i om han er den yngste som har vært på toppen.
